TO FORBILDER: LYDIA OG WILLIAM

TO FORBILDER: LYDIA OG WILLIAM.

Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen kom ut i 2014, Stoner av John Williams, kom først ut i 1965, og så på nytt i 2013. Disse bøkene har mye til felles, og disse to personene også. Lydia Erneman og William Stoner. Dessuten har de to historiene mye å fortelle oss moderne mennesker av i dag, i vår forvirrede selvsentrering. I redselen for ikke å stå i oss selv og være i pakt med oss selv, uavhengig av hvilken pris det har. Dette vet Lydia og William mye om.

Rune Christiansens bok tar grepet om et menneskes liv, og skildrer denne kvinnen, Lydia, veterinær, som går opp i sin utdanning og sitt yrke. Likevel dukker det opp en mann i livet hennes, en skuespiller, og på den måten brytes på et vis noe av ensomheten. Boka forteller om en kvinne som vokser ut av ensomheten, uten å miste seg selv, og videre inn i noe annet, et forhold, og de konsekvenser det har. Igjen uten å miste seg selv, og uten å gå på akkord. Denne betingelsen av ensomhet i livet hennes, en forutsetning for livet hennes, gir henne også utrolige øyeblikk av lykke, i pakt med det som betyr noe for henne. De dagligdagse tingene, naturen og dyrene.

William er en gutt fra landet, vokst opp på en gård. Han velger å ta en utdannelse, og en dag i en time i engelsk litteratur, oppdager han en sonette av Shakespeare. Han greier ikke å beskrive den for læreren, og han finner ikke ordene. Men han vet at fra da av, så er livet hans forandret. Det finnes noe der ute, utenfor ham selv, som han ikke kan gripe konkret og håndfast, men han forstår at det vil være med på å åpne også livet for ham, og dermed forstå seg selv. Det er som et slags under. Han blir lærer på universitetet. Han treffer en kvinne og får en datter. Ikke minst får han en elskerinne. Livet hans veksler også mellom de små tingene.Det er ikke nødvendigvis de store følelsene og de mest dramatiske øyeblikkene, i hvertfall ikke slik han håndterer dem. Livet er slik det er i sin stille mangfoldighet, om du får øye på det. Og ikke hele tiden higer etter noe annet. Det er mange som synes William er en trist figur, sa forfatteren, men i følge ham er han en helt. Han gjorde det han ønsket å gjøre, og hadde en følelse for det han gjorde, og en følelse av at det han gjorde var viktig.

Begge disse bøkene, og disse to hovedfigurene representerer noe nytt, i hvert fall i vår tid. De representerer en stillhet og en ro, en verdighet og intuitiv forståelse. De forteller hva det vil si å være menneske, og begge forfatteres innsikt i sinnet vårt er ganske spesiell. Det skjer noe, men ikke altfor mye. Skritt for skritt går de to gjennom tilværelsen. Det finnes ikke twittring og selfies, ikke facebook og drømmen om 5- minutters-berømmelse. Ingen selvopptatthet og selvforelskelse. Ingen selvrealiseringsbøker. Bare to mennesker som tør ta utgangspunkt i det viktigste og det vanskeligste, å være i seg selv. Plutselig en dag er det hele over. Nettopp så uten mening, eller så fylt av mening som bare livet kan være.

Lydia og William, les dem og ta imot dem. De har mye å lære oss. De er forbilder.