PUBLIKUM ER SULTNE.

Folk er sultne. Ikke på mat og materielle goder, men på i nspirasjon og tankegods. Noe som berører og åpner. Kanskje er det lett å glemme?
For det er så lett å beklage seg over at avisene bare er fulle av tøvete nyheter og tv-programmene som byr på overfladisk repetisjon med de samme menneskene. At det meste handler om vårt behov for å kikke og at mye handler om nødvendigheten av 5 minutter i kameralyset for mange. At alle refer-anser er de som 25 åringene har. Det er da man føler seg ofte trett og samtidig undervurdert. Hva med meg da, hvem henvender seg til meg? Er ikke jeg en målgruppe, 60+, mann, arbeider med teater og litteratur, kulturforbruker, politisk engasjert. Det er mange som meg, ikke minst kvinner. Hva får de? Finner de seg i det? Hvorfor sier ikke folk fra at nok er nok?
Det er er så lett å si at alt var så mye bedre før. Ingenting var nok bedre før. Det eneste måtte være at man selv var yngre. Men bakenfor all "støyen" så finnes det jo alternativer. Det finnes gode forfat-tere, journalister, avisartikler, tidsskrift, tv-dokumentarer, kunstopplevelser osv. Så da er det vel slik at folk forsyner seg av dette uten å gjøre så mye ut av det og til tross for at det ikke står på medienes dagsorden.
Jeg gjør noen fine erfaringer for tiden. De handler ikke primært om meg men om folk der ute. Om publikum. I anledning Riksteatrets turne med Anna Karenina som jeg har regien på, ble jeg spurt av teatret om å holde en introduksjon til forestillingen for publikum rundt i landet. Siden jeg akkurat har romandebutert med Jeg har arvet en mørk skog på Piratforlaget, tenkte mitt kyniske sinn at her kan jeg slå to fluer i en...jeg kan vel introdusere begge deler. Teatret la opp "turneen" min til kulturhus og bibliotek. Snart 14 steder er hittil besøkt, snart 700 mennesker har funnet veien til 45-60 minutters  foredrag og høytlesning av en som slett ikke er A-kjendis.
Jeg ser dem inn i øynene, hører pusten og ser ansiktsuttrykkene når jeg holder på. Det er en "dialog". Etterpå vil mange gjerne snakke litt, kjøpe en bok og få en hilsen, men like gjerne fortelle, fortelle sin historie. Når jeg var liten måtte jeg gå på Folkeakademiet i Skien med min far, det var lysbilder og foredrag. Det var opplysningsvirksomhet og det var spennende. Jeg føler meg slik igjen, nå i motsatt rolle. Jeg har droppet lysbildene, fordi de har folk selv inne i seg.
Folk flest sier man, alminnelige folk sier man også, Slik at vanlige folk forstår. Jeg vet ikke om så mange alminnelige, vanlige folk. Jeg ser på dem som sitter der under foredragene mine og tenker at de er ganske så unike med alle sine historier og erfaringer. Jeg merker at de har sine drømmer og lengsler. Men det er ikke alltid så lett å sette ord på de innerste følelsene, sa en eldre,vakker dame til meg etterpå og fortsatte, det er vel derfor vi trenger litteratur og teater.
Hva har egentlig Anna Karenina og min roman med hverandre å gjøre. Svært lite og svært mye. Begge handler om hemmeligheter, begge om å være på sporet av seg selv. Eller som Tolstoj sier: Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.
Ihvertfall er jeg heldigvis blitt påminnet om det nå. Folk er sultne. Hurra for publikum!