LIVET PÅ FRANSK

Da er det bare en uke igjen. Til vi setter kursen tilbake til Norge etter 4 måneders exil. På Cote d’Azur, i den lille middelalderlandsbyen mellom Nice og Antibes.

TIDEN STÅR STILLE, MEN IKKE ALLTID.       
Her oppe på høyden står faktisk tiden litt stille. Vi vandrer i trange gater og smug, opp og ned, i trapper og portrom. Husene med sine karakteristiske murfasader med runde steiner. Blomster og grønne vekster finner fram over alt.  Siden 1400 tallet har den staselige borgen tilhørende Grimaldi-familien( i Monaco) ligget her, og ble omgjort til et slott tidlig 1600-tall, og like før siste krig til et museum.         
Haut de Cagnes betyr høyt bosted på en rundt topp. Byens historie har vært preget av okkupasjon og krig gjennom tidlige tider, strategisk til som den lå. Rundt 1903 slo maleren Jean Renoir seg ned her, og kjøpte en eiendom for å bevare de flotte trærne. Nå er dette er museum. Byen er fredet som et historisk minnesmerke. 

Landsbyen vår er uten butikker, uten skilt og reklame. Bortsett fra kafeene, og dem er det ni av. Pluss to hotell, ærverdige Hotel Cagnard og søte, lille Hotel Grimaldi, pluss tre pensjonater. Det betyr å vandre rundt i historien. Kikke inn i den gamle og slitne kirken, det lille kapellet, det eldste huset, og det gamle offentlige vaskeriet. Føle seg hensatt til en annen tid, puste roligere, og sette ned tempoet. Stanse, se og ta inn.     
Nedenfor ligger Cagnes sur Mer sentrum med butikker, buss og togstasjon. Tyve minutters spasertur fra borgen ligger havet og strandpromenaden. Cros de Cagnes var den gamle fiskelandsbyen, aktivt på tyve og tredve-tallet.  

RIVIERAENS MONTMARTRE.  Fra 1930 til 1980 var byen kalt rivieraens Montmartre. Her holdt de fleste kunstnere med respekt for seg selv til. Maigret-forfatteren Georges Simenon bodde her. Malere fra Yves Klein til Jean Cocteau var her. Det var atelierer, gallerier, kunstnerkafe og kunstnerkarneval. En sentral skikkelse i byen den gang var Suzy Solidor( bildet). Fransk kabaretsangerinne, samtidig med Piaf. Hun hadde egen kabaret i Paris, og spilte film. Men da kontakten med tyskerne ble litt for tett under krigen kom hun hit. Åpnet kabaretscene og antikivitetsbutikk. Alle malere malte henne, og bildene henger i Grimaldiborgen. Da hun døde ble huset hennes testamentert til kommunen, og er nå atelier for franske kunstnere. På kirkegården her ligger hun begravet, med sin kvinnelige kjæreste. Kirkegården Hitchcock for øvrig spilte inn en åpningssekvens fra, til en av filmene sine: To catch a thief.

HØFLIGHETSRITUALER.  Det går en liten shuttlebuss opp og ned til selve sentrum, gratis buss. Den bussen har mange ritualer. Hilse Bonjour til sjåfør og passasjerer, si takk og adjø når du går av. Hjelpe folk med poser og vesker, vente med å kjøre til alle er på plass. Vente på folk som kommer løpende. Er det en bil i veien, så har bussen tid til å vente til bilen blir flyttet. I grunnen ganske sunt for vanlig norsk innebygget utålmodighet og uhøflighet.     
Franskmenn er så arrogante, sier ofte nordmenn. Da jeg konfronterte fransk-lærerinnen min med den påstanden, sa hun at det ikke er så rart. Ofte kommer bare nordmenn bort og sier : ”Du, hvor er veien til hotellet da.” ” Mens vi sier god dag. Unnskyld, kunne De si meg veien til hotellet. Takk skal De ha. Ha en god dag.” Kunne være noe å overføre hjemme også?

DRONNINGEN OG FERDINAND FINNE. Keramikeren i huset ved siden av oss, fortalte begeistret at han hadde hatt andre norske kunder også. Som vi sikkert kjente. Den ene var dronningen. Den andre var Ferdinand Finne. Finne lært meg punktlighet, og det er ikke vi franskmenn så flinke til, sier han. Finne ringte. ”Møssjø, Møssjø” ropte han, og det tok litt tid før jeg forsto.”Hvorfor er De ikke i butikken Deres. De sa De skulle være der kl.10 i går, og jeg var der. Men ikke De. Slikt går ikke an.” Etter det var jeg der kl.10.

BOULE. På torget spilles det boule, eller petanque. Akkurat nå er det mest skandinavere som spiller. I de skrå bakkene har de til og med en gang i året her boule med firkantede kuler. Slik at de ikke skal trille vekk. Et spill som krever tålmodighet og finesser. Jeg ga meg etter en omgang, fordi da var jeg på høyden og vant. Riktig tilfeldig. Og tenkte at siden vil det bare gå nedover.

HVERDAGEN. Hvordan er så livet i en slik tilværelse? Frokostkaffe i solen med utsikt over Middelhavet, og morgenavisen, Nice Matin. Arbeid fram til lunsj med bokmanus. Lunsj på torget, eller ved kjøkkenbordet. En liten hvil. Ny arbeidsøkt fram til middag. Etter å ha vært i mathallen, og funnet flotte råvarer, eller spise på en av kafeene her, som har gode kjøkken. Etter hvert har vi blitt stamkunder, og får behandling der til. Vi har hatt mye besøk. Det betyr utflukter, gode samtaler og måltider igjen.

KULTUR.  Monte Carlo-balletten ga Faust, i en meget interessant oppsetning. Russisk kompani fra St. Petersburg danset om billedhuggeren Rodins liv, en mer teknisk forestilling. Operakonsert i borgen, og Nice-filharmonikerne i kirken. På Nasjonalteatret i Nice så vi Shakespeares Stormen, lekent og energisk i regi av Irina Brook. Deres nye teatersjef, og Peter Brooks datter. Det var for øvrig en stor feide da teatersjefen som hadde sittet i ti-femten år skulle gå i fjor, og ikke ville. Men Irina Brook overtok.  

Jeg føler meg privilegert som kan tilbringe fire måneder her. Riktignok for konsentrert og daglig arbeid med ny bok, og planlegging av noen teaterprosjekter. Men borte fra norsk vinter, kunne bestemme min egen tid og rytme. Få ting på avstand, litt unna den norske andedammen. Forsøke å gli inn i et annet samfunn. Lære seg om spilleregler og kultur her. Lytte og observere.        
Takk for oss. Det blir ikke siste gang. Au revoir, Haut de Cagnes.