FRANSKE FØLELSER

På 80 tallet begynte jeg første gang å dra til Frankrike, det vil si Paris. Stort sett har det blitt den byen siden. Så ofte det lot seg gjøre. En eller to ganger i året.

Jeg forsto det med en gang at det var oss, Paris og meg. Luktene, lydene, husene, ansiktene, språ-ket og smakene. Historien fra før som er der tilstede hele tiden og samtiden nå som blander seg inn og fyller ut. Paris er stolt og vakker, flirtende og sensuell, avventende og direkte. Som en god partner skal være.

Jardin des Plantes, den vakre botaniske hagen og det tyrkiske badet. Stoffmarkedene på Pigalle og blomster og dyremarkedet ved Hotel de ville. Pere la chaise med alle gravene. La Coupole med sin historie og den moderne takrestauranten på Pompidou. Alle smågatene i Marais. Luxem-bourghagen og museet Gare D'Orsy. Square Trosseau og markedet, Aligre. Teaterområdet ute hos Mnouchkine.

Faste steder å vende tilbake til. Denne gangen ble det to uker i Marais. Leiligheten lå øverst med utsikt til takene og skorstene og antennene og den gråblå himmelen. I Rue de Bretagne med alle matbutikkene, kafeene og markedet er alltid godt å være. Noisetten på utecafeen med franske aviser er fast rituale. Det er så mye å se på. Men også å lese.

På Olympia, Europas eneste og eldste scene for artister og skuespillere som synger og formidler, er Charles Aznavour. 78 år gammel alene på scenen i to timer med orkester. Slentrende, under-fundig, poetisk formidler han historier. De franske chansons som bare de har. Og forteller også hvor viktig det er å ha en tekst å formidle som betyr noe. Ellers er det ingen grunn til å synge.

Publikum er sammensatt, de eldre kjenner visene, de unge vil bare ha mer. Når applausen bryter løs kjenner jeg tårene komme. Først og fremst i ydmykhet og respekt for hva som kan gjøres på en scene, for alder, erfaring og levd liv, som settes pris på. En aften renset for trendyness og manisk humor. Dette tør franskmennene fortsatt.

Noen av mine største kunstopplevelser har jeg nok hatt her, f.eks. Pina Bausch på Garnier, operaen, Mephisto med Theatre du Soleil, Lucien Freud i Pompidou.

Kanskje har jeg levd her i et tidligere liv( hvis jeg har hatt ett)? De flimrer forbi på netthinnen, bilder av alle stedene jeg har bodd her. I mange år hotellet i rue Cardinal Lemoine. Loftsleilig-heten like ved Sacre Coeur med utsikt fra sengen til stjernene. Kunstnerforeningens Thaulow-atelier i Cite des Arts med Seinen og Notre Dame som nabo. Og så de siste årene i Marais-området.

Dette er min subjektive opplevelse, andre har sine steder. Men jeg tror det kommer nær en for-elskelse, en som aldri går over. Slike forelskelser som ikke er i mennesker kan være lettere å håndtere. Uansett humør eller årstid, de franske følelsene fornekter seg ikke.

DET ONDE KONTRA DET GODE.

DET ONDE KONTRA DET GODE.

Et par nye filmer på kino i Paris gir grunn til ettertanke. Begge har tema: forandring og mulig-heter, men begge ender med å dyrke destruksjonen. Lisa Langseths nye svenske film: Til det som er vakkert, er en overraskende og til å begynne positiv historie. En unge pike i Gøteborg faller utenfor de fleste rammer, men har oppdaget Mozart. Det møtet gjør noe med henne. Hun får seg jobb i resepsjonen på Gøteborg Symfoniorkester. Der treffer hun etterhvert dirigenten, som virkelig ser henne og lar henne overvære prøver, gir henne dikt av Ekeløf og Kierkegaards filosofi. En ny verden åpner seg. Det finnes andre muligheter og det finnes forandring. Så langt tenker jeg at dette er fantastisk. Dette er en fabel om at ting kan skje. Men så innleder de et forhold, som han som gift mann selvsagt ikke kan gå videre på. Hun mister jobben, til hennes store fortvilelse. Ja, hun er ung og naiv. Ja, han er en sedvanlig drittsekk. Men hun klarer ikke å avfinne seg med hans avvisning og tar livet av ham. Det blir ikke oppdaget. Hun får en ny jobb i Symfoniorkestret og livet går videre. Ja, det skjedde en forandring. Men til hvilken pris. Et menneskeliv. Var det nødvendig å gjøre det så banalt og destruktivt?

Den franske filmen Notre Paradis av Gael Morel handler om to mannlige prostituerte som møtes, ulik alder og erfaring, men de innleder et kjærlighetsforhold. Et vakkert forhold som viser nye sider av dem, men så begynner de å arbeide sammen. Den eldste må ta livet av kundene etterpå, de han selv har og de kjæresten har. Av og til arbeider de sammen. Et tidligere vennskap med en kvinne og hennes sønn dukker opp og følgene blir katastrofale.

Jeg sitter igjen og misliker dette. Ikke øyeblikkene og viljen i noen av filmene. Men dyrkingen av destruksjonen, opptattheten av det onde. Hvor man lar det gode trekke det korteste strået. Jeg forlanger ingen Hollywoodforenkling. Verden er som den er. Men etter 22 juli er det akkurat som vi ser at noe annet bør være mulig. At det er viktig å satse på og fokusere på andre muligheter. Uten å bli naiv. Kanskje er det her kunsten akkurat nå burde gå foran.

På fransk TV 1 sendte de et interessant program, over to hele timer: Une Monde, Six Jeune:En verden, seks unge. I lys av studentrevolusjonen i-68 ser man på ungdoms engasjement og sam-funnsinteresse av idag. Noen av dem møter denne gamle franske filosof og forfatter, som jeg nå har glemt navnet på, som ga ut boken om å engasjere seg og være indignert. Et utradisjonellt møte om erfaringer før og nå. Det er ikke trendy med 20 åringer og 80 åringer i Norge, men det funker! En av de unge drar til ungdom og opprør i Libyia, en til Marokko for å se facebook/ internetts betydning for informasjon og kommunikasjon. Den tredje til Norge og møter AUF-ungdom etter Utøya og er med på valgkamp. Kloke refleksjoner, tanker og visjoner er resultatet av dette. Kjøp det inn NRK eller lag noe lignende. Ikke bare lag ungdomsprogram som er trendy og handler om analstillinger. Ungdom er ikke så enkle.

VG UTE AV PROPORSJONER

VG har en sak søndag 14 august over 10 sider pluss forside. 12 journalister og fotografer dekker saken. Det er Anders Behring Breivik på Utøya med politiet. Bildene dekker hele sidene omtrent for avisen har egentlig ingen sak, ingen nyheter, ikke ny informasjon om noe. De er ikke tilstede, men later som det nesten. Noen generelle sceneanvisninger av hvor folk går og hvordan de ser ut, er det teksten har å by på, som fyller få linjer under bildene. Det er gjennomført spekulativt og preget av en tanke, selge aviser. Vi så det i Orderudsaken og i Nokasranet, etterhvert som pressen ikke har nytt å fortelle, fordi det faktisk ikke er noe å fortelle, så vrir de litt på en allerede kjent sak og lager nye oppslag slik at vi skal tro de faktisk har noe. Disse bildene er preget av en graf-sing i noe vi absolutt ikke har behov for å se og en mangel på forståelse. Totalt uten antenner. Særlig overfor de berørte vil jeg tro. Hva mener avisen med å vise Breivik pekende på de stedene han skjøt? Hva er det dette skal fortelle oss? Aftenposten hadde en liten notis forøvrig i dag om samme sak.

Kjære Gordon Andersen, Marianne Vikås, Morten S Hopperstad, Jarle Brenna, Ingunn Viken, Trons Solberg, Helge Mikaelsen, Mattis Sandblad, Espen Braata, Tore Kristiansen, Gisle Oddstad og Mathias Jørgensen i VG - shame on you!

BACK IN BLOG?

Lenge siden jeg var her inne.

Rundt meg blogges det hele tiden, hele døgnet, om absolutt alt. Noe er morsomt og innsikts-fullt. Resten er det ikke. Det var kanskje derfor jeg følte en sånn underlig tretthet. Det kreves sitt å holde på her. Om ikke annet tid.

Stig Frøland, legen, hadde en klok kronikk i VG tidligere i sommer. Om den offentlige debatten og dens nødvendighet. Men om alle følelsene som tar fullstendig over. Analysen forsvinner, reflek-sjonen forsvinner, tankegodset forsvinner. Alt sentimentaliseres. Uten tvil er media en viktig arena for diskusjonen i det offentlige rom. Men man kan bli i tvil om det når hver eneste inter-vjuer innleder samtalen med " hva følte du da?". Det skal du bare gi faen i, ville jeg svart om jeg var blitt spurt eller for å provosere ytterligere: ingenting, absolutt ingenting.

Alle som utsettes for en sterk opplevelse eller tragedie skjønner vel for faen at folk reagerer. Er det noe å spørre om?

De fleste man snakker med reagerer. På at det som oftest står om saker utenfor enhver interesse ihvertfall i tabloidene. Og det er vel ikke agurktid hele året? Jada, det er kronikker og anmel-delser og unntak. Men i så liten grad. Derfor kommer denne ubehagelige følelsen av å bli under-vurdert som leser og som seer. Sommeråpent på NRK pludrer i vei og koser seg i hjel, magasinet til Dagbladet bringer nok en gang engleskolen til torvs. Unntaket akkurat nå er det nye kultur-magasinet til Aftenposten: K. Les det! Sørg for at det holder seg i live!

Folk flest eller er det folkelig nok?

Det brukes ofte av journalister som begrep. Hvor har de lært det som norm for noe og hvorfor bruker de det hele tiden? Hvem er folk flest? Svært så differensierte spør du meg. Nå har grand-tanten din tatt semester i kunsthistorie. Folkelig? Er det sixpack, grilldress og country? Selv de som synes det er morro har nok evnen til to tanker i hodet. Eller går journalisten ut fra seg selv og sine referanserammer? I så fall blir det veldig privat og subjektivt.

Kanskje bloggene er redeligere allikevel, de er akkurat det de er. Mens media prøver på alt.

Heldigvis har vi litteraturen.

Den er subjektiv på en slik måte at den blir objektiv, som regel. Skal du lese noe i sommer? Jeg er sent ute men jobber meg nå inn i Knausgård Min Kamp 2. Men du kan jo lese Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse. Eller det meste av Jens Christian Grøndahl( dansk) eller Joyce Carol Oats bok om Marilyn Monroe eller en merkelig fabel fra New York:Etterpå av G. G. Musso eller Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro.

Det regner i Telemark. Det lukter lavendel og de nye rosene kommer nå. Krusning på vannet og mild bris fra øst. God sommer!