SKAL FOLK BESKYTTES MOT EGNE MENINGER?

Først diskuterer vi ytringsfriheten. Den hellige ytringsfriheten.

Uansett om vi liker det eller ikke skal folks holdninger få komme til orde. I kommentarfeltene. Men med navn. Politikerne hevder det er viktig, men at det må møtes med debatt. Holdningene må utfordres. Media er enig.

Så skjer det nok en gang, i lys av flyktningetragedien i Middelhavet. De mest uhørte kommentarer tikker inn hos VGs kommentarfelt. Folk skriver med fullt navn; at la dem drukne, mens andre er bekymret for badevannet sitt.

VG-TV tar utfordringen, og ringer folk som har ytret seg på denne måten i kommentarfeltet, for å intervjue dem, og vil vite om de virkelig mener det, og hvorfor. Da blir disse meningsbærerne svært fornærmet og krenket, og vil helst ikke snakke. De mener det er utilbørlig av VG.

Men enda underligere er de i media, sist nå lektor Karl Fredrik Tangen på Markedshøgskolen i Aftenposten, og en journalist i Klassekampen, M. Kristensson, som er enige: ”Man kan ikke ta svake mennesker.” Men hvem er de svakest her? De i kommentarfeltet eller flyktningene?

Er ikke dette toppen av krenkethets-fjellet, så vet ikke jeg. Ytrer du deg i det offentlige rom, og med fullt navn, må du regne med andre oppfatninger. Du må forvente en debatt, og en uenighet. Du må til og med kanskje presisere eller fylle ut.

Det samme med ”jeg-har-opplevd- aksjonen,” hvor flere også lot seg forundre over at det fantes andre oppfatninger og virkelighetsbeskrivelser. Vi kan selvsagt innføre en ytringsfrihet når det gjelder saker vi ikke selv er berørt av?

Hva må du svare for, når du ytrer deg offentlig, og hvorfor gjør du det? For å skape en debatt? Eller for å få ”likes”? Det er viktig å ta kommentarfeltet ”på alvor”, og det betyr blant annet å konfrontere meninger. Eller skal folk beskyttes mot sine egne meninger?

Det er riktignok ikke særlig oppløftende at mye av flyktningedebatten plutselig heller blir en medie-debatt, som Håvard Nyhus skriver i Dagbladet. Til det er den for selvsagt for alvorlig og viktig.

Offer- og krenkehets-mentaliteten når nye høyder i dette selvfornøyde samfunnet vårt når meninger ikke skal imøtegåes. Derfor honnør til Mads A. Andersen i VG-TV.

HILLARY CLINTON SOM PRESIDENT

Den 12. april sa Hillary Clinton fra at hun ville stille som presidentkandidat i USA ved valget i 2016. Etter det har media hatt mye å gjøre med å skrive om dette, om hvorfor hun bør eller ikke bør bli president. Når du leser de norske avisene så harr de sikkert på en del områder gjengivelser av ulike holdninger til Clinton i det amerikanske samfunnet. Men hvor nyanserte og representative er de? I Dagsrevyen ble en pensjonist ved en bensinpumpe et sted i USA intervjuet. Han ville ikke ha Hillary. Underforstått, ser dere tv-seere, henne vil ikke USA ha, skulle liksom reportasjen fortelle. Det gjennomsyrer også på en merkelig måte artiklene i norske aviser. Vil journalistene heller helst ikke ha henne?

Hillary Clintons utgangspunkt er erfaring. Som presidentfrue, senator og utenriksminister. En av de få tydelige kvinner i et politisk system som i USA stort sett er forbeholdt menn.  Hun er 67 år. Da er hun gammel, for gammel kan det virke som om på enkelte journalister. Hvem har sagt det om tidligere mannlige presidenter?

Hun må fortelle hvorfor hun vil overta etter Obama, og finne en egen politisk plattform, sies det. Slagordet hennes blir beskrevet som tamt. Slike slagord er da  overskrifter uansett, og krever et innhold selvsagt. Det som også brukes mot henne er at hun har vokst opp i svært borgerlige kår, og har levd i landets politiske og økonomiske elite. Dessuten har hun utfordret tradisjonelle familieverdier, og blitt hos sin mann, etter skandalesaken. I følge amerikanske feminister burde hun ha gått. Folk vet jo ofte hvordan andre mennesker bør leve sine liv.

Dette minner meg om noe dette her. Det minner om slik pressen uavlatelig har omtalt Jonas Gahr Støre. Han kommer fra Oslo vest, har en borgerlig bakgrunn, han har utdannelse og penger. Da kan han da ikke være i Arbeiderpartiet, eller fronte deres saker.

Det er ganske rart å se hvor enormt opptatt vi er av merkelapper og båser, og hvor forvirrende og irriterende det nærmest er, når noen ikke følger systemet vårt. Ikke gjør som vi pleier. Demokratiet hadde vært svært mye fattigere og mindre spennende, om ikke nettopp mennesker på tvers av bakgrunn og tilhørighet, tar annerledes valg og gjør seg til talspersoner for andre verdier. Som dermed tilfører dette nye tanker.

Men det er klart at i et samfunn som forakter erfaring, kunnskap og alder, så er det ofte viktigere med en uerfaren, ung kandidat. Det er som det gjør oss tryggere, for da føler vi oss verken truet eller utfordret.

Hører du, Hillary? Go for it!

NÅR FANTASIEN BLIR VIRKELIGHET.

I en undersøkelse nylig hevdes det at barn heller vil leke med databrett enn å leke med andre barn.

Hva forteller det oss? I hvert fall et eller annet om at vi ikke lærer å bli gode på å omgås og interessere oss for andre mennesker, muligens. Læringskurven må i alle fall bli brattere på denne måten. At barn fascineres av databrett og spill er ikke underlig, men hva har vi voksne å tilby som et tillegg til dette? Våre egne stive øyne også rettet mot et dataspill, pc eller mobiltelefon?

Den amerikanske psykologen Christopher Ferguson hevder i en rapport at det ikke finnes noen sammenheng mellom voldelige spill, og hvordan barn/unge oppfører seg i det virkelige liv. Rapporten viser at kriminalitet blant unge har gått ned, mens voldseksponering i film, tv og dataspill har gått opp, i USA. 

Men flere er kritiske til rapporten, fordi han ikke setter den i en sammenheng med for eksempel voldsforebyggende program, og nye straffeutmålinger som hindrer unge å begå lovbrudd, etter sitt tredje. Ferguson hevder også at det å slå barn ikke har noen effekt på senere vold hos barnet. Fordi aggresjon er biologisk betinget.

Mens en amerikansk forsker, Karen Dill, i boka How fantasy becomes Reality, påviser årsakssammenheng mellom eksponering av voldsskildringer og voldelige handlinger. Hun har studert barnas adferd i tidlige år, hva de ser, hvem ser det sammen med og hvor lenge.

Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Politihøyskolen, har en studie av barns virkelighetsforståelse bak seg. Hun undersøkte hvordan medieskildringer bidro til barns virkelighetsforståelse. Det hun etter hvert fant fram til var bl.a. at i situasjoner hvor barn følte seg utrygge, eller at det kunne bli bruk for vold, dukket autimatiserte voldstanker opp. Det er en kjede av risikofaktorer som fører til vold, mener Bjørnebekk. Derfor er det feil å si at ikke også mediene inngår i dette.

Det som slår meg mer og mer, er at volden i film og på tv er blitt så selvfølgelig, og så naturlig. Det er ofte den eneste handlingen eller reaksjonen folk i disse historiene har å komme med. Og historiene er jo skrevet av mennesker, som mener at slik er det. Men som gjør det lett for seg selv, ved ikke å kunne by på noe annet. Det er nok riktig at noen har ikke et annet språk enn vold, og ikke har muligheten til refleksjon, fordi de aldri har lært det. Og selvsagt skal man vise virkeligheten. Men det finnes også det motsatte, og etter å ha sett nettopp stereotypien i voldutøvelse på film og tv mange nok ganger, på nøyaktig den samme måten, så kunne det vært interessant å få satt opp et annet bilde, en annen mulighet, og en annen tilnærming til å løse en konflikt. Det kan hende vi kunne ha lært noe av det.

Et annet aspekt med vold på film og på tv er at den etter hvert er så estetisert, så delikat og formfullendt, nesten vakker. Det er en iscenesettelse og et valg en regissør og manusforfatter og fotograf gjør. Men hvorfor? Det kan absolutt få oss fascinert, men er det dette de vil?

I min hobbypsykologsfære tenker jeg at konsekvensen nettopp er den at vi kan fristes, fordi det ser så flott ut, spennende og coolt.  Vi kan fristes fordi det ser så enkelt ut, å få overtaket eller få det som du vil, eller straffe noen. Fordi det er slik man gjør det. I hvertfall blant de coole gutta på film og tv, og etter hvert blant noen damer også.

Det er ikke lett å sortere slike overveldende inntrykk, særlig ikke hvis du er ung og sårbar, og føler deg verken sett eller hørt. Å øve deg i å tro at det er bedre å være sammen med et databrett enn andre mennesker, gjør ikke veien videre enkel for deg.

Det ligger et ansvar her, ikke for å bli moralistiske, men rett og slett vise andre fram muligheter og andre måter. Det ansvaret påhviler oss alle, enten vi lager historier for film og tv, eller er foreldre, eller selv er blitt konsumenter med flakkende og fjerne øyne.

Som barn og unge tror vi det skal være slik, for det er dette vi ser rundt oss. Men som voksne? Er det oss selv vi flykter fra, for å gjøre om på den virkeligheten vi lever i?