FØLELSEN AV Å HØRE TIL

Jeg kommer ut av bilen i regnværet. Der ligger den lille byen, på høyden: Haut de Cagnes.
I fjor vinter bodde vi her i 4 måneder. Det var på alle måter vellykket. Roen, atmosfæren, kulturen, menneskene, maten, lyset og luktene. Bøker ble skrevet og Middelhavet lå der med alle sine skiftninger foran øynene våre. Appelsintrær og mimosa. Jeg har tenkt mye på dette oppholdet etterpå og på et vis ønsket meg tilbake. Men så skjer det så mye, dagene fylles opp av nye opplevelser, arbeid og reiser. Nye inntrykk.
Men så står jeg her igjen. Kjenner meg litt ærbødig. Begynner å gå sakte bortover gaten og fylles av noe overveldende og overraskende. En blanding av glede og noe trist. Jeg ser på de gamle husene som kryper opp mot hverandre, jeg må bort og ta på dem. Lene meg på dem og stryke dem. Det er godt ingen er ute og går. Jeg må sette meg på de benkene jeg ser, stå ved rekkverket og se resten av byen og havet under meg. Stryke litt på noen gamle dører. Det regner lett men jeg bryr meg ikke om det. Går opp trappen til huset der vi bodde. Det er pusset opp. Jeg vil gå inn, jeg bør jo det, det er jo mitt hus liksom. Jeg hviler litt mot veggen og der kommer en nabo, som ser ut som han akkurat har stått opp og sier undrende, er det deg? Vi står en stund og jeg har klump i halsen. På gjensyn sier jeg og går. Bort på torget som er bygget om siden sist, med benker og nye trær og boulebane. Det er så stille, bortsett fra regndråpene. Et par av kafeene er åpne og jeg går inn der vi ofte spiste. Ingen gjester. Det er mellom lunsj og middag. Damen bak disken er ny. Hvor er alle de andre da, tenker jeg og bestiller en kaffe. Sitter og rører i koppen og stirrer på regnet og en katt under et bord utenfor. Katten er den samme, men den kjenner ikke meg igjen.
Da forstår jeg hva det er som skjer med meg. Jeg er hjemme, jeg er kommet hjem igjen. Det er her jeg skal være. Det er her jeg vil være. Dette er en større del av meg enn jeg har turt å kjenne på. Aldri før har jeg hatt en slik følelse.
Her ligger denne vakre byen fremdeles og venter og tar imot. Det er det som fyller meg med glede. Samtidig går tiden og plutselig kan det være for sent. Plutselig har noe skjedd. Det er den triste følelsen. Vi fyller dagene våre med all verdens beskjeftigelser og bekreftelser, vi løper hit og dit og vil gjerne være viktige og vellykkede og synes. Her behøver man ikke det. Her blir du på en måte nullstilt. Det er saktetid og konsentrasjon. Du får hentet deg selv tilbake. Du får tenkt noen lange tanker, kanskje også noen nye. Jeg husker det nå og fylles av en takknemlighet. I det jeg går på den lille bussen for å dra ned til sentrum og ta toget tilbake til Nice. Det er viktig med påminnelser. Viktig med justeringer. På gjensyn hvisker jeg og får tårer i øynene.