FRANSKE FORBILDER

FRANSKE FORBILDER.

Det er søndag i Haut de Cagnes.

Januarsolen stråler, middelhavet blinker og ute er det 17 grader. Gode venner har kommet på besøk fra Norge. Det er lunsj med rosevin, pai, suppe og ost. Historier og digresjoner gjennom livet og mange felles referansepunkter. 

Etterpå sitter jeg og tenker på hvorfor det ble Frankrike med meg.

Hvordan denne ”kjærligheten” eller avhengigheten eller tilhørigheten oppsto? En gang rundt 1980, og ganske tilfeldig. Som resulterte i så mange besøk og opphold. På vestkysten av Frankrike ute i havet på Ile d’Yeu, i Normandie, langs Loiredalen, på rivieraen, og selvsagt oftest i Paris. Alle slags årstider, og med nye bekjentskap som ble venner. Oppdagelsen av Theatre du Soleil. Arbeidsopphold med skriving eller teaterforberedelser. Atelier i Cite des Arts.

Det var to personer som var inngangen til dette. Som for meg var Herr og Fru Frankrike. Sossen og Guy Krogh.

Vi hadde sett dem. Vi hadde jobbet med dem, men vi kjente dem ikke så godt. Vi tok sjansen da vi kom til Paris, for der var de, og dro på besøk med musserende rødvin.

”Guy? Er disse gutten sånne som vi skal fortelle om hotellet vårt til? ” spurte Sossen og han svarte ja. ” Guy? Er disse guttene sånne som vi skal fortelle om øya vår til, Guy, spurte hun også, og Guy bekreftet.

Dermed var vi i gang, ute i huset deres i Arcueil. Vi fikk all deres viten og erfaring med steder å besøke, steder å bo, og steder å spise. Vi tok i mot og gjorde alt sammen nesten. Da vi kom tilbake til Paris etter den første store reisen, besøkte vi dem igjen i atelierleiligheten på Montparnasse etter Per Krogh, og fortalte at vi hadde gjort som de sa, og hvor vellykket det hadde vært. Dermed ble det stor aften med fiskesuppe og kulturhistorier fra Guys oppvekst i kunstnermiljøet i Paris, og Sossen med sitt teaterliv i Paris. Dessverre uten lydbånd eller kamera.

De så begge på tilværelsen med et sunt skråblikk, de levde aldri noe A-4 liv og det de delte med seg var deretter. Det var gaven de ga oss, og sikkert andre. Det er ikke mange som dem lenger. Det de representerte blir jo nesten i dag sett på som underlig, og ikke helt passende.

”Du vet, Morten, på torsdagene i Paris setter konene på potetene litt senere, for da er ektemannen hos elskerinnen sin.”, sa Sossen.

Sossen ble intervjuet i anledning sin bursdag på VG-TV for en tid tilbake.

På Majorstuhjemmet hvor hun nå bor. Sossen satt klar og forberedt i pen kjole. Den unge mannen som skulle intervjue, hadde nok ikke akkurat gjort hjemme-leksen sin, og virket nærmest forskrekket.

”Er klokken snart tre?” spurte Sossen. ”Da vil jeg ha rødvin, jeg drikker rødvin etter klokken tre.”

”Drikker du hver dag”, var intervjuerens spørsmål. Hun svarte ikke på det.

Hun fortalte om sitt liv med Guy, om den store kjærligheten, om et annerledes forhold og samliv. Om fester de var på, hvor Guy traff en vakker kvinne, men det gjorde ikke noe, for selv hadde hun truffet en skjønn ung mann.

Intervjueren så mer og mer befippet ut. Sossen registrerte det og la til: ” Jeg forstår at De ikke har opplevet så meget, unge mann.”

Det som i veldig stor grad preget de to, var et fravær av moralisme, av å bry seg med hvordan folk innrettet livene sine, av en forståelse for hvordan livet kunne nytes. En sanselig følsomhet. Evnen til å nyte livet.

Så her sitter jeg altså med mine gode venner, på Cote d’Azur, og overvintrer nok en gang med bokskriving, og sender en stor takk til Sossen og Guy som åpnet dette franske universet for meg og oss.

For noen uker siden traff vi forresten et svensk billedhuggerektepar her, som holder til i Paris til vanlig. Det var noe av det samme. En livsappetitt og evne til å oppdage livet, i all sitt mangfold og sin ureglementerthet. Samtidig et liv med hardt arbeid. Dedikasjonen til både arbeidet og livet. Slike mennesker må man ta vare på.

Møter med mennesker kan forandre livet ditt. Viktige møter, nødvendige mennesker.    

ET SLAG FOR SKUESPILLEREN.

ET SLAG FOR SKUESPILLEREN.

Det er på tide å slå et slag for skuespilleren. For noe er i ferd med å skje. En endring, og et generasjonsskifte. En utvanning av begrepet, og en historieløshet.

I senere tid, og fremover forsvinner en hel generasjon ut av norsk teater. For så vidt av naturlige årsaker, som pensjonering og dødsfall. Henny Moan, Britt Langlie, Jorunn Kjeldsby, Ragnhild Hilt, Wenche Medbøe, Ulrikke Greve, Svein Erik Brodal, Jon Eikemo, Nils Sletta, Ståle Bjørnhaug, for å nevne noen. Den observante leser vil få med seg at alle disse kommer fra Det Norske Teatret. Et av de sterkeste ensembleteatrene gjennom tidene. Hvor skuespilleren var med på å prege teatret og dets repertoar. Det er ikke det at det ikke finnes en ny og utmerket generasjon. Men når så mange slutter over kort tid, så er det en vegg som ikke så enkelt lar seg erstatte. En skuespillergenerasjon som var dedikert til teatret, og så det som sitt viktigste arbeidssted, sitt fokus. For Nationaltheatrets del er bildet noe av det samme, Lise Fjeldstad, Rut Tellefsen, Monna Tandberg, Nils Ole Oftebro, Per Jansen, Sverre Anker Ousdal og i tur og orden snart Anne Marie Ottersen, Anne Marit Jacobsen, Erik Hivju osv. Jeg kunne selvsagt tatt for meg teatrene i Stavanger, Bergen og Trondheim også i denne sammenhengen.

Alle disse skuespillerne kom til teatret i en tid hvor det var lettere å få jobb. Hvor publikum i sterkere grad hadde et forhold til skuespilleren, fordi støyen og konkurransen fra ulike tv-kanaler ikke fantes. De ble også gitt et fokus av teatret. I dag kan vi gjerne kjøpe programmer på teatrene, men skuespilleren er ikke nevnt med omtale, annet enn på rollelisten. Slik ville aldri skje i et land som England for eksempel. Disse skuespillerne er samme generasjon mer eller mindre, det var på den måten teatrene satte sammen ensemblet sitt. Og gjør i dag også. Mange i akkurat samme alder. Derfor vil det samme skje igjen, at en stor vegg plutselig faller ut.

Det er stort sett bare Espen Skjønberg og Toralv Maurstad som får lov å holde på. Og ære være dem for det. I andre land, er de eldste skuespillerne ofte like mye benyttet som de yngre. Derav mangfoldet og kompleksiteten i det vi ser. I Norge er det liksom over og ut med en gang, Jo fortere jo bedre, kan det virke som. Jeg vet ikke hva det skyldes. Historieløshet? Mangel på interesse for andre enn sin egen generasjon og egne referanser? Blir det for mye motstand?

En annen sak gjeldende skuespilleren er faget og yrkestittelen. I sin tid var det to fagforeninger i Norge i en periode. Skuespillerforeningen av-78 og Norsk Skuespillerforbund. Mye kan sies om skuespillerforeningens konservatisme, men de hadde en kampsak, og det var beskyttelse av yrkestittelen. Hva måtte til for å bli medlem av foreningen, og for å arbeide på et teater. Kort sagt hva må til for å kunne kalle seg skuespiller.

I dag kan gud og hvermann kalle seg det. Media er riktignok pådrivere. Har en 14 åring fra gata, hatt en rolle i en film eller på tv, som vedkommende har fått ut fra sin alder og fordi rollen krevde en 14 åring, da står det gjerne i avisene: skuespill-eren NN, stjerne i Hotel Cæsar NN. Jeg vil tro at en om 14 åring eller en annen amatør har fått inn i en artikkel i lokalavisen, så kalles ikke vedkommende journalist. Like lite som du kaller deg rørlegger om du er i stand til å reparere en vannlås. Det er akkurat som om det ikke skal noe til for å være skuespiller, det er bare noe du plutselig er. Ingen står opp for yrket og tittelen. Ikke skuespillerne selv, ikke teatrene, heller ikke Norsk Skuespillerforbund. Det er ikke snakk om å sette seg på en pidestall, men å ta vare på og beskytte skuespillerfaget og yrket, på samme måte som andre yrkesgrupper ville gjøre.

Dessuten, la oss slå et slag for at 67 eller 70 år ikke betyr at da får du ingen roller mer, om du er oppegående og arbeidssfør. Norsk teater, film og tv trenger akkurat det spennet, nettopp for å speile samfunnet vi lever i. Ellers kan det gå som når visse kritikere anmelder film som har godt voksne skuespillere med et derav følgende tema, og kaller det for nisjefilm for spesielt interesserte. Disse kritikerne er muligens bare 25 år, men jeg hadde ikke våget å kalle dem og filmer deres for det samme.

”Skal du skape noe nytt, må du vite hva som har vært”, sier et klokt utsagn. Derfor er spennet mellom det som var og det som kommer viktig.  

Report from France: Je suis Charlie

Je suis Charlie: A report from France late sunday. 4 million people out in the streets. All nationalities, religions and ages. It gives some hope. Tonight direct on television France 2: An hommage to the victims and inspiration for democracy and living together. Artists, comedians,politicians. The program summing up the task for all countries: Going together, sharing values and respect. Stop just talking, do something concrete. Stop being poltically correct so you don't do anything. Follow up the young and unsatisfied people being brainwashed or who don't find anything else to dedicate to.Show alternatives, make us all think.

TO FORBILDER: LYDIA OG WILLIAM

TO FORBILDER: LYDIA OG WILLIAM.

Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen kom ut i 2014, Stoner av John Williams, kom først ut i 1965, og så på nytt i 2013. Disse bøkene har mye til felles, og disse to personene også. Lydia Erneman og William Stoner. Dessuten har de to historiene mye å fortelle oss moderne mennesker av i dag, i vår forvirrede selvsentrering. I redselen for ikke å stå i oss selv og være i pakt med oss selv, uavhengig av hvilken pris det har. Dette vet Lydia og William mye om.

Rune Christiansens bok tar grepet om et menneskes liv, og skildrer denne kvinnen, Lydia, veterinær, som går opp i sin utdanning og sitt yrke. Likevel dukker det opp en mann i livet hennes, en skuespiller, og på den måten brytes på et vis noe av ensomheten. Boka forteller om en kvinne som vokser ut av ensomheten, uten å miste seg selv, og videre inn i noe annet, et forhold, og de konsekvenser det har. Igjen uten å miste seg selv, og uten å gå på akkord. Denne betingelsen av ensomhet i livet hennes, en forutsetning for livet hennes, gir henne også utrolige øyeblikk av lykke, i pakt med det som betyr noe for henne. De dagligdagse tingene, naturen og dyrene.

William er en gutt fra landet, vokst opp på en gård. Han velger å ta en utdannelse, og en dag i en time i engelsk litteratur, oppdager han en sonette av Shakespeare. Han greier ikke å beskrive den for læreren, og han finner ikke ordene. Men han vet at fra da av, så er livet hans forandret. Det finnes noe der ute, utenfor ham selv, som han ikke kan gripe konkret og håndfast, men han forstår at det vil være med på å åpne også livet for ham, og dermed forstå seg selv. Det er som et slags under. Han blir lærer på universitetet. Han treffer en kvinne og får en datter. Ikke minst får han en elskerinne. Livet hans veksler også mellom de små tingene.Det er ikke nødvendigvis de store følelsene og de mest dramatiske øyeblikkene, i hvertfall ikke slik han håndterer dem. Livet er slik det er i sin stille mangfoldighet, om du får øye på det. Og ikke hele tiden higer etter noe annet. Det er mange som synes William er en trist figur, sa forfatteren, men i følge ham er han en helt. Han gjorde det han ønsket å gjøre, og hadde en følelse for det han gjorde, og en følelse av at det han gjorde var viktig.

Begge disse bøkene, og disse to hovedfigurene representerer noe nytt, i hvert fall i vår tid. De representerer en stillhet og en ro, en verdighet og intuitiv forståelse. De forteller hva det vil si å være menneske, og begge forfatteres innsikt i sinnet vårt er ganske spesiell. Det skjer noe, men ikke altfor mye. Skritt for skritt går de to gjennom tilværelsen. Det finnes ikke twittring og selfies, ikke facebook og drømmen om 5- minutters-berømmelse. Ingen selvopptatthet og selvforelskelse. Ingen selvrealiseringsbøker. Bare to mennesker som tør ta utgangspunkt i det viktigste og det vanskeligste, å være i seg selv. Plutselig en dag er det hele over. Nettopp så uten mening, eller så fylt av mening som bare livet kan være.

Lydia og William, les dem og ta imot dem. De har mye å lære oss. De er forbilder.