VI SOM ER GODT VOKSNE?

Hvem er nå det?

Jo, vi som har levd en stund, og har noen erfaringer og levd liv på baken. Men som ikke på noe vis har parkert oss, og som på ingen måte kan sammenlignes med våre foreldres generasjon.

Media synes det er morsomt å skrive om eldre som ønsker seg tilbake til slik det var før. Når vi klager over NRK, tror de at det er fordi vi savner Husker du og Kjell Thue i Nitimen og Kristen Gislefoss som meterolog. Media skriver som filmer og teaterstykker som handler om voksne mennesker, og kaller dem for nisjeprodukter. Det gjør de ikke med film og teater for ungdom.

Når NRK fjerner programmer for å tiltrekke seg et yngre publikum, så må det være fordi de ikke greier å gjøre to ting på en gang.

Det publikummet som vil ha nyheter, debatt, dokumentar og intervju, det er oss godt voksne, og det er nok vi som faktisk ser på tv. Ungdommen er ute et helt annet sted. Det er interessant at det er ledere rekruttert fra Dagbladet som nå skal styre NRK bort fra voksne seere. Vi ser jo hvordan det er gått med Dagbladet. Medieforsker Gunn Enli har uttalt: ” De eldre ser på tv som ikke er laget for dem. Mens de man lager tv for, ikke ser på.” Er det derfor Dagsrevyen er blitt et slags krimmagasin med bilulykker og overfall som viktigste innslag, og utenriksnyheter er forvist til korte highligts?

Ingen ting er slik det var.

Heldigvis. Heller ikke godt voksne og eldre. Mens min tantes høydepunkt i livet var turer til Strømstad for å kjøpe sukker og ananas, og Erik Bye på tv, drar idag noens tante i samme alder til Italia for å studere kunst. Det kan godt hende hun også har tatt kurs i både språk og litteratur også. Godt voksne i dag er aktive forbrukere. Av både reiser og kultur, og av media.  

Nå leser vi bøker om de gamle, skriver NRK, med en slags undring på nettsidene sine. ”Og det er ikke komiske bøker, men bøker om å realisere drømmer og starte på nytt.” 

Dette er bøker som Jonas Jonassons ” Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant,” på den ene siden, til kontrasten med Merethe Lindstrøms ”Dager i stillhetens historie,” til nå Nordisk råds nominerte Kristine Næss: ”Bare et menneske.” 

Hva er det disse bøkene forteller oss om?

Jo, nettopp det faktum at mennesker kan ikke puttes i en bås, fordi om vi har en alder eller et kjønn. Mennesker uansett, er mangfoldige, forskjellige og uforutsigbare. Nysgjerrige på livet, og med sine hemmeligheter, som av og til bør deles.

Forskjellen når du har levd noen år kan kanskje bare være at du har vært der ute en vinternatt, og vet at livet gir deg noen smell, men du går videre likevel. Forskjellen er at det er ikke like farlig lenger, om ikke alt lykkes og blir som du hadde tenkt. Forskjellen er at du må ikke verken bli berømt eller rik. Du har lært deg å gjennomskue, og forhåpentligvis ikke være så ”høy på deg selv.”

Tove Janssons Sommerboken

En fantastisk historie om en bestemor og en liten pike på en øy en sommer. En klassiker, som bør leses med jevne mellomrom. Den forteller nettopp om viktigheten av møter mellom aldre. Om hva vi lærer og forstår av hverandre, og hvor viktig slike møter er. Vi bærer dem med oss resten av livet.

Teatergenerasjoner.

Da jeg begynte med teater, hadde vi stor respekt for de eldre skuespillerne. Vi forsto at de kunne noe vi ennå ikke kunne, og at de hadde historier å fortelle. På Rogaland teater etter en prøve på en rolle som nok var krevende for meg, ble jeg vinket inn i garderoben til Guri Stormoen, teatrets nestor. Skrekkslagen gikk jeg inn. Hun tok opp manus, og gikk igjennom noen replikker og en scene vi hadde sammen. Forklarte meg en sammenheng, og sa meg noe om ikke å gjøre det for komplisert og utydelig.

En annen historie, mange år senere, var fra en ung skuespiller, som fortalte meg at en av Nationaltheatrets store skuespillerinner hadde gitt ham noen råd om rollen han prøvde på, om en scene de hadde sammen. Og jeg måtte da være enig med ham at det var helt uhørt, dette hadde da ikke hun noe med. Var jeg ikke enig? Det var jeg ikke.  

Problemet er at vi godt voksne er for greie.

Vi finner oss i mye. Vi sier ikke fra. Vi er for veloppdragne. I velferdsstaten Norge, og i politikken vi har rundt oss. Vi rister på skuldrene, og lar det bli med det. Det er muligens feilen med oss. På tide å klatre på barrikadene igjen?