Å være i exil er å bo utenfor sitt land uten å ha sluppet identifikasjonen med sitt eget land. Det kan medføre ufrivillig tap av språklig, sosial og kulturell samhørighet og forankring - ifølge Wikipedia. Nå har jeg vært i exil, svært frivillig, i sør-Frankrike i 4 måneder. Aldri har jeg bodd så lenge borte fra Norge før.
Jeg kunne godt ha blitt her. Er det ikke noe jeg savner? Ikke vinteren selvsagt, ikke servicen i norske butikker eller kvaliteten på mat i Norge,. Ikke mangelen på høflighet hjemm. Ikke de vedvarende tabloidoppslagene og de samme gjengangerne i alle medier.
Om det ikke er noe jeg savner? Selvsagt vennene mine( som riktignok har vært her, en del av dem) og samtalene på eget språket som gir deg andre nyanser. Selv humor er ikke lett på et fremmed språk.
Men det gir en nødvendig avstand å bo i utlandet, du får et skråblikk og kanskje et mer nyansert syn på ting. Du ser deg selv og det du holder på med i et nytt lys. Du ser omverdenen din som du hadde rundt deg til daglig med friskere øyne. Uvesentlighetene blir borte. Om du må stå så lenge i kassa på supermarkedet fordi kunden foran alltid skal gjøre seg ferdig med varer i poser og betaling før det er din tur, eller om bussen venter på noen som kommer løpende eller en parkert bil, gjør ikke noe - fordi du må ikke rekke noe og du blir ikke lykkeligere av å bli ferdig fem minutter før.
Det er nok konservativt her på en del områder. Den katolske kirken står sterkt og kjønnsrollene ligger etter våre. Familien er viktig. Sånn sett ligner ikke Cote d'Azur på Paris. Men det er friske diskusjon-er og folk har ikke noe imot dem og er like gode venner etterpå og spanderer et glass.
Avisene ser annerledes ut. Andre type saker som gjelder samfunnet og som får god plass. Og er det intervjuer med kjendiser så er det også store intervjuer hvor de sannelig må svare for seg om både det ene og det andre. Ikke mikrofonstativ for å reklamere slik det er hjemme.
TV-programmene varer lenger, diskusjoner og samtaler tar tid. Bokprogrammet varer halvannen time i beste sendetid. Fordi franskmennene liker å snakke og bruke språket. Nyhetssendingene har faste store innslag om kultur. Jeg var forresten innom Paris noen dager og det slo meg at jeg har ikke sett så mye bøker på metroen før, som folk leste. Ikke aviser og ikke brett.
Dessuten er gjennomsnittsalderen høyere både på programledere og utøvere i TV. Selvsagt er det unge mennesker, men en langt større bredde av folk og derfor interessantere refer-anserammer og samtaler. I det hele tatt er det interessant å se hvor stor respekt og omtanke som vises eldre mennesker her, som en selvfølge og med en interesse( nei, jeg snakker ikke om meg selv!).
Filmen Amour, som jo er fransk, har et stort publikum og er gjenstand for mange diskusjoner. En an-nen egentlig litt sær film, Alceste på sykkel, om to godt voksne skuespillere som begge vil spille hovedrollen i Molieres Misantropen, er en stor publikumssuksess.
I denne lille middelalderlandsbyen hvor vi har bodd, oppe på høyden med utsikt over resten av byen og havet, med Nice på den ene siden og Antibes på den andre, full av trange gater og smug og eld-gamle rare, skjeve hus er det litt som om tiden ikke står stille, men den tar seg tid. Joda, en del hus er kjøpt opp eller leid av skandinavere. Men de innfødte råder fortsatt og på stamcafeen på torget, som bygges om, blir du tatt godt imot og innlemmet og spiser herlig vietnamesisk mat (!).
Byen har en mathall, nylig gjenåpnet. Det er en fryd å gå der og lukte og se og smake. Ferske varer og kvalitet, stolthet fra de som selger og varekunnskap. Folk handler inn hver dag, fordi det skal være ferskt. Ikke tilsatt all verdens greier for å holde mange dager og være veldig billig som hjemme. Dag-ens meny på de mange små cafeene er ikke stor men alltid god. Middelhavet bruser foran deg ved stranden, solen steker, østers og hvitvin og det er februar måned. Tilnærmelsesvis det gode liv?
Jeg dro ikke hit for å være turist, men for å arbeide. Med bokmanus og teatermanus. Det er lettere å konsentrere seg når du er borte, tenker jeg faktisk. Det krever disiplin men hverdagen forstyrrer ikke og igjen kommer dette med nødvendig distanse og overblikk. Og ikke minst konsentrasjon og ro. Det er nesten som om jeg har fått tid til å tenke igjen. Forbi appelsintrærne og kjenne lukten av Mimosa, ned bakken for å se på huset som renoveres og hilse på snekkeren, sitte på benken ved kirkeen i solen. Alt dette mens to setninger kverner i hodet og plutselig så løsner det.
Nå er det siste uken og det er nesten som en liten sorgprosess. Men jeg kommer tilbake. Fordi jeg føler faktisk at jeg har fått en ny samhørighet, en til-samhørighet - sosialt og kulturellt. Til og med fransken er blitt bedre. Selvsagt er det et privilegium å kunne gjøre noe slikt så lenge. Men rydd plass om du kan. Ta gjerne med deg noe du er opptatt av. Men viktigst : ta deg selv og tiden tilbake. Du lærer mye av det som du ikke visste om. Frivillig exil anbefales herved!
