ET SLAG FOR SKUESPILLEREN.

ET SLAG FOR SKUESPILLEREN.

Det er på tide å slå et slag for skuespilleren. For noe er i ferd med å skje. En endring, og et generasjonsskifte. En utvanning av begrepet, og en historieløshet.

I senere tid, og fremover forsvinner en hel generasjon ut av norsk teater. For så vidt av naturlige årsaker, som pensjonering og dødsfall. Henny Moan, Britt Langlie, Jorunn Kjeldsby, Ragnhild Hilt, Wenche Medbøe, Ulrikke Greve, Svein Erik Brodal, Jon Eikemo, Nils Sletta, Ståle Bjørnhaug, for å nevne noen. Den observante leser vil få med seg at alle disse kommer fra Det Norske Teatret. Et av de sterkeste ensembleteatrene gjennom tidene. Hvor skuespilleren var med på å prege teatret og dets repertoar. Det er ikke det at det ikke finnes en ny og utmerket generasjon. Men når så mange slutter over kort tid, så er det en vegg som ikke så enkelt lar seg erstatte. En skuespillergenerasjon som var dedikert til teatret, og så det som sitt viktigste arbeidssted, sitt fokus. For Nationaltheatrets del er bildet noe av det samme, Lise Fjeldstad, Rut Tellefsen, Monna Tandberg, Nils Ole Oftebro, Per Jansen, Sverre Anker Ousdal og i tur og orden snart Anne Marie Ottersen, Anne Marit Jacobsen, Erik Hivju osv. Jeg kunne selvsagt tatt for meg teatrene i Stavanger, Bergen og Trondheim også i denne sammenhengen.

Alle disse skuespillerne kom til teatret i en tid hvor det var lettere å få jobb. Hvor publikum i sterkere grad hadde et forhold til skuespilleren, fordi støyen og konkurransen fra ulike tv-kanaler ikke fantes. De ble også gitt et fokus av teatret. I dag kan vi gjerne kjøpe programmer på teatrene, men skuespilleren er ikke nevnt med omtale, annet enn på rollelisten. Slik ville aldri skje i et land som England for eksempel. Disse skuespillerne er samme generasjon mer eller mindre, det var på den måten teatrene satte sammen ensemblet sitt. Og gjør i dag også. Mange i akkurat samme alder. Derfor vil det samme skje igjen, at en stor vegg plutselig faller ut.

Det er stort sett bare Espen Skjønberg og Toralv Maurstad som får lov å holde på. Og ære være dem for det. I andre land, er de eldste skuespillerne ofte like mye benyttet som de yngre. Derav mangfoldet og kompleksiteten i det vi ser. I Norge er det liksom over og ut med en gang, Jo fortere jo bedre, kan det virke som. Jeg vet ikke hva det skyldes. Historieløshet? Mangel på interesse for andre enn sin egen generasjon og egne referanser? Blir det for mye motstand?

En annen sak gjeldende skuespilleren er faget og yrkestittelen. I sin tid var det to fagforeninger i Norge i en periode. Skuespillerforeningen av-78 og Norsk Skuespillerforbund. Mye kan sies om skuespillerforeningens konservatisme, men de hadde en kampsak, og det var beskyttelse av yrkestittelen. Hva måtte til for å bli medlem av foreningen, og for å arbeide på et teater. Kort sagt hva må til for å kunne kalle seg skuespiller.

I dag kan gud og hvermann kalle seg det. Media er riktignok pådrivere. Har en 14 åring fra gata, hatt en rolle i en film eller på tv, som vedkommende har fått ut fra sin alder og fordi rollen krevde en 14 åring, da står det gjerne i avisene: skuespill-eren NN, stjerne i Hotel Cæsar NN. Jeg vil tro at en om 14 åring eller en annen amatør har fått inn i en artikkel i lokalavisen, så kalles ikke vedkommende journalist. Like lite som du kaller deg rørlegger om du er i stand til å reparere en vannlås. Det er akkurat som om det ikke skal noe til for å være skuespiller, det er bare noe du plutselig er. Ingen står opp for yrket og tittelen. Ikke skuespillerne selv, ikke teatrene, heller ikke Norsk Skuespillerforbund. Det er ikke snakk om å sette seg på en pidestall, men å ta vare på og beskytte skuespillerfaget og yrket, på samme måte som andre yrkesgrupper ville gjøre.

Dessuten, la oss slå et slag for at 67 eller 70 år ikke betyr at da får du ingen roller mer, om du er oppegående og arbeidssfør. Norsk teater, film og tv trenger akkurat det spennet, nettopp for å speile samfunnet vi lever i. Ellers kan det gå som når visse kritikere anmelder film som har godt voksne skuespillere med et derav følgende tema, og kaller det for nisjefilm for spesielt interesserte. Disse kritikerne er muligens bare 25 år, men jeg hadde ikke våget å kalle dem og filmer deres for det samme.

”Skal du skape noe nytt, må du vite hva som har vært”, sier et klokt utsagn. Derfor er spennet mellom det som var og det som kommer viktig.