SELVSAGT KAN EN ROMAN BLI GODT TEATER

Det kan se ut som om det i Norge er en slags arroganse og bedre-viten mot litteratur på scenen. Ofte blant kritikere og teater/litteraturvitere. Debatten pågår i disse dager igjen.

Hvorfor velger man å lage teater av en roman? Først og fremst fordi tematikk og innhold angår en og kjennes viktig. Det interessante med en litterær tekst på scenen er at den gir muligheter for flere nivåer og utfordrer vår oppfatning om at dramaturgi alltid må følge Aristoteles og Ibsen. Når drama-tiseringer ikke fungerer er det fordi man er for tro mot boka og ikke tar klare nok personlige valg. Å dramatisere handler om å velge noe fremfor noe annet og velge bort noe. Merkelig nok er det ofte da man får kritikk for at det er jo enda mer i boken som ikke er med. Og når man ikke velger bort, får man kritikk fordi man har tatt med alt. Fortolkning, som alt teater handler om, er å være person-lig og det er et ansvar som dramatisør og regissør har. Mye teater i dag tør ikke ta seg selv på alvor og holder en ironisk armlengdes avstand til innhold og karakter. Mye teater idag er redd for et alvor.

I motsetning til Jon Fosse i Klassekampen forleden har jeg i den senere tid sett mange vellykkede dramatiseringer og moderniseringer av klassikere på scenen. Eksempelvis Unge Werther og Sorgen kler Elektra, på det Norske Teatret og Armin Petras versjon av G.Grass Blikktrommen i Berlin.

Klassisk drama og litteratur er tidløs. Fordi de er så rike og sterke, inviterer de til en rekke fortolk-ningsmuligheter. Det er derfor vi er opptatt av dem. Selvsagt kan man velge å omskrive en historie og gi den ny handling og nye motiver, da bør man kalle det noe annet enn originaltittelen. Jeg har selv gjort en rekke dramatiseringer og vet hvor vanskelig det er. Men det er ikke hvorvidt det er dramatisering, nyskrevet dramatikk eller klassiker som avgjør om det blir vellykket, det er resul-tatet og det er kvaliteten.

Armin Petras versjon av Anna Karenina ( på Riksteatret og Nationaltheatret) traff meg rett i hodet og maven. Den er nesten et selvstendig verk, men tro mot de tre viktigste historiene i boka og samtidig lest inn i vår egen tid. Både Tolstoj og Petras reflekterer over kjærlighetens motsetninger og myter. Det måtte jeg også gjøre både da jeg forberedte arbeidet som regissør av Anna Karenina og sammen med skuespillerne under prøvetiden. Aldri moralisere eller ironisere. Men lete etter karakterens menneskelige irrasjonalitet og teatralitet. Deretter finne frem til en visuell form og et uttrykk, en rytme gjennom bruk av bevegelse, lys og musikk.

Tar publikum feil når de vil se litteratur på scenen, gjerne kjente romaner? Eller har smaksdom-merne rett? De som hevder at litteratur på scenen er en lettvint måte å skaffe seg publikum på. Da må man spørre hvem vi lager teater for og det er publikum. Skal man velge bort historier publikum opplever som relevante i dag? Det finnes et oppegående og sultent publikum her i landet. Men vi skal ikke forutsette at de har lest eller vil lese boka. For dem som ikke har gjort det, blir forestill-ingen en døråpner. For de som har lest, en utvidelse. Så sant man ikke sitter med boka i den ene hånden og sammenligner slik smaksdommerne ofte gjør. Romantekstens inntog på scenen er ikke noe nytt. I USA, Russland og en rekke europeiske land er det lang tradisjon få har behov for å stille spørsmål ved.

Vi kan nå oppleve to versjoner av Anna Karenina med utgangspunkt i samme dramatisering på Nationaltheatret og Riksteatret ( som for øvrig spiller to ekstra forestillinger i Oslo 18 og 19 mai etter turne). Det er sjeldent og interessant.

Forøvrig er det er like stor plass for dramatisert litteratur som for klassikere og nyskrevet dramatikk i norsk teater. Det ene utelukker ikke det andre. Det skaper et mangfold.