SELVSAGT KAN EN ROMAN BLI GODT TEATER

Det kan se ut som om det i Norge er en slags arroganse og bedre-viten mot litteratur på scenen. Ofte blant kritikere og teater/litteraturvitere. Debatten pågår i disse dager igjen.

Hvorfor velger man å lage teater av en roman? Først og fremst fordi tematikk og innhold angår en og kjennes viktig. Det interessante med en litterær tekst på scenen er at den gir muligheter for flere nivåer og utfordrer vår oppfatning om at dramaturgi alltid må følge Aristoteles og Ibsen. Når drama-tiseringer ikke fungerer er det fordi man er for tro mot boka og ikke tar klare nok personlige valg. Å dramatisere handler om å velge noe fremfor noe annet og velge bort noe. Merkelig nok er det ofte da man får kritikk for at det er jo enda mer i boken som ikke er med. Og når man ikke velger bort, får man kritikk fordi man har tatt med alt. Fortolkning, som alt teater handler om, er å være person-lig og det er et ansvar som dramatisør og regissør har. Mye teater i dag tør ikke ta seg selv på alvor og holder en ironisk armlengdes avstand til innhold og karakter. Mye teater idag er redd for et alvor.

I motsetning til Jon Fosse i Klassekampen forleden har jeg i den senere tid sett mange vellykkede dramatiseringer og moderniseringer av klassikere på scenen. Eksempelvis Unge Werther og Sorgen kler Elektra, på det Norske Teatret og Armin Petras versjon av G.Grass Blikktrommen i Berlin.

Klassisk drama og litteratur er tidløs. Fordi de er så rike og sterke, inviterer de til en rekke fortolk-ningsmuligheter. Det er derfor vi er opptatt av dem. Selvsagt kan man velge å omskrive en historie og gi den ny handling og nye motiver, da bør man kalle det noe annet enn originaltittelen. Jeg har selv gjort en rekke dramatiseringer og vet hvor vanskelig det er. Men det er ikke hvorvidt det er dramatisering, nyskrevet dramatikk eller klassiker som avgjør om det blir vellykket, det er resul-tatet og det er kvaliteten.

Armin Petras versjon av Anna Karenina ( på Riksteatret og Nationaltheatret) traff meg rett i hodet og maven. Den er nesten et selvstendig verk, men tro mot de tre viktigste historiene i boka og samtidig lest inn i vår egen tid. Både Tolstoj og Petras reflekterer over kjærlighetens motsetninger og myter. Det måtte jeg også gjøre både da jeg forberedte arbeidet som regissør av Anna Karenina og sammen med skuespillerne under prøvetiden. Aldri moralisere eller ironisere. Men lete etter karakterens menneskelige irrasjonalitet og teatralitet. Deretter finne frem til en visuell form og et uttrykk, en rytme gjennom bruk av bevegelse, lys og musikk.

Tar publikum feil når de vil se litteratur på scenen, gjerne kjente romaner? Eller har smaksdom-merne rett? De som hevder at litteratur på scenen er en lettvint måte å skaffe seg publikum på. Da må man spørre hvem vi lager teater for og det er publikum. Skal man velge bort historier publikum opplever som relevante i dag? Det finnes et oppegående og sultent publikum her i landet. Men vi skal ikke forutsette at de har lest eller vil lese boka. For dem som ikke har gjort det, blir forestill-ingen en døråpner. For de som har lest, en utvidelse. Så sant man ikke sitter med boka i den ene hånden og sammenligner slik smaksdommerne ofte gjør. Romantekstens inntog på scenen er ikke noe nytt. I USA, Russland og en rekke europeiske land er det lang tradisjon få har behov for å stille spørsmål ved.

Vi kan nå oppleve to versjoner av Anna Karenina med utgangspunkt i samme dramatisering på Nationaltheatret og Riksteatret ( som for øvrig spiller to ekstra forestillinger i Oslo 18 og 19 mai etter turne). Det er sjeldent og interessant.

Forøvrig er det er like stor plass for dramatisert litteratur som for klassikere og nyskrevet dramatikk i norsk teater. Det ene utelukker ikke det andre. Det skaper et mangfold.

PUBLIKUM ER SULTNE.

Folk er sultne. Ikke på mat og materielle goder, men på i nspirasjon og tankegods. Noe som berører og åpner. Kanskje er det lett å glemme?
For det er så lett å beklage seg over at avisene bare er fulle av tøvete nyheter og tv-programmene som byr på overfladisk repetisjon med de samme menneskene. At det meste handler om vårt behov for å kikke og at mye handler om nødvendigheten av 5 minutter i kameralyset for mange. At alle refer-anser er de som 25 åringene har. Det er da man føler seg ofte trett og samtidig undervurdert. Hva med meg da, hvem henvender seg til meg? Er ikke jeg en målgruppe, 60+, mann, arbeider med teater og litteratur, kulturforbruker, politisk engasjert. Det er mange som meg, ikke minst kvinner. Hva får de? Finner de seg i det? Hvorfor sier ikke folk fra at nok er nok?
Det er er så lett å si at alt var så mye bedre før. Ingenting var nok bedre før. Det eneste måtte være at man selv var yngre. Men bakenfor all "støyen" så finnes det jo alternativer. Det finnes gode forfat-tere, journalister, avisartikler, tidsskrift, tv-dokumentarer, kunstopplevelser osv. Så da er det vel slik at folk forsyner seg av dette uten å gjøre så mye ut av det og til tross for at det ikke står på medienes dagsorden.
Jeg gjør noen fine erfaringer for tiden. De handler ikke primært om meg men om folk der ute. Om publikum. I anledning Riksteatrets turne med Anna Karenina som jeg har regien på, ble jeg spurt av teatret om å holde en introduksjon til forestillingen for publikum rundt i landet. Siden jeg akkurat har romandebutert med Jeg har arvet en mørk skog på Piratforlaget, tenkte mitt kyniske sinn at her kan jeg slå to fluer i en...jeg kan vel introdusere begge deler. Teatret la opp "turneen" min til kulturhus og bibliotek. Snart 14 steder er hittil besøkt, snart 700 mennesker har funnet veien til 45-60 minutters  foredrag og høytlesning av en som slett ikke er A-kjendis.
Jeg ser dem inn i øynene, hører pusten og ser ansiktsuttrykkene når jeg holder på. Det er en "dialog". Etterpå vil mange gjerne snakke litt, kjøpe en bok og få en hilsen, men like gjerne fortelle, fortelle sin historie. Når jeg var liten måtte jeg gå på Folkeakademiet i Skien med min far, det var lysbilder og foredrag. Det var opplysningsvirksomhet og det var spennende. Jeg føler meg slik igjen, nå i motsatt rolle. Jeg har droppet lysbildene, fordi de har folk selv inne i seg.
Folk flest sier man, alminnelige folk sier man også, Slik at vanlige folk forstår. Jeg vet ikke om så mange alminnelige, vanlige folk. Jeg ser på dem som sitter der under foredragene mine og tenker at de er ganske så unike med alle sine historier og erfaringer. Jeg merker at de har sine drømmer og lengsler. Men det er ikke alltid så lett å sette ord på de innerste følelsene, sa en eldre,vakker dame til meg etterpå og fortsatte, det er vel derfor vi trenger litteratur og teater.
Hva har egentlig Anna Karenina og min roman med hverandre å gjøre. Svært lite og svært mye. Begge handler om hemmeligheter, begge om å være på sporet av seg selv. Eller som Tolstoj sier: Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.
Ihvertfall er jeg heldigvis blitt påminnet om det nå. Folk er sultne. Hurra for publikum!     

ROMANDEBUT 12 MARS

"JEG HAR ARVET EN MØRK SKOG ". Roman av Morten Borgersen . Piratforlaget.
LANSERING 12 MARS PÅ LITTERATURHUSET.

« Den nederste hyllen er nesten tom. Men bare nesten. Det ligger en kniv der. Sliren er ikke av lær, men av svart metall. Knivskaftet av blankt stål med et mørkt belegg. En geometrisk figur i rødt og hvitt er innfelt på skaftet og midt i den lyser det. Et hakekors. «

Martin Meyer er hovedperson i boka. Hans historie rommer til dels mørke hemmeligheter som sønnen hans i ettertid føler et sterkt behov for å avsløre. På farens arbeidsværelse finner han dokumenter som avslører at faren var NS-medlem under krigen og at han ble arrestert i 1945. Dette visste ikke sønnen noe om, og en intens opprulling av fortiden settes i gang.
Boka består av to parallellhistorier – farens og sønnens. Faren, Martin er en tenksom og grub-lende gutt som barn. En tragisk ulykkesbrann som han selv er skyld i tar livet av lillesøsteren hans, og han skal aldri komme seg helt etter dette. Faren hans tar avstand fra ham, og Martin bruker store deler av livet på selv å markere avstand til mennesker rundt seg. Han er et ensomt menneske. Elskerinnen Emilies posisjon i livet hans befester det. Hun er en kvinne han drømmer om når livet butter, oppnåelig i korte og stjålne stunder.
Martins lillebror Inge er en av få som Martin knytter seg til. Hans død (drept av de alliertes bom-betokt på Victoria terrasse) går sterkt inn på Martin, og avgjørelsen hans om å ta enken og dat-teren etter Inge til seg får følger, også for fortelleren. Dette blir hans mor og halvsøster.
Behovet for å forstå faren – hans motiver og beveggrunner – bunner i et behov hos sønnen for å forstå seg selv. Han er skuespiller, reflekterer over gleden ved stadig å spille roller, og sorgen over ikke å leve et autentisk liv. I et homofilt samliv er han den som gir minst og han blir stadig kon-frontert med det.
Parallellhistoriene møtes der fortellerens erkjennelse av hvor lik han tross alt er faren sin inntrer. Sønnen har blant annet arvet farens ensomhetsfølelse, og den eneste måte for ham å håndtere den på, er å forstå og forsone seg med farens skjebne.
Basert på en sann historie.
( Denne teksten bygger på Anne Lise Jomiskos omtale for Piratforlaget)