FRANSKE FORBILDER

FRANSKE FORBILDER.

Det er søndag i Haut de Cagnes.

Januarsolen stråler, middelhavet blinker og ute er det 17 grader. Gode venner har kommet på besøk fra Norge. Det er lunsj med rosevin, pai, suppe og ost. Historier og digresjoner gjennom livet og mange felles referansepunkter. 

Etterpå sitter jeg og tenker på hvorfor det ble Frankrike med meg.

Hvordan denne ”kjærligheten” eller avhengigheten eller tilhørigheten oppsto? En gang rundt 1980, og ganske tilfeldig. Som resulterte i så mange besøk og opphold. På vestkysten av Frankrike ute i havet på Ile d’Yeu, i Normandie, langs Loiredalen, på rivieraen, og selvsagt oftest i Paris. Alle slags årstider, og med nye bekjentskap som ble venner. Oppdagelsen av Theatre du Soleil. Arbeidsopphold med skriving eller teaterforberedelser. Atelier i Cite des Arts.

Det var to personer som var inngangen til dette. Som for meg var Herr og Fru Frankrike. Sossen og Guy Krogh.

Vi hadde sett dem. Vi hadde jobbet med dem, men vi kjente dem ikke så godt. Vi tok sjansen da vi kom til Paris, for der var de, og dro på besøk med musserende rødvin.

”Guy? Er disse gutten sånne som vi skal fortelle om hotellet vårt til? ” spurte Sossen og han svarte ja. ” Guy? Er disse guttene sånne som vi skal fortelle om øya vår til, Guy, spurte hun også, og Guy bekreftet.

Dermed var vi i gang, ute i huset deres i Arcueil. Vi fikk all deres viten og erfaring med steder å besøke, steder å bo, og steder å spise. Vi tok i mot og gjorde alt sammen nesten. Da vi kom tilbake til Paris etter den første store reisen, besøkte vi dem igjen i atelierleiligheten på Montparnasse etter Per Krogh, og fortalte at vi hadde gjort som de sa, og hvor vellykket det hadde vært. Dermed ble det stor aften med fiskesuppe og kulturhistorier fra Guys oppvekst i kunstnermiljøet i Paris, og Sossen med sitt teaterliv i Paris. Dessverre uten lydbånd eller kamera.

De så begge på tilværelsen med et sunt skråblikk, de levde aldri noe A-4 liv og det de delte med seg var deretter. Det var gaven de ga oss, og sikkert andre. Det er ikke mange som dem lenger. Det de representerte blir jo nesten i dag sett på som underlig, og ikke helt passende.

”Du vet, Morten, på torsdagene i Paris setter konene på potetene litt senere, for da er ektemannen hos elskerinnen sin.”, sa Sossen.

Sossen ble intervjuet i anledning sin bursdag på VG-TV for en tid tilbake.

På Majorstuhjemmet hvor hun nå bor. Sossen satt klar og forberedt i pen kjole. Den unge mannen som skulle intervjue, hadde nok ikke akkurat gjort hjemme-leksen sin, og virket nærmest forskrekket.

”Er klokken snart tre?” spurte Sossen. ”Da vil jeg ha rødvin, jeg drikker rødvin etter klokken tre.”

”Drikker du hver dag”, var intervjuerens spørsmål. Hun svarte ikke på det.

Hun fortalte om sitt liv med Guy, om den store kjærligheten, om et annerledes forhold og samliv. Om fester de var på, hvor Guy traff en vakker kvinne, men det gjorde ikke noe, for selv hadde hun truffet en skjønn ung mann.

Intervjueren så mer og mer befippet ut. Sossen registrerte det og la til: ” Jeg forstår at De ikke har opplevet så meget, unge mann.”

Det som i veldig stor grad preget de to, var et fravær av moralisme, av å bry seg med hvordan folk innrettet livene sine, av en forståelse for hvordan livet kunne nytes. En sanselig følsomhet. Evnen til å nyte livet.

Så her sitter jeg altså med mine gode venner, på Cote d’Azur, og overvintrer nok en gang med bokskriving, og sender en stor takk til Sossen og Guy som åpnet dette franske universet for meg og oss.

For noen uker siden traff vi forresten et svensk billedhuggerektepar her, som holder til i Paris til vanlig. Det var noe av det samme. En livsappetitt og evne til å oppdage livet, i all sitt mangfold og sin ureglementerthet. Samtidig et liv med hardt arbeid. Dedikasjonen til både arbeidet og livet. Slike mennesker må man ta vare på.

Møter med mennesker kan forandre livet ditt. Viktige møter, nødvendige mennesker.