CONFESSIONS

ROMANDEBUT 12 MARS

2012-01-15T11:23:00.000-08:00

"JEG HAR ARVET EN MØRK SKOG ". Roman av Morten Borgersen . Piratforlaget.
LANSERING 12 MARS PÅ LITTERATURHUSET.

« Den nederste hyllen er nesten tom. Men bare nesten. Det ligger en kniv der. Sliren er ikke av lær, men av svart metall. Knivskaftet av blankt stål med et mørkt belegg. En geometrisk figur i rødt og hvitt er innfelt på skaftet og midt i den lyser det. Et hakekors. «

Martin Meyer er hovedperson i boka. Hans historie rommer til dels mørke hemmeligheter som sønnen hans i ettertid føler et sterkt behov for å avsløre. På farens arbeidsværelse finner han dokumenter som avslører at faren var NS-medlem under krigen og at han ble arrestert i 1945. Dette visste ikke sønnen noe om, og en intens opprulling av fortiden settes i gang.
Boka består av to parallellhistorier – farens og sønnens. Faren, Martin er en tenksom og grub-lende gutt som barn. En tragisk ulykkesbrann som han selv er skyld i tar livet av lillesøsteren hans, og han skal aldri komme seg helt etter dette. Faren hans tar avstand fra ham, og Martin bruker store deler av livet på selv å markere avstand til mennesker rundt seg. Han er et ensomt menneske. Elskerinnen Emilies posisjon i livet hans befester det. Hun er en kvinne han drømmer om når livet butter, oppnåelig i korte og stjålne stunder.
Martins lillebror Inge er en av få som Martin knytter seg til. Hans død (drept av de alliertes bom-betokt på Victoria terrasse) går sterkt inn på Martin, og avgjørelsen hans om å ta enken og dat-teren etter Inge til seg får følger, også for fortelleren. Dette blir hans mor og halvsøster.
Behovet for å forstå faren – hans motiver og beveggrunner – bunner i et behov hos sønnen for å forstå seg selv. Han er skuespiller, reflekterer over gleden ved stadig å spille roller, og sorgen over ikke å leve et autentisk liv. I et homofilt samliv er han den som gir minst og han blir stadig kon-frontert med det.
Parallellhistoriene møtes der fortellerens erkjennelse av hvor lik han tross alt er faren sin inntrer. Sønnen har blant annet arvet farens ensomhetsfølelse, og den eneste måte for ham å håndtere den på, er å forstå og forsone seg med farens skjebne.
Basert på en sann historie.
( Denne teksten bygger på Anne Lise Jomiskos omtale for Piratforlaget)

FRANSKE FØLELSER

2011-10-25T06:07:00.000-07:00

På 80 tallet begynte jeg første gang å dra til Frankrike, det vil si Paris. Stort sett har det blitt den byen siden. Så ofte det lot seg gjøre. En eller to ganger i året.

Jeg forsto det med en gang at det var oss, Paris og meg. Luktene, lydene, husene, ansiktene, språ-ket og smakene. Historien fra før som er der tilstede hele tiden og samtiden nå som blander seg inn og fyller ut. Paris er stolt og vakker, flirtende og sensuell, avventende og direkte. Som en god partner skal være.

Jardin des Plantes, den vakre botaniske hagen og det tyrkiske badet. Stoffmarkedene på Pigalle og blomster og dyremarkedet ved Hotel de ville. Pere la chaise med alle gravene. La Coupole med sin historie og den moderne takrestauranten på Pompidou. Alle smågatene i Marais. Luxem-bourghagen og museet Gare D'Orsy. Square Trosseau og markedet, Aligre. Teaterområdet ute hos Mnouchkine.

Faste steder å vende tilbake til. Denne gangen ble det to uker i Marais. Leiligheten lå øverst med utsikt til takene og skorstene og antennene og den gråblå himmelen. I Rue de Bretagne med alle matbutikkene, kafeene og markedet er alltid godt å være. Noisetten på utecafeen med franske aviser er fast rituale. Det er så mye å se på. Men også å lese.

På Olympia, Europas eneste og eldste scene for artister og skuespillere som synger og formidler, er Charles Aznavour. 78 år gammel alene på scenen i to timer med orkester. Slentrende, under-fundig, poetisk formidler han historier. De franske chansons som bare de har. Og forteller også hvor viktig det er å ha en tekst å formidle som betyr noe. Ellers er det ingen grunn til å synge.

Publikum er sammensatt, de eldre kjenner visene, de unge vil bare ha mer. Når applausen bryter løs kjenner jeg tårene komme. Først og fremst i ydmykhet og respekt for hva som kan gjøres på en scene, for alder, erfaring og levd liv, som settes pris på. En aften renset for trendyness og manisk humor. Dette tør franskmennene fortsatt.

Noen av mine største kunstopplevelser har jeg nok hatt her, f.eks. Pina Bausch på Garnier, operaen, Mephisto med Theatre du Soleil, Lucien Freud i Pompidou.

Kanskje har jeg levd her i et tidligere liv( hvis jeg har hatt ett)? De flimrer forbi på netthinnen, bilder av alle stedene jeg har bodd her. I mange år hotellet i rue Cardinal Lemoine. Loftsleilig-heten like ved Sacre Coeur med utsikt fra sengen til stjernene. Kunstnerforeningens Thaulow-atelier i Cite des Arts med Seinen og Notre Dame som nabo. Og så de siste årene i Marais-området.

Dette er min subjektive opplevelse, andre har sine steder. Men jeg tror det kommer nær en for-elskelse, en som aldri går over. Slike forelskelser som ikke er i mennesker kan være lettere å håndtere. Uansett humør eller årstid, de franske følelsene fornekter seg ikke.

DET ONDE KONTRA DET GODE.

2011-10-04T13:20:00.000-07:00

DET ONDE KONTRA DET GODE.

Et par nye filmer på kino i Paris gir grunn til ettertanke. Begge har tema: forandring og mulig-heter, men begge ender med å dyrke destruksjonen. Lisa Langseths nye svenske film: Til det som er vakkert, er en overraskende og til å begynne positiv historie. En unge pike i Gøteborg faller utenfor de fleste rammer, men har oppdaget Mozart. Det møtet gjør noe med henne. Hun får seg jobb i resepsjonen på Gøteborg Symfoniorkester. Der treffer hun etterhvert dirigenten, som virkelig ser henne og lar henne overvære prøver, gir henne dikt av Ekeløf og Kierkegaards filosofi. En ny verden åpner seg. Det finnes andre muligheter og det finnes forandring. Så langt tenker jeg at dette er fantastisk. Dette er en fabel om at ting kan skje. Men så innleder de et forhold, som han som gift mann selvsagt ikke kan gå videre på. Hun mister jobben, til hennes store fortvilelse. Ja, hun er ung og naiv. Ja, han er en sedvanlig drittsekk. Men hun klarer ikke å avfinne seg med hans avvisning og tar livet av ham. Det blir ikke oppdaget. Hun får en ny jobb i Symfoniorkestret og livet går videre. Ja, det skjedde en forandring. Men til hvilken pris. Et menneskeliv. Var det nødvendig å gjøre det så banalt og destruktivt?

Den franske filmen Notre Paradis av Gael Morel handler om to mannlige prostituerte som møtes, ulik alder og erfaring, men de innleder et kjærlighetsforhold. Et vakkert forhold som viser nye sider av dem, men så begynner de å arbeide sammen. Den eldste må ta livet av kundene etterpå, de han selv har og de kjæresten har. Av og til arbeider de sammen. Et tidligere vennskap med en kvinne og hennes sønn dukker opp og følgene blir katastrofale.

Jeg sitter igjen og misliker dette. Ikke øyeblikkene og viljen i noen av filmene. Men dyrkingen av destruksjonen, opptattheten av det onde. Hvor man lar det gode trekke det korteste strået. Jeg forlanger ingen Hollywoodforenkling. Verden er som den er. Men etter 22 juli er det akkurat som vi ser at noe annet bør være mulig. At det er viktig å satse på og fokusere på andre muligheter. Uten å bli naiv. Kanskje er det her kunsten akkurat nå burde gå foran.

På fransk TV 1 sendte de et interessant program, over to hele timer: Une Monde, Six Jeune:En verden, seks unge. I lys av studentrevolusjonen i-68 ser man på ungdoms engasjement og sam-funnsinteresse av idag. Noen av dem møter denne gamle franske filosof og forfatter, som jeg nå har glemt navnet på, som ga ut boken om å engasjere seg og være indignert. Et utradisjonellt møte om erfaringer før og nå. Det er ikke trendy med 20 åringer og 80 åringer i Norge, men det funker! En av de unge drar til ungdom og opprør i Libyia, en til Marokko for å se facebook/ internetts betydning for informasjon og kommunikasjon. Den tredje til Norge og møter AUF-ungdom etter Utøya og er med på valgkamp. Kloke refleksjoner, tanker og visjoner er resultatet av dette. Kjøp det inn NRK eller lag noe lignende. Ikke bare lag ungdomsprogram som er trendy og handler om analstillinger. Ungdom er ikke så enkle.

VG UTE AV PROPORSJONER

2011-08-14T04:12:00.000-07:00

VG har en sak søndag 14 august over 10 sider pluss forside. 12 journalister og fotografer dekker saken. Det er Anders Behring Breivik på Utøya med politiet. Bildene dekker hele sidene omtrent for avisen har egentlig ingen sak, ingen nyheter, ikke ny informasjon om noe. De er ikke tilstede, men later som det nesten. Noen generelle sceneanvisninger av hvor folk går og hvordan de ser ut, er det teksten har å by på, som fyller få linjer under bildene. Det er gjennomført spekulativt og preget av en tanke, selge aviser. Vi så det i Orderudsaken og i Nokasranet, etterhvert som pressen ikke har nytt å fortelle, fordi det faktisk ikke er noe å fortelle, så vrir de litt på en allerede kjent sak og lager nye oppslag slik at vi skal tro de faktisk har noe. Disse bildene er preget av en graf-sing i noe vi absolutt ikke har behov for å se og en mangel på forståelse. Totalt uten antenner. Særlig overfor de berørte vil jeg tro. Hva mener avisen med å vise Breivik pekende på de stedene han skjøt? Hva er det dette skal fortelle oss? Aftenposten hadde en liten notis forøvrig i dag om samme sak.

Kjære Gordon Andersen, Marianne Vikås, Morten S Hopperstad, Jarle Brenna, Ingunn Viken, Trons Solberg, Helge Mikaelsen, Mattis Sandblad, Espen Braata, Tore Kristiansen, Gisle Oddstad og Mathias Jørgensen i VG - shame on you!

BACK IN BLOG?

2011-07-03T03:29:00.000-07:00

Lenge siden jeg var her inne.

Rundt meg blogges det hele tiden, hele døgnet, om absolutt alt. Noe er morsomt og innsikts-fullt. Resten er det ikke. Det var kanskje derfor jeg følte en sånn underlig tretthet. Det kreves sitt å holde på her. Om ikke annet tid.

Stig Frøland, legen, hadde en klok kronikk i VG tidligere i sommer. Om den offentlige debatten og dens nødvendighet. Men om alle følelsene som tar fullstendig over. Analysen forsvinner, reflek-sjonen forsvinner, tankegodset forsvinner. Alt sentimentaliseres. Uten tvil er media en viktig arena for diskusjonen i det offentlige rom. Men man kan bli i tvil om det når hver eneste inter-vjuer innleder samtalen med " hva følte du da?". Det skal du bare gi faen i, ville jeg svart om jeg var blitt spurt eller for å provosere ytterligere: ingenting, absolutt ingenting.

Alle som utsettes for en sterk opplevelse eller tragedie skjønner vel for faen at folk reagerer. Er det noe å spørre om?

De fleste man snakker med reagerer. På at det som oftest står om saker utenfor enhver interesse ihvertfall i tabloidene. Og det er vel ikke agurktid hele året? Jada, det er kronikker og anmel-delser og unntak. Men i så liten grad. Derfor kommer denne ubehagelige følelsen av å bli under-vurdert som leser og som seer. Sommeråpent på NRK pludrer i vei og koser seg i hjel, magasinet til Dagbladet bringer nok en gang engleskolen til torvs. Unntaket akkurat nå er det nye kultur-magasinet til Aftenposten: K. Les det! Sørg for at det holder seg i live!

Folk flest eller er det folkelig nok?

Det brukes ofte av journalister som begrep. Hvor har de lært det som norm for noe og hvorfor bruker de det hele tiden? Hvem er folk flest? Svært så differensierte spør du meg. Nå har grand-tanten din tatt semester i kunsthistorie. Folkelig? Er det sixpack, grilldress og country? Selv de som synes det er morro har nok evnen til to tanker i hodet. Eller går journalisten ut fra seg selv og sine referanserammer? I så fall blir det veldig privat og subjektivt.

Kanskje bloggene er redeligere allikevel, de er akkurat det de er. Mens media prøver på alt.

Heldigvis har vi litteraturen.

Den er subjektiv på en slik måte at den blir objektiv, som regel. Skal du lese noe i sommer? Jeg er sent ute men jobber meg nå inn i Knausgård Min Kamp 2. Men du kan jo lese Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse. Eller det meste av Jens Christian Grøndahl( dansk) eller Joyce Carol Oats bok om Marilyn Monroe eller en merkelig fabel fra New York:Etterpå av G. G. Musso eller Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro.

Det regner i Telemark. Det lukter lavendel og de nye rosene kommer nå. Krusning på vannet og mild bris fra øst. God sommer!

2010-11-21T06:34:00.000-08:00

NORGES NYE KULTURELITE

Dagbladet presenterer oss for hvem dette er. Først trodde jeg det var 1 april, men det er 20 nov-ember. Stort sett er det kjente navn fra tv-skjerm og avisspalter. Alle i 30-40 årsalderen og de fleste menn. Grunnen til at de tilhører denne eliten er fordi de er " morsomme, innflytelsesrike og inviterer hverandre til tv og avisspalter," ifølge Dagbladet.

52 navn byr Dagbladet på. Av disse er 23 standup-komikere eller programledere på TV. 6 stk driver med musikk og 7 av dem vet jeg faktisk ikke hvem er. Den engere krets består av 3 i business, 3 forfattere og 3 innen journalistikk. Dessuten 2 i forlagsbransjen, 2 politikere og 2 kongelige,2 skuespillere og 1 filmregissør.

Dette betyr altså at standupere/ programledere er de som utgjør den største og viktigste delen. Ifølge Dagbladet igjen. Men er de viktigst for alle oss andre? Er de faktisk kultureliten? Elite i forhold til hva da? Og hvilken kultur snakker vi om? Det må vel være underholdningsindustrien?

Hvorfor er disse folkene viktigst og hvem har plukket den ut? De får spalteplass og mikrofoner ja, men hvem gir dem det? Ikke bare dem selv, mediafolk med samme referansebakgrunn og i samme alderssegment. De samme som plukket dem ut til å være eliten. Sin egen elite altså. Stort sett handler dette også om trygg geografisk plassering for alle parter innenfor Oslo 3.

La oss se på kriteriene til Dagbladet. Morsomme? Det er et definisjonsspørsmål avhengig av hvem som ser og leser. Umiddelbart tenker jeg ikke på Trond Giske og Celina Middelfart som morsomme, men jeg kan ta feil for jeg er over 35.

Innflytelsesrike og de inviterer hverandre? Ja, men de blir ofte invitert av andre som "beundrer " dem da og som vel ikke kjenner til noen andre enn disse her. At denne " eliten" har innflytelse og bruker sine nettverk, som så mange andre her i samfunnet er vel ikke urimelig. At de deltar på alle program i alle kanaler, viser oss vel først og fremst at Norge er et lite land og til tider nokså fatasiløst. For dette handler jo bare om en ting: Å bli sett og hørt.
Tidligere var media opptatt av ikke å være mikronfonstativ. Det er visst helt over.

Kanskje det er på tide å foreslå en ny "kulturelite"? Med en annen slags sammensetning, kjønns-messig, aldersmessig og geografisk? Som kunne ha interesse for andre en de mellom 20 og 40 i Oslo 3.

Karl Ove Knausgård, Per Pettersson, Gunnar Staalesen, Herbjørg Wassmo, Beate Grimstad, Nina Witozeck, Knut Olav Åmås, Frank Rossavik, Inger Sitter, Håkon Bleken, Margareth Ohlin, Håkon Gullvåg, Kåre Willoch, Kristin Clemet, Astrid Gunnestad, Finn Skårderud, Iren Reppen, Arne Nøst, Anders T. Andersen, Trude Ringheim og Bernt Jacob Oksnes- for eksempel.

Disse er ikke kjent for hvem de er, men hva de står for og gjennom det de skaper og mener. Røde løpere og fotooppslag pr uke ikke medregnet.

Det er lov å prøve seg. Og kanskje etter hvert helt nødvendig? For hvem skal ha enerett på dags-orden ?

2010-08-18T02:21:00.001-07:00

DET BRODERTE HJERTET
( Le coeur cousi) er Carole Martinez debutroman fra Frankrike 2007. Den kom på norsk iår på Aschehoug i Christine Amadous utmerkede oversettelse. Boka har vunnet flere priser i Fran-krike og det er kanskje ikke så rart tatt i betraktning av kvinneperspektivet og fortellerevnen hennes.
Vi er i Spania på tidlig 1900-tall.I en liten landsby bor en kvinne, Fraquita og hun innehar magi-ske evner, noen påstår også at hun er en heks. Hun lager brudekjoler som er så fantastiske at kvinnene i landsbyen blir mistenkelige og misunnelige. For Fraquita setter sommerfuglvinger på brudeviftene så de kan fly av gårde og hun får dessuten hjertet til Madonnafiguren i kirken til å banke. Mannen hennes spiller hanekamp og satser alt og Fraquita blir spilt bort til den rike olivenlundeieren. Men hun stikker av med barna sine og reiser rundt i Andalucia og føder en datter, Soledad, som blir familiens forteller.
På grunn av omtalen hadde jeg store forventninger til denne magiske realismen, i slekt med Allende og Marquez. Men på en måte fungerte det ikke for meg, det blir vel mye urkvinner og overtro, noen ganger litt hysteri. Det blir for mye detaljer og magi og det gjør på en måte at menneskene forsvinner i dette og det ytre blir viktigst. Språket til Martinez er poetisk særlig i landskapsdetaljer og noen ganger i dialogene. Og riktignok tar hun opp viktige temaer som lojalitet og misunnelse og viser kvinner med styrke, men på et vis virker det hele litt ” for riktig”. Det er mulig at jeg har blitt vaksinert i det siste gjennom Knausgårdrealismen som har gjort så stort inntrykk, slik at jeg ikke var i lesemodus for denne historien. Andre får dømme selv.
Morten Borgersen

FORFATTER- MON TRO?

2010-08-02T01:05:00.000-07:00

Den lange fine, rare sommeren, stort sett i Telemark, utsikten over vannet, alle lysets sjatteringer, vinden tar tak fra ulike kanter, solnedgangen over de myke kollene og lyktene som blir tent, vin i glasset og gode venner, hunden sover på putene. Livet er godt etter en spennende arbeidsdag. Regnværsnetter inne med lånte perler fra fransk film: 60-80 tallet: Resnais, Goddard, Truffault. I tillegg litterær inspirasjon med Utrenskning/ Sofi Oksanen.
Men aller mest skriving- skriving- skriving: oversettelse av ny dansk roman for Piratforlaget og sluttføring av mitt eget manus, som ble påstartet i 2008 og nå er antatt og debuten blir i januar på Kagge. Spennende, litt skummelt og stolt.

2010-06-02T11:10:00.001-07:00

FRI OSS FRA FOSSE.
Inger M. Lunde er i Aftenposten opptatt av at det var ubeskjedent og en bjørnetjeneste å gi Fosse Ibsenprisen. Det må hun gjerne være, men adjektivene hun begrunner det med er uforståelige og argumentene går i alle retninger. Slik får hun ment mye om det meste. Men hva har det egentlig med prisutdelingen å gjøre? Skulle vi ikke gi en dramatiker med et slikt verdensomfang en Ibsenpris fordi vi heller burde være beskjedne?
Noen liker mora og andre liker dattera og det er helt greit. Slik er det også med teater. Men det betyr at ikke at det går an å frata betydningen og omfanget av et kunstnerisk virke, særlig ikke av slike dimensjoner som hos Fosse, selv om man personlig ikke liker det. Lunde mener at Fosse arbeider for raskt, for han skriver stykker som varer kort, har få sider og ord. Arbei-der man raskt av den grunn? Lunde bruker til og med honorarstørrelsen som en mulig årsak til at han skriver så mye.
Noen dramatikere skriver raskt, andre ikke, noen skuespillere kommer fort til en rolle, andre ikke. Kvalitet har ikke noe med det å gjøre. Kvalitet har noe med om det endelige resultatet uansett prosess treffer deg. Jeg tror ikke teatrene verden rundt som produserer Fosse har latt seg lure. Hvor mange premiere av Fosse har vi pr år i Norge? En eller to maksimum. Noen år ikke det heller. Det er mye i forhold til andre norske dramatikere. Men dette handler da vel ikke om misunnelse? De frie gruppene har bedre forutsetninger enn institusjonsteatrene for å lage spennende Fosseteater, skriver Lunde, fordi de visualiserer i mellomrommene, i det som ikke blir sagt. Ja vel, jeg har like mye sett det motsatte, når en dyktig skuespiller fyller paus-ene til Fosse. Men hva har det med Ibsenprisen til Fosse å gjøre?
Mange betakker seg for nye Fosseproduksjoner og det hviskes mye, men få sier det høyt, skri-ver Lunde. Er det slik at vi må betakke oss og si fra når vi ser eller leser noe vi ikke liker og dermed bør det ikke skapes eller produseres? Er ikke hensikten at det er plass til et mangfold og at det til enhver tid er andre som har andre oppfatninger enn oss selv? Det jeg liker minst med debatter om norsk teater og for eksempel litteratur er smakstyrranniene. Det skal ikke være plass til annet enn det jeg liker og alt annet er ikke bra nok. Dette innlegget gir dessverre ikke plass til å gå i dybden på det her. Men når selv anmelderne er preget av smakstyrranniet, så er det synd.
Hurra for Knausgård og Fosse !
Morten Borgersen/ sceneinstruktør

2010-04-29T00:36:00.000-07:00

EKSTRAFORESTILLINGER etter turne, sett av 20.000 rundt i Norge:
Siste sjanse Riksteatret i Nydalen 3, 4 ,5 mai kl.19, SANGEN OM DEN RØDE RUBIN.
Få billetter igjen. www.billettluka.no

2010-04-20T12:58:00.001-07:00

KIRKEGÅRD, PARIS.
Så rart å gå på den berømte kirkegården, Pere Lachaise. Den er enormt stor og vakkert anlagt.
De eldste gravene er små hus,1 ganger 1 m ca og en 2-3 m høye,med dør, søyler og tak og et lite alter inni. Utenpå står bare familienavnet . De ”nyere” er liggende, men store, som hele kisten.
Her ligger jo så mange, berømte og ikke berømte og man kan ikke få med seg alle. Men noen besøkte jeg : Simone Signoret og Yves Montand, diskret grav, rett ved en vakkert lite bjerke-tre og med friske blomster, roser i vase og små potter med prestekraver.
Oscar Wildes grav er en massiv sten og delvis hugget ut som et dyr eller en fugl. Der legger folk blomster og som eneste gravsten skriver de en hilsen på steinen fortsatt til ham.
For Edith Piaf må det ha vært et jubileum for fødsel eller død for den var neddynget i blom-ster og kranser, alt fra prinsessene i Monaco til borgermesteren i Paris.Lys ,enkel sten med et lite bilde av henne .
Men det mest fascinerende stedet var der hvor de som er kremert ligger. Rundt en åpen plass er det bygget ulike vegger , høye med delvis tak over og en søyegang foran. Hele veggen består av små ”skuffer”, i den ligger urnen og fronten er en navneplate med årstall og noen ganger bilde pluss en liten vase til blomster. Det var hundrevis, så mange historier og så mange liv. Her er både Maria Callas og Isodora Duncan, men også helt ukjente. Noen av frontene var svært gamle og falmet, noen få skuffer var tomme og ledige. I en av dem lå et feiebrett og en kost. Det hele var nesten som et kunstverk, hundrevis av små bilder med sine historier.
Et eksempel: Juliette Charoissy 1948-2002. Hvem var hun? Blomsten er visnet. Men det er et bilde av henne, et lite rundt bilde i farger. Hun har kort lyst hår, lys genser og briller.
Hun ser ensom ut og ser ikke i kameraet. Men bare ned på den lille hvite hunden som hun holder i fanget. De to alene og sammen. Var det bare det eller kanskje mye mer?Hvem kjente henne?
Morten B

2010-03-25T02:43:00.000-07:00

SPENNENDE Å VÆRE MANN.
Geir Gulliksen skrev en tankevekkende artikkel i VG forleden om mannsrollen. ” Se, jeg har kjole på meg ”, skriver han. ” Jeg er en sånn mann som må gripe etter det kvinnelige for å kjenne igjen min egen mannlighet.”
Det er en god metafor og bringer oss til kjernen. Ikke på grunn av kjolen eller kvinneligheten. Men fordi vi må oppdage det irrasjonelle og uforutsigbare i oss hvis vi skal skape en identitet som er verdt å leve med. Og hvis vi kal bli opptatt av og interessert i andres identitet. Å styre unna forenklingene og klisjeene, hvilket kjønn og legning det enn måtte gjelde.
Jeg vet ikke om noen som har skildret en så sammensatt og annerledes mannsrolle enn Agnar Mykle gjennom sin Ask Burlefot. Det er ingen mannsrolle uten feilskjær og ego og kontroll-behov. Men også like mye av en hudløs usikkerhet, lengsel og ømhet som man ikke skulle trodd var en mann mulig, i hvert fall ikke på Mykles 50- tall og som gjenkjennes av unge menn av idag. ” Min tid forlangte å få se mitt pass og ta mine fingeravtrykk. Men jeg hadde en skjult identitet. Min tid forlangte å få se mitt pass. Men den oppdaget ikke min ømhet.”
Menn er ikke lenger trygge på sin maskulinitet? Menns driftsliv blir demonisert, for menn er pr definisjon seksualforbrytere og voldsutøvere uttalte svenske feminister i en større tv- serie. Er det fortsatt flest menn som ruser seg og færrest menn leser bøker og mangler noen å snakke med? Er det slik at når tapet rammer en, så står mannen oftest alene? Mannsrollen har gått igjennom store endringer fra den patriarkalske og Victorianske til femti-tallets ensomme au-toritet og inn i 70 tallet hvor mannen skulle bygges om. Vel finnes det fortsatt menn som er fastlåst i sin fremmedgjorthet og sine holdninger, men det gjelder begge kjønn.
Derimot finnes en ny generasjon unge menn med ansvarsfølelse, livsapetitt, nysgjerrighet, omsorgssevne og integritet. Menn som utforsker maskuline og feminine sider og er glad i sin seksualitet. At menn ikke kan snakke sammen er en myte. Men det gjøres nok på en annen måte enn av kvinner. Kvinners sette-ord-på-alt-behov må ikke bestandig forveksles med føl-elsesmessig intelligens. Møtet med en ny generasjon menn gir håp og inspirasjon til oss midt-veis i livet. Vi med de tause fedrene som vi lærte litt for mye av. Det er faktisk nå det er blitt spennende å være mann, når man er blitt voksen.
” Den vanlige mannligheten blir for fattig, for avgrenset og for uttrykksløs for noen av oss” skriver Gulliksen i VG. ” For min del handler det også om at jeg ikke synes jeg mestrer den så godt.” Det kan like gjerne handle om menneskerollen. Fordi rollene vi forventes å spille er for trange og banale. Derfor må vi la dem være. Agnar Mykle vet noe om dette. Om alt vi er redde for og samtidig higer etter. ”Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting ”.
Morten Borgersen. Sceneinstruktør og skuespiller.

2010-02-14T08:43:00.000-08:00

LITTLE BEE av CHRIS CLEAVE. ASCHEHOUG FORLAG : En opprivende og utrolig historie, kjøp og les!

Så velskrevet og urovekkende, så intenst og klok .Det er historien om den 16 årige Nigerianske jenta Little Bees umenneskelige kamp for å overleve og beholde sin verdighet.
På en strand i Nigeria utspilles opptakten til et skjebnedrama der Little Bee og hennes søster tilfeldig møter et ungt engelsk ektepar, Sarah og Andrew, som begge arbeider i media og som nå på ferie , forsøker å redde forholdet sitt.
Uløselig blir disse personene knyttet til hverandres liv og to år etter dukker Little Bee opp i deres virkelighet i England, etter å ha vært to år på et interneringssenter .Dramatikken fortsetter og kan ikke røpes.
” På et tidspunkt kan man bare snu seg og se livet sitt i hvitøyet” sier Sarah. ”Nei, det var ikke lenger mulig å fornekte henne eller fornekte det som hadde skjedd i Afrika. Et minne kan for-drives på ubestemt tid… et menneske blir noe helt annet”.
Little Bees refleksjoner over kulturforskjellene er kloke. ” Fremtiden er den største eksport-varen i landet mitt. Den forsvinner så raskt ut av havnene våre at mesteparten av folket mitt aldri engang har sett den og de vet ikke hvordan den ser ut. … Frihet for Sarah er en lang fremtid der hun kan leve det livet hun ønsker….. Det er dager da jeg skulle ønske jeg hadde vært en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. En pundmynt kan dra dit den tror er tryggest”. Little Bee har gjort alt for å forstå det engelske samfunnet gjennom tiden i internering, også språket.
Denne unge piken er full av empati og undring, men har også en sjelden innsikt og observa-sjonsevne , som gjør henne til en skarp betrakter av seg selv, av urettferdigheten rundt seg, av mulighetene og av vestlig sivilisasjon. Det er nesten ikke til å fatte hva hun faktisk gjennomgår, men dessverre ikke langt fra virkeligheten.
Nigeria som verdens 8 største olje-eksporterende nasjon og som den nest største eksportør av afrikanske flyktninger til England danner bakteppet for historien. Hvor menneskeverdet hele tiden blir forbundet med kapitalismens grådighet og enten det dreier seg om flyktninger inn eller ut av landet, så er det noen som tjener på det.
Sarah og Little Bee er kvinnene som bærer og forteller historien. Både de to og de øvrige karakterene er rikt skildret. Dramaturgien er like spennende som en krim, historien er bare så mye større og viktigere. Språket er nyansert og overraskende, til tider humoristisk til tross for alvoret.
Chris Cleave han har også skrevet romanen ”Incendiary”. Little Bee boka kom ut i England i 2008 med under tittelen ”The Other Hand”. Cleave er en meget viktig og god forteller og forståelig nok skal boka filmes, med bla. Nicole Kidman. Oversettelsen fungerer utmerket av Guro Dimmen.

Morten Borgersen

2010-01-28T14:08:00.001-08:00

Ask Burlefot møtte publikum på Litteraturhuset tirsdag. Panel og diskusjon. Fullstappet av et oppegående publikum. Bernt Jacob Oksnes artikkel i Magasinet/ Dagbladet fikk enorm respons og over 200.000 brukere på nett. Den var mange sider lang. Og vel verdt det. Så tror fortsatt en del i media ( er det det eierne og styrene der også, som i kulturlivet?) at vi bare klarer å ta imot tabloide forenklinger? "Det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum". Det virker som mange medier stort sett henvender seg til 14 : iser. Leser de aviser da?

2010-01-03T04:00:00.000-08:00

ASCHEHOUG FORLAG: DEN SISTE BJØRNEN I VASSFARET AV TOM H. DALBAK.
” Kvinner har rett til å føle seg fantastiske. Det står ingenting om hvordan menn har rett til å føle seg.”
Dette er forfatterens fjerde roman og er en underholdende og overraskende historie om savnet av en far og av en sønn. Hvis det er slik at menn tradisjonellt sett leser lite skjønnlitteratur så er dette boken å anbefale.
Hovedpersonen er Espen Alm, som har studert zoologi og nå har fått ny jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud. Fornøyelig beskrives jobbintervju-situasjonen i det offentlige, i tillegg til hverdagsrutinene og reglene som hersker der. Ikke minst er det en skarp satire av høgskolen som befinner seg i startgropen med en ambisiøs ledelse og skal levere prosjekter som analyserer naturnvern-behov i området, velger minste motstands vei til fordel for grunneiere, entrepre-nører og kapital , godt initiert av utdanningsdepartementet, fremfor interessene til naturnvern og vernere. Dette har Espen Alm et noe annet syn på .
Paralellt med dette går også Espens private historie, om oppveksten med sin far som stadig tok han med på tur ut i skog og mark, på jakt kanskje etter en romantisk guttedrøm, men også etter en maskulin tilhørighet og et fellesskap , som forfatteren overbeviser om gjennom sin skildring. Faren arbeider på anlegg og er mye borte, tilslutt blir han syk og dør av lungekreft. Sammen leste de Mikkjel Fønhus bok Skoggangsmann, en metafor for deres felles drøm.
Espen har frykt for å binde seg til andre etter at faren døde, mener psykologen. Men så treffer han Elisabeth Ryer, som arbeider med økonomi og er hans rake motsetning. Igjen viser for-fatteren et treffsikkert blikk slik han skildrer deres og vår forfengelige urbanitet, på samme måte som han med kjærlighet skildrer Espens 60 talls oppvekst. Elisabeth Ryer er på mange måter en slags ”monsterkvinne”, mer preget av mannsrollens krav og forventninger enn Espen. Sånn sett er det godt observert, men samtidig blir hun på et vis ikke noe menneske men for ekstrem og derfor litt opplagt som motstand for ham og historien. De får en sønn, som Espen vil skal hete Bjørn selvsagt, men det går ikke Elisabeth med på. Gradvis endres forholdet deres og tilslutt stikker hun av med en annen og med sønnen. Da går det utfor med Espen.
Han får sitt forskningsprosjekt på bjørn i Vassfaret og til høgskolens irritasjon oppdager han en bjørnestamme, en familie på tre, ikke helt ulik sin egen. Han mister jobben sin og søker tilflukt i skogen. Han finner til og med hytta til Tjuv-Hans i Fønhus bok og livnærer seg av innbrudd av god mat, vin og solcellepanel og av jakt og fiske. Han holder gående samtaler både med sin far og sønn i hodet sitt , samtidig som han studerer bjørnene. Han kontakter media og i en rus av god stjålet cognac og valium sender han stadig ut bulletiner om bjørnenes liv og ferdigheter, inntil en kvinnelig journalist dukker opp og henter ham ut. Han er på vei til sønnen i utlandet.
Egentlig ville jeg bare at han skulle slippe å savne faren sin så mye som jeg har gjort, sier Espen om sønnen. Hvordan kan han bli den beste pappaen? Det er en historie om å søke natur og overlevelse og enkle vilkår, en slags macho-drøm. Men mest forteller vel denne drømmen om at mannen ikke vet hvor han skal gjøre av seg og hvem han skal være. Hvor mye vanskeligere det er blitt å være mann i dag. Med så sammensatte krav og forventninger både utenfra og fra seg selv. For en leser som ikke har en tilhørighet til en slik villmarksverden må jeg allikevel inn-rømme at denne skildringen fascinerte meg, kreftene, atmosfæren og sanseligheten i natur-skildringene.
Morten Borgersen

2009-12-13T04:30:00.000-08:00

Les Synne Skouens kronikk i Aftenposten idag. Tankevekkende. Om NRKs forhold til kulturdekning. Akkurat bare litt kulturomtale for litt interesserte, men ikke noe for dem som virkelig er interesserte. Når så mange mennesker er storforbrukere av kunst og kultur i dette landet, hvorfor finner vi oss i det? Hadde sportsinteresserte avfunnet seg med det?

2009-12-01T11:25:00.000-08:00

SANGEN OM DEN RØDE RUBIN. 4 prøveuke i Agnar Mykles univers. Vi har lest, diskutert, strøket, skrevet brev, fortalt hemmeligheter, luktet og smakt og befølt, rundt i rommet med plexiglass-elementer og prøvesalskaffekrus. Det er et dampende univers, surrealistisk, ømt og humoristisk. Og vi skal bryne oss mot Anne Grete Preus musikalske bilder og Ingun Bjørnsgaards koreografiske bilder. Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting. Presselansering på Riksteatret imorgen.Følg med oss.

2009-11-14T03:44:00.000-08:00

AFGHANSK ROMAN PÅ ASCHEHOUG: TÅLMODIGHETENS STEN av ATIQ RAHIMI.

Den afghanske forfatteren Atiq Rahimi er tidliger utkommet på norsk med Aske og jord i 2001. Den laget han også film av . Nå foreligger på norsk Tålmodighetens sten og den fikk Rahimi den viktige franske Goncourtprisen for i fjor.
Tålmodighetens sten eller Seng-e-saboor som det betyr på farsi. I persisk mytologi er det en verdifull svart sten. ” Den du legger foran deg og henvender deg til med alle dine ulykker og lidelser og smerte , du betror denne stenen alt du ikke tør avsløre for andre. Stenen hører og suger opp alle dine ord og hemmeligheter, til den en vakker dag eksploderer og faller i grus. Da er du fri.”.
Det er en fascinerende historie om en en kvinne som våker ved sin manns sykeleie. Det er krig rundt dem og han har fått en kule i nakken. Han puster men om han hører henne vet hun ikke .Hun sitter med bønnekjedet og en dag for henne er lik nittini omganger på kjedet. Mannen er hennes vitne, han er hennes tålmodighetens sten, hennes Seng-e-saboor. Og mens krigen raser utenfor og barna holdes unna, forteller hun ham sin historie som stadig er full av hemmeligheter. Om sin oppvekst og alt hun ikke lærte om kjærlighet. Hun måtte til og med gifte seg med hans fotografi, siden han var i krigen. Hun forteller ham om sin ensomhet og om sine sterke drifter, om barna som ikke er hans og om sitt forhold til sin egen og mannens far. Det er en kvinne med en utrolig styrke og overlevelsesevne og som ikke minst skildrer sin seksualitet. Hun utfordres dessuten stadig av de overraskelser krigen utenfor døren har å by på.
Historien er sterk og vakker. Detaljene drar deg inn i denne spesielle atmosfæren. Språket er poetisk og presist, dialogene og bildene gode, nesten litt filmatiske. Det er en historie om en muslimsk kvinne som er ganske politisk ukorrekt og som dessuten er skrevet av en mann. Med mye klokskap og innsikt. En kvinnehistorie viktigere og mer spennende enn mange av de vestlige kvinnehistorier vi som oftest får del i.
Morten Borgersen

2009-11-06T06:16:00.000-08:00

Se i VG side 3 og side 41: 06.11.09
------------------------------- ------------
Landssvikoppgjøret – fortsatt tabubelagt?

De fleste familier har sine hemmeligheter. Av ulike grunner skal de helst forbli slik. Det er sjeld-en av det gode.
Som 40 åring fant jeg tilfeldig en mappe med noen etterlatte papirer etter min far. Medlem av Nasjonal samling, rettsak og dom. Siden jeg var totalt uvitende og uforberedt ble dette natur-lig nok en berg og dalbane gjennom sorg, sinne og følelsen av svik. Da jeg fikk tilgang til rettspapir-ene hans ble ikke bare hans historie tydeligere, men også selve oppgjøret.
Han mistet arbeidet sitt som lærer i 1940 og tok kontakt med Kirkedepartementet for å finne nytt arbeid. Han fikk beskjed om å melde seg inn i NS og det gjorde han samme høst, men til-synelatende ikke av ideologiske årsaker. Han fikk arbeid i skolekringkastingen og i et forlag.
Til slutt ble han ordinert som prest våren 1943, en gammel drøm siden han hadde teologisk ut-dannelse. Prestene og biskopene hadde jo lagt ned sine embeter. Han utførte sin prestegjerning og gjorde en sosial innsats for vanskeligstillte i samfunnet,ellers var han ikke ideologisk aktiv. Så kom freden og da mistet han sitt arbeid og ble arrestert.
Nå begynner den lange prosessen historiker Ingerid Hagen beskriver i sin interessante bok
” Oppgjørets time.” som forteller baksiden av landssvikoppgjøret. Varetekten til min far ble stadig forlenget uten begrunnelse. Avhøret var mangelfullt og gjort av tilfeldige. Han havnet i fangeleir og det var ikke enkelt å skaffe seg forsvarer når kontakt med omverdenen ikke var tillatt. Han ble arrestert 9 mai -45 og avhørt først i slutten av juni. Tiltalebeslutningen kom i mars året etter og rettsaken i oktober samme år. Da var det altså gått 1 år og 4 mnd siden arre-stasjonen med stadig forlenget fengsling. Aktor la ned påstand om tvangsarbeid i 2 år og 6 mnd, rettighetstap i 10 år og inndragning av lønn. Dommen endte på 1 år og 6 mnd, med be-grenset rettighetstap og erstatningsansvar. Da havnet han i arbeidsleir og kom ut sommeren 1947. En langvarig prosess og en streng dom tatt i betraktning av hva han faktisk hadde gjort.
”Alle vet at ondskap og overgrep ikke var ryddet ut av verden fordi om nazismen var overvunnet” skriver Arnfinn Moland, 1 amanuensis og leder av Norsk Hjemmefront-museum i VG 27.10 i forhold til Hagens bok. Er det et forsvar for at landssvikoppgjøret ble utført på en rettferdig måte? Om det var slik at streng straff utryddet de negative kreftene i verden så had-de det vært enkelt. Og er det sikkert at det lå ondskap og overgrep i hver av de ulike landssvik-tiltaltes historier? Jeg unnskylder ikke min fars valg. Men jeg prøver om jeg kan forstå noen av beveggrunnene nå ved å skrive hans historie som bok. Ettervirkningene av prosessen vet vi i andre generasjon mye om. Med foreldre preget av sykdom, isolering, øko-nomiske problem, følelsesmessig avstengning og hemmeligholdelse. Det var prisen vi alle betalte.
Moland er kritisk til Ingerid Hagens bok enda han ikke har lest den. Dermed er det vanskelig å forstå hans skepsis, om han da ikke ønsker en annen virkelighetsforståelse? Hagen hevder i sin bok at ” De som har styrt Norge etter krigen har hatt veldig bra kontroll på historien”. Moland er ikke enig i dette. Men vi som har fått kun den ene siden av historien fortalt helt fram til nyeste tid er ikke tvil om at det av ulike grunner har vært ”en svært bra kontroll på historien”.
Vi vil helst oppfatte verden i svart og hvitt, for det er så mye enklere. De fleste sannheter har minst to sider, men av ulike grunner liker vi ikke alltid det. Det er også sjelden til det gode.
Morten Borgersen.

2009-11-01T10:41:00.000-08:00

SANGEN OM DEN RØDE RUBIN AV AGNAR MYKLE- KOMMER PÅ RIKSTEATRET I FEBRUAR 2010.
Hva er det med denne Ask Burlefot? Som slår ned i oss, som vi av og til misliker og overraskes av. Men som vi dypest inne gjenkjenner oss selv i. Denne unge mannen på leting etter seg selv og som ikke kan noe annet enn å lete etter kjærligheten. Som ikke ville nøye seg med biter av den. Som vil ha den optimale kjærligheten, iform av en rød rubin. En ung mann som vet at følelsen av øyeblikkene er så avgjørende og uopprettelige. Hvis de først er over, kommer de aldri tilbake. For kjærligheten er noe som som andre ikke vet om. Kjærligheten er ensom ting. Når det kommer stykket. Eller som Lars von Trier sier: Det finnes ingen større sorg enn kjærligheten

Ask strever med å finne ut hvem han er og hvem han skal være. På en måte kan man si han bedriver en form for selvrealisering. På sine egne premisser. Slik vi også bedriver i vår tid.
Resultatet av det er ikke alltid like heldig verken for ham eller de som blir berørt.
Med vårt tids metaforer kunne man spørre om det hele er en form for iscenesettelse, for å kunne realisere seg selv. Uten at det er gjort bevisst. Når du har en oppfatning av deg selv som omverdenen ikke bekrefter , så må du iscenesette deg . Når du ikke har makt og innflytelse nok over ditt eget liv, så må du iscenesette deg. Når du ikke blir hovedperson i ditt eget liv, men biperson fordi du er i evig kamp med å få bekreftet deg selv – så må du iscenesette deg
Når kartet ikke stemmer med terrenget og du forsøker å tilpasse deg – driver du en iscenesettelse. Når vi ikke vet hvem vi er eller skal eller vil være. Når vi spiller for mange roller.
Rundt oss blir nesten alt iscenesatt, slik har media, reklame, tv, politikk osv lært nettopp av teatret. Å skape dramaturgi og effekter.
Asks drifter og sanser er så sterke, lengselen så stor, ømheten så skjør og idealene så store. Og ikke minst er redselen for å bli avvist grenseløs.
Morten B/ regisssør og dramatiserer