PUBLIKUM ER SULTNE.

Folk er sultne. Ikke på mat og materielle goder, men på i nspirasjon og tankegods. Noe som berører og åpner. Kanskje er det lett å glemme?
For det er så lett å beklage seg over at avisene bare er fulle av tøvete nyheter og tv-programmene som byr på overfladisk repetisjon med de samme menneskene. At det meste handler om vårt behov for å kikke og at mye handler om nødvendigheten av 5 minutter i kameralyset for mange. At alle refer-anser er de som 25 åringene har. Det er da man føler seg ofte trett og samtidig undervurdert. Hva med meg da, hvem henvender seg til meg? Er ikke jeg en målgruppe, 60+, mann, arbeider med teater og litteratur, kulturforbruker, politisk engasjert. Det er mange som meg, ikke minst kvinner. Hva får de? Finner de seg i det? Hvorfor sier ikke folk fra at nok er nok?
Det er er så lett å si at alt var så mye bedre før. Ingenting var nok bedre før. Det eneste måtte være at man selv var yngre. Men bakenfor all "støyen" så finnes det jo alternativer. Det finnes gode forfat-tere, journalister, avisartikler, tidsskrift, tv-dokumentarer, kunstopplevelser osv. Så da er det vel slik at folk forsyner seg av dette uten å gjøre så mye ut av det og til tross for at det ikke står på medienes dagsorden.
Jeg gjør noen fine erfaringer for tiden. De handler ikke primært om meg men om folk der ute. Om publikum. I anledning Riksteatrets turne med Anna Karenina som jeg har regien på, ble jeg spurt av teatret om å holde en introduksjon til forestillingen for publikum rundt i landet. Siden jeg akkurat har romandebutert med Jeg har arvet en mørk skog på Piratforlaget, tenkte mitt kyniske sinn at her kan jeg slå to fluer i en...jeg kan vel introdusere begge deler. Teatret la opp "turneen" min til kulturhus og bibliotek. Snart 14 steder er hittil besøkt, snart 700 mennesker har funnet veien til 45-60 minutters  foredrag og høytlesning av en som slett ikke er A-kjendis.
Jeg ser dem inn i øynene, hører pusten og ser ansiktsuttrykkene når jeg holder på. Det er en "dialog". Etterpå vil mange gjerne snakke litt, kjøpe en bok og få en hilsen, men like gjerne fortelle, fortelle sin historie. Når jeg var liten måtte jeg gå på Folkeakademiet i Skien med min far, det var lysbilder og foredrag. Det var opplysningsvirksomhet og det var spennende. Jeg føler meg slik igjen, nå i motsatt rolle. Jeg har droppet lysbildene, fordi de har folk selv inne i seg.
Folk flest sier man, alminnelige folk sier man også, Slik at vanlige folk forstår. Jeg vet ikke om så mange alminnelige, vanlige folk. Jeg ser på dem som sitter der under foredragene mine og tenker at de er ganske så unike med alle sine historier og erfaringer. Jeg merker at de har sine drømmer og lengsler. Men det er ikke alltid så lett å sette ord på de innerste følelsene, sa en eldre,vakker dame til meg etterpå og fortsatte, det er vel derfor vi trenger litteratur og teater.
Hva har egentlig Anna Karenina og min roman med hverandre å gjøre. Svært lite og svært mye. Begge handler om hemmeligheter, begge om å være på sporet av seg selv. Eller som Tolstoj sier: Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.
Ihvertfall er jeg heldigvis blitt påminnet om det nå. Folk er sultne. Hurra for publikum!     

ROMANDEBUT 12 MARS

"JEG HAR ARVET EN MØRK SKOG ". Roman av Morten Borgersen . Piratforlaget.
LANSERING 12 MARS PÅ LITTERATURHUSET.

« Den nederste hyllen er nesten tom. Men bare nesten. Det ligger en kniv der. Sliren er ikke av lær, men av svart metall. Knivskaftet av blankt stål med et mørkt belegg. En geometrisk figur i rødt og hvitt er innfelt på skaftet og midt i den lyser det. Et hakekors. «

Martin Meyer er hovedperson i boka. Hans historie rommer til dels mørke hemmeligheter som sønnen hans i ettertid føler et sterkt behov for å avsløre. På farens arbeidsværelse finner han dokumenter som avslører at faren var NS-medlem under krigen og at han ble arrestert i 1945. Dette visste ikke sønnen noe om, og en intens opprulling av fortiden settes i gang.
Boka består av to parallellhistorier – farens og sønnens. Faren, Martin er en tenksom og grub-lende gutt som barn. En tragisk ulykkesbrann som han selv er skyld i tar livet av lillesøsteren hans, og han skal aldri komme seg helt etter dette. Faren hans tar avstand fra ham, og Martin bruker store deler av livet på selv å markere avstand til mennesker rundt seg. Han er et ensomt menneske. Elskerinnen Emilies posisjon i livet hans befester det. Hun er en kvinne han drømmer om når livet butter, oppnåelig i korte og stjålne stunder.
Martins lillebror Inge er en av få som Martin knytter seg til. Hans død (drept av de alliertes bom-betokt på Victoria terrasse) går sterkt inn på Martin, og avgjørelsen hans om å ta enken og dat-teren etter Inge til seg får følger, også for fortelleren. Dette blir hans mor og halvsøster.
Behovet for å forstå faren – hans motiver og beveggrunner – bunner i et behov hos sønnen for å forstå seg selv. Han er skuespiller, reflekterer over gleden ved stadig å spille roller, og sorgen over ikke å leve et autentisk liv. I et homofilt samliv er han den som gir minst og han blir stadig kon-frontert med det.
Parallellhistoriene møtes der fortellerens erkjennelse av hvor lik han tross alt er faren sin inntrer. Sønnen har blant annet arvet farens ensomhetsfølelse, og den eneste måte for ham å håndtere den på, er å forstå og forsone seg med farens skjebne.
Basert på en sann historie.
( Denne teksten bygger på Anne Lise Jomiskos omtale for Piratforlaget)

FRANSKE FØLELSER

På 80 tallet begynte jeg første gang å dra til Frankrike, det vil si Paris. Stort sett har det blitt den byen siden. Så ofte det lot seg gjøre. En eller to ganger i året.

Jeg forsto det med en gang at det var oss, Paris og meg. Luktene, lydene, husene, ansiktene, språ-ket og smakene. Historien fra før som er der tilstede hele tiden og samtiden nå som blander seg inn og fyller ut. Paris er stolt og vakker, flirtende og sensuell, avventende og direkte. Som en god partner skal være.

Jardin des Plantes, den vakre botaniske hagen og det tyrkiske badet. Stoffmarkedene på Pigalle og blomster og dyremarkedet ved Hotel de ville. Pere la chaise med alle gravene. La Coupole med sin historie og den moderne takrestauranten på Pompidou. Alle smågatene i Marais. Luxem-bourghagen og museet Gare D'Orsy. Square Trosseau og markedet, Aligre. Teaterområdet ute hos Mnouchkine.

Faste steder å vende tilbake til. Denne gangen ble det to uker i Marais. Leiligheten lå øverst med utsikt til takene og skorstene og antennene og den gråblå himmelen. I Rue de Bretagne med alle matbutikkene, kafeene og markedet er alltid godt å være. Noisetten på utecafeen med franske aviser er fast rituale. Det er så mye å se på. Men også å lese.

På Olympia, Europas eneste og eldste scene for artister og skuespillere som synger og formidler, er Charles Aznavour. 78 år gammel alene på scenen i to timer med orkester. Slentrende, under-fundig, poetisk formidler han historier. De franske chansons som bare de har. Og forteller også hvor viktig det er å ha en tekst å formidle som betyr noe. Ellers er det ingen grunn til å synge.

Publikum er sammensatt, de eldre kjenner visene, de unge vil bare ha mer. Når applausen bryter løs kjenner jeg tårene komme. Først og fremst i ydmykhet og respekt for hva som kan gjøres på en scene, for alder, erfaring og levd liv, som settes pris på. En aften renset for trendyness og manisk humor. Dette tør franskmennene fortsatt.

Noen av mine største kunstopplevelser har jeg nok hatt her, f.eks. Pina Bausch på Garnier, operaen, Mephisto med Theatre du Soleil, Lucien Freud i Pompidou.

Kanskje har jeg levd her i et tidligere liv( hvis jeg har hatt ett)? De flimrer forbi på netthinnen, bilder av alle stedene jeg har bodd her. I mange år hotellet i rue Cardinal Lemoine. Loftsleilig-heten like ved Sacre Coeur med utsikt fra sengen til stjernene. Kunstnerforeningens Thaulow-atelier i Cite des Arts med Seinen og Notre Dame som nabo. Og så de siste årene i Marais-området.

Dette er min subjektive opplevelse, andre har sine steder. Men jeg tror det kommer nær en for-elskelse, en som aldri går over. Slike forelskelser som ikke er i mennesker kan være lettere å håndtere. Uansett humør eller årstid, de franske følelsene fornekter seg ikke.

DET ONDE KONTRA DET GODE.

DET ONDE KONTRA DET GODE.

Et par nye filmer på kino i Paris gir grunn til ettertanke. Begge har tema: forandring og mulig-heter, men begge ender med å dyrke destruksjonen. Lisa Langseths nye svenske film: Til det som er vakkert, er en overraskende og til å begynne positiv historie. En unge pike i Gøteborg faller utenfor de fleste rammer, men har oppdaget Mozart. Det møtet gjør noe med henne. Hun får seg jobb i resepsjonen på Gøteborg Symfoniorkester. Der treffer hun etterhvert dirigenten, som virkelig ser henne og lar henne overvære prøver, gir henne dikt av Ekeløf og Kierkegaards filosofi. En ny verden åpner seg. Det finnes andre muligheter og det finnes forandring. Så langt tenker jeg at dette er fantastisk. Dette er en fabel om at ting kan skje. Men så innleder de et forhold, som han som gift mann selvsagt ikke kan gå videre på. Hun mister jobben, til hennes store fortvilelse. Ja, hun er ung og naiv. Ja, han er en sedvanlig drittsekk. Men hun klarer ikke å avfinne seg med hans avvisning og tar livet av ham. Det blir ikke oppdaget. Hun får en ny jobb i Symfoniorkestret og livet går videre. Ja, det skjedde en forandring. Men til hvilken pris. Et menneskeliv. Var det nødvendig å gjøre det så banalt og destruktivt?

Den franske filmen Notre Paradis av Gael Morel handler om to mannlige prostituerte som møtes, ulik alder og erfaring, men de innleder et kjærlighetsforhold. Et vakkert forhold som viser nye sider av dem, men så begynner de å arbeide sammen. Den eldste må ta livet av kundene etterpå, de han selv har og de kjæresten har. Av og til arbeider de sammen. Et tidligere vennskap med en kvinne og hennes sønn dukker opp og følgene blir katastrofale.

Jeg sitter igjen og misliker dette. Ikke øyeblikkene og viljen i noen av filmene. Men dyrkingen av destruksjonen, opptattheten av det onde. Hvor man lar det gode trekke det korteste strået. Jeg forlanger ingen Hollywoodforenkling. Verden er som den er. Men etter 22 juli er det akkurat som vi ser at noe annet bør være mulig. At det er viktig å satse på og fokusere på andre muligheter. Uten å bli naiv. Kanskje er det her kunsten akkurat nå burde gå foran.

På fransk TV 1 sendte de et interessant program, over to hele timer: Une Monde, Six Jeune:En verden, seks unge. I lys av studentrevolusjonen i-68 ser man på ungdoms engasjement og sam-funnsinteresse av idag. Noen av dem møter denne gamle franske filosof og forfatter, som jeg nå har glemt navnet på, som ga ut boken om å engasjere seg og være indignert. Et utradisjonellt møte om erfaringer før og nå. Det er ikke trendy med 20 åringer og 80 åringer i Norge, men det funker! En av de unge drar til ungdom og opprør i Libyia, en til Marokko for å se facebook/ internetts betydning for informasjon og kommunikasjon. Den tredje til Norge og møter AUF-ungdom etter Utøya og er med på valgkamp. Kloke refleksjoner, tanker og visjoner er resultatet av dette. Kjøp det inn NRK eller lag noe lignende. Ikke bare lag ungdomsprogram som er trendy og handler om analstillinger. Ungdom er ikke så enkle.

VG UTE AV PROPORSJONER

VG har en sak søndag 14 august over 10 sider pluss forside. 12 journalister og fotografer dekker saken. Det er Anders Behring Breivik på Utøya med politiet. Bildene dekker hele sidene omtrent for avisen har egentlig ingen sak, ingen nyheter, ikke ny informasjon om noe. De er ikke tilstede, men later som det nesten. Noen generelle sceneanvisninger av hvor folk går og hvordan de ser ut, er det teksten har å by på, som fyller få linjer under bildene. Det er gjennomført spekulativt og preget av en tanke, selge aviser. Vi så det i Orderudsaken og i Nokasranet, etterhvert som pressen ikke har nytt å fortelle, fordi det faktisk ikke er noe å fortelle, så vrir de litt på en allerede kjent sak og lager nye oppslag slik at vi skal tro de faktisk har noe. Disse bildene er preget av en graf-sing i noe vi absolutt ikke har behov for å se og en mangel på forståelse. Totalt uten antenner. Særlig overfor de berørte vil jeg tro. Hva mener avisen med å vise Breivik pekende på de stedene han skjøt? Hva er det dette skal fortelle oss? Aftenposten hadde en liten notis forøvrig i dag om samme sak.

Kjære Gordon Andersen, Marianne Vikås, Morten S Hopperstad, Jarle Brenna, Ingunn Viken, Trons Solberg, Helge Mikaelsen, Mattis Sandblad, Espen Braata, Tore Kristiansen, Gisle Oddstad og Mathias Jørgensen i VG - shame on you!

BACK IN BLOG?

Lenge siden jeg var her inne.

Rundt meg blogges det hele tiden, hele døgnet, om absolutt alt. Noe er morsomt og innsikts-fullt. Resten er det ikke. Det var kanskje derfor jeg følte en sånn underlig tretthet. Det kreves sitt å holde på her. Om ikke annet tid.

Stig Frøland, legen, hadde en klok kronikk i VG tidligere i sommer. Om den offentlige debatten og dens nødvendighet. Men om alle følelsene som tar fullstendig over. Analysen forsvinner, reflek-sjonen forsvinner, tankegodset forsvinner. Alt sentimentaliseres. Uten tvil er media en viktig arena for diskusjonen i det offentlige rom. Men man kan bli i tvil om det når hver eneste inter-vjuer innleder samtalen med " hva følte du da?". Det skal du bare gi faen i, ville jeg svart om jeg var blitt spurt eller for å provosere ytterligere: ingenting, absolutt ingenting.

Alle som utsettes for en sterk opplevelse eller tragedie skjønner vel for faen at folk reagerer. Er det noe å spørre om?

De fleste man snakker med reagerer. På at det som oftest står om saker utenfor enhver interesse ihvertfall i tabloidene. Og det er vel ikke agurktid hele året? Jada, det er kronikker og anmel-delser og unntak. Men i så liten grad. Derfor kommer denne ubehagelige følelsen av å bli under-vurdert som leser og som seer. Sommeråpent på NRK pludrer i vei og koser seg i hjel, magasinet til Dagbladet bringer nok en gang engleskolen til torvs. Unntaket akkurat nå er det nye kultur-magasinet til Aftenposten: K. Les det! Sørg for at det holder seg i live!

Folk flest eller er det folkelig nok?

Det brukes ofte av journalister som begrep. Hvor har de lært det som norm for noe og hvorfor bruker de det hele tiden? Hvem er folk flest? Svært så differensierte spør du meg. Nå har grand-tanten din tatt semester i kunsthistorie. Folkelig? Er det sixpack, grilldress og country? Selv de som synes det er morro har nok evnen til to tanker i hodet. Eller går journalisten ut fra seg selv og sine referanserammer? I så fall blir det veldig privat og subjektivt.

Kanskje bloggene er redeligere allikevel, de er akkurat det de er. Mens media prøver på alt.

Heldigvis har vi litteraturen.

Den er subjektiv på en slik måte at den blir objektiv, som regel. Skal du lese noe i sommer? Jeg er sent ute men jobber meg nå inn i Knausgård Min Kamp 2. Men du kan jo lese Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse. Eller det meste av Jens Christian Grøndahl( dansk) eller Joyce Carol Oats bok om Marilyn Monroe eller en merkelig fabel fra New York:Etterpå av G. G. Musso eller Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro.

Det regner i Telemark. Det lukter lavendel og de nye rosene kommer nå. Krusning på vannet og mild bris fra øst. God sommer!

NORGES NYE KULTURELITE

Dagbladet presenterer oss for hvem dette er. Først trodde jeg det var 1 april, men det er 20 nov-ember. Stort sett er det kjente navn fra tv-skjerm og avisspalter. Alle i 30-40 årsalderen og de fleste menn. Grunnen til at de tilhører denne eliten er fordi de er " morsomme, innflytelsesrike og inviterer hverandre til tv og avisspalter," ifølge Dagbladet.

52 navn byr Dagbladet på. Av disse er 23 standup-komikere eller programledere på TV. 6 stk driver med musikk og 7 av dem vet jeg faktisk ikke hvem er. Den engere krets består av 3 i business, 3 forfattere og 3 innen journalistikk. Dessuten 2 i forlagsbransjen, 2 politikere og 2 kongelige,2 skuespillere og 1 filmregissør.

Dette betyr altså at standupere/ programledere er de som utgjør den største og viktigste delen. Ifølge Dagbladet igjen. Men er de viktigst for alle oss andre? Er de faktisk kultureliten? Elite i forhold til hva da? Og hvilken kultur snakker vi om? Det må vel være underholdningsindustrien?

Hvorfor er disse folkene viktigst og hvem har plukket den ut? De får spalteplass og mikrofoner ja, men hvem gir dem det? Ikke bare dem selv, mediafolk med samme referansebakgrunn og i samme alderssegment. De samme som plukket dem ut til å være eliten. Sin egen elite altså. Stort sett handler dette også om trygg geografisk plassering for alle parter innenfor Oslo 3.

La oss se på kriteriene til Dagbladet. Morsomme? Det er et definisjonsspørsmål avhengig av hvem som ser og leser. Umiddelbart tenker jeg ikke på Trond Giske og Celina Middelfart som morsomme, men jeg kan ta feil for jeg er over 35.

Innflytelsesrike og de inviterer hverandre? Ja, men de blir ofte invitert av andre som "beundrer " dem da og som vel ikke kjenner til noen andre enn disse her. At denne " eliten" har innflytelse og bruker sine nettverk, som så mange andre her i samfunnet er vel ikke urimelig. At de deltar på alle program i alle kanaler, viser oss vel først og fremst at Norge er et lite land og til tider nokså fatasiløst. For dette handler jo bare om en ting: Å bli sett og hørt.
Tidligere var media opptatt av ikke å være mikronfonstativ. Det er visst helt over.

Kanskje det er på tide å foreslå en ny "kulturelite"? Med en annen slags sammensetning, kjønns-messig, aldersmessig og geografisk? Som kunne ha interesse for andre en de mellom 20 og 40 i Oslo 3.

Karl Ove Knausgård, Per Pettersson, Gunnar Staalesen, Herbjørg Wassmo, Beate Grimstad, Nina Witozeck, Knut Olav Åmås, Frank Rossavik, Inger Sitter, Håkon Bleken, Margareth Ohlin, Håkon Gullvåg, Kåre Willoch, Kristin Clemet, Astrid Gunnestad, Finn Skårderud, Iren Reppen, Arne Nøst, Anders T. Andersen, Trude Ringheim og Bernt Jacob Oksnes- for eksempel.

Disse er ikke kjent for hvem de er, men hva de står for og gjennom det de skaper og mener. Røde løpere og fotooppslag pr uke ikke medregnet.

Det er lov å prøve seg. Og kanskje etter hvert helt nødvendig? For hvem skal ha enerett på dags-orden ?