FRI OSS FRA FOSSE.
Inger M. Lunde er i Aftenposten opptatt av at det var ubeskjedent og en bjørnetjeneste å gi Fosse Ibsenprisen. Det må hun gjerne være, men adjektivene hun begrunner det med er uforståelige og argumentene går i alle retninger. Slik får hun ment mye om det meste. Men hva har det egentlig med prisutdelingen å gjøre? Skulle vi ikke gi en dramatiker med et slikt verdensomfang en Ibsenpris fordi vi heller burde være beskjedne?
Noen liker mora og andre liker dattera og det er helt greit. Slik er det også med teater. Men det betyr at ikke at det går an å frata betydningen og omfanget av et kunstnerisk virke, særlig ikke av slike dimensjoner som hos Fosse, selv om man personlig ikke liker det. Lunde mener at Fosse arbeider for raskt, for han skriver stykker som varer kort, har få sider og ord. Arbei-der man raskt av den grunn? Lunde bruker til og med honorarstørrelsen som en mulig årsak til at han skriver så mye.
Noen dramatikere skriver raskt, andre ikke, noen skuespillere kommer fort til en rolle, andre ikke. Kvalitet har ikke noe med det å gjøre. Kvalitet har noe med om det endelige resultatet uansett prosess treffer deg. Jeg tror ikke teatrene verden rundt som produserer Fosse har latt seg lure. Hvor mange premiere av Fosse har vi pr år i Norge? En eller to maksimum. Noen år ikke det heller. Det er mye i forhold til andre norske dramatikere. Men dette handler da vel ikke om misunnelse? De frie gruppene har bedre forutsetninger enn institusjonsteatrene for å lage spennende Fosseteater, skriver Lunde, fordi de visualiserer i mellomrommene, i det som ikke blir sagt. Ja vel, jeg har like mye sett det motsatte, når en dyktig skuespiller fyller paus-ene til Fosse. Men hva har det med Ibsenprisen til Fosse å gjøre?
Mange betakker seg for nye Fosseproduksjoner og det hviskes mye, men få sier det høyt, skri-ver Lunde. Er det slik at vi må betakke oss og si fra når vi ser eller leser noe vi ikke liker og dermed bør det ikke skapes eller produseres? Er ikke hensikten at det er plass til et mangfold og at det til enhver tid er andre som har andre oppfatninger enn oss selv? Det jeg liker minst med debatter om norsk teater og for eksempel litteratur er smakstyrranniene. Det skal ikke være plass til annet enn det jeg liker og alt annet er ikke bra nok. Dette innlegget gir dessverre ikke plass til å gå i dybden på det her. Men når selv anmelderne er preget av smakstyrranniet, så er det synd.
Hurra for Knausgård og Fosse !
Morten Borgersen/ sceneinstruktør
