THE IMITATION GAME

”Det er ofte den ingen har tro på som utfører noe utenom det vanlige”, er sånn omtrent en replikk fra The Imitation Game, filmen om Alan Turing, som knakk Enigma-koden, i regi av Morten Tyldum.

En meget interessant historie fortalt på en ypperlig måte. Alan Turing som var homoseksuell, kanskje fra barnsben av, mulig med Asberger syndrom også, og som ble den matematikeren som knekket tyskernes koder under annen verdens-krig. På denne måten hjalp han de allierte. Krigen ble forkortet med to år og millioner av menneskeliv ble spart. Dette skyldtes hans innsats. Av myndighetene ble han arrestert for uanstendig adferd, fordi han var homoseksuell, og fikk valget mellom å gå i fengsel, eller få en kjemisk hormonbehandling mot sin seksualitet. Han valgte det siste, og endte opp med å ta livet av seg. Riktignok fikk han en oppreisning posthumt av dronningen mange år etter, men det var i seneste laget.

Det interessante med historien, utover den innsatsen Turing gjorde (i en fantastisk tolkning av Benedict Cumberland), er at den tar for seg begrep som normalitet og det å skille seg ut, og være en outsider. Å stå på sidelinjen slik Turing gjorde ble både hans kraft og kreativitet, en enorm konsentrasjon og dedikasjon, samtidig som det skapte hans ensomhet, sårbarhet og avstand. Han valgte å sloss for det han trodde på, og gjorde en innsats, utover seg selv.

I vår tid som er så annerledes enn da Turing levde, er vi blitt frigjorte og åpne og liberale. Tilsynelatende, og innenfor en politisk korrekthet. Men du skal ikke bevege deg for mye utenfor A4-normen, før det fort blir bemerkninger og kom-mentarer. Kanskje stilt spørsmål ved hva du faktisk står for og kan. Det er morro med fargerike mennesker som sier gøyale ting på tv, men bare det ikke kommer for nært, og at de sier noe provoserende. Klovnene vil vi jo gjerne ha.

Jeg husker et arrangement på Litteraturhus en stund tilbake da John Irving snakket om sin siste bok som handler om en transvestitt. Etterpå sitter jeg ved et kafebord, og overhører samtalen fra to menn og kvinner, oppegående mennesker, som hadde vært og hørt ham de også. De syntes var rart at han skrev om en transvestitt, kunne det være noe tema da? Og for å være helt ærlig, det var blitt veldig mye homser og homseting overalt, i film og på tv, syntes de.

Jeg tror ikke vi er så liberale og åpne når det kommer til stykket. Det kan godt være vi ønsker å være det, men ikke for mye og ikke for nært. Vi er besatt av en slags tro på vanlighet. Derfor brukes det ordet hele tiden. Vanlige mennesker, sier vi, og journalistene. Og tror vi gjør noen en slags tjeneste. Men hvem er det? De vanlige?

I teatermiljøet hvor jeg arbeider har det vært skapt en myte om et meget liberalt og frisinnet miljø. Det er ikke riktig. Fobiene er like sterke der også til tider, og dermed sanksjonene. For det er sanksjon er det handler om. Ikke skill deg for mye ut, ikke ta for stor plass. Sanksjonene er ikke å bli tatt på alvor, bli mistenke-liggjort, eller ledd av. Ikke bli trodd på.

Da jeg gikk på folkeskolen på 50-tallet var det noe som het hjelpeklasse. Der ble de plassert som ikke klarte å følge med, eller som ikke passet inn. I ettertid er det ikke godt å si hva som var hva. Men det kan godt være at noen av disse, nettopp var de ingen trodde på, som viste seg etter hvert å utføre noe utenom det vanlige, som replikken fra The Imitation Game sier.

Alan Turing var en sjelden kapasitet. Men bortsett fra det, var han en annerledes person med andre slags koder og signaler. Det er vel faktisk slike mennesker vi trenger. Det er dem vi burde gi rom og plass. Slik at vi må justere vår labile og varierende toleranse. Isteden omfavner vi mer enn gjerne realitydeltagere, bakekonkurranse-kjendisene,4-stjernes middag-halvcelebriteter og værdamer, og synes det er eksotisk. Selv om de vel stort sett ikke har noe som helst å tilføre oss. I vår kamp etter å bli berømt og sett og omtalt, blir vi isteden mer og mer like, glatte og innholdsløse, pludrende, og ute av stand til å ha noe å fortelle. Fordi vi sannsynligvis ikke er noen som helst. Bare en glatt kopi av slik vi tror det skal være. En slags Imitation Game. Sånn sett er filmen The Imitation Game viktig. Den viser det helt motsatte. Viktigheten av mangfoldet, innholdet og respekten.