SKAL FOLK BESKYTTES MOT EGNE MENINGER?

Først diskuterer vi ytringsfriheten. Den hellige ytringsfriheten.

Uansett om vi liker det eller ikke skal folks holdninger få komme til orde. I kommentarfeltene. Men med navn. Politikerne hevder det er viktig, men at det må møtes med debatt. Holdningene må utfordres. Media er enig.

Så skjer det nok en gang, i lys av flyktningetragedien i Middelhavet. De mest uhørte kommentarer tikker inn hos VGs kommentarfelt. Folk skriver med fullt navn; at la dem drukne, mens andre er bekymret for badevannet sitt.

VG-TV tar utfordringen, og ringer folk som har ytret seg på denne måten i kommentarfeltet, for å intervjue dem, og vil vite om de virkelig mener det, og hvorfor. Da blir disse meningsbærerne svært fornærmet og krenket, og vil helst ikke snakke. De mener det er utilbørlig av VG.

Men enda underligere er de i media, sist nå lektor Karl Fredrik Tangen på Markedshøgskolen i Aftenposten, og en journalist i Klassekampen, M. Kristensson, som er enige: ”Man kan ikke ta svake mennesker.” Men hvem er de svakest her? De i kommentarfeltet eller flyktningene?

Er ikke dette toppen av krenkethets-fjellet, så vet ikke jeg. Ytrer du deg i det offentlige rom, og med fullt navn, må du regne med andre oppfatninger. Du må forvente en debatt, og en uenighet. Du må til og med kanskje presisere eller fylle ut.

Det samme med ”jeg-har-opplevd- aksjonen,” hvor flere også lot seg forundre over at det fantes andre oppfatninger og virkelighetsbeskrivelser. Vi kan selvsagt innføre en ytringsfrihet når det gjelder saker vi ikke selv er berørt av?

Hva må du svare for, når du ytrer deg offentlig, og hvorfor gjør du det? For å skape en debatt? Eller for å få ”likes”? Det er viktig å ta kommentarfeltet ”på alvor”, og det betyr blant annet å konfrontere meninger. Eller skal folk beskyttes mot sine egne meninger?

Det er riktignok ikke særlig oppløftende at mye av flyktningedebatten plutselig heller blir en medie-debatt, som Håvard Nyhus skriver i Dagbladet. Til det er den for selvsagt for alvorlig og viktig.

Offer- og krenkehets-mentaliteten når nye høyder i dette selvfornøyde samfunnet vårt når meninger ikke skal imøtegåes. Derfor honnør til Mads A. Andersen i VG-TV.

HILLARY CLINTON SOM PRESIDENT

Den 12. april sa Hillary Clinton fra at hun ville stille som presidentkandidat i USA ved valget i 2016. Etter det har media hatt mye å gjøre med å skrive om dette, om hvorfor hun bør eller ikke bør bli president. Når du leser de norske avisene så harr de sikkert på en del områder gjengivelser av ulike holdninger til Clinton i det amerikanske samfunnet. Men hvor nyanserte og representative er de? I Dagsrevyen ble en pensjonist ved en bensinpumpe et sted i USA intervjuet. Han ville ikke ha Hillary. Underforstått, ser dere tv-seere, henne vil ikke USA ha, skulle liksom reportasjen fortelle. Det gjennomsyrer også på en merkelig måte artiklene i norske aviser. Vil journalistene heller helst ikke ha henne?

Hillary Clintons utgangspunkt er erfaring. Som presidentfrue, senator og utenriksminister. En av de få tydelige kvinner i et politisk system som i USA stort sett er forbeholdt menn.  Hun er 67 år. Da er hun gammel, for gammel kan det virke som om på enkelte journalister. Hvem har sagt det om tidligere mannlige presidenter?

Hun må fortelle hvorfor hun vil overta etter Obama, og finne en egen politisk plattform, sies det. Slagordet hennes blir beskrevet som tamt. Slike slagord er da  overskrifter uansett, og krever et innhold selvsagt. Det som også brukes mot henne er at hun har vokst opp i svært borgerlige kår, og har levd i landets politiske og økonomiske elite. Dessuten har hun utfordret tradisjonelle familieverdier, og blitt hos sin mann, etter skandalesaken. I følge amerikanske feminister burde hun ha gått. Folk vet jo ofte hvordan andre mennesker bør leve sine liv.

Dette minner meg om noe dette her. Det minner om slik pressen uavlatelig har omtalt Jonas Gahr Støre. Han kommer fra Oslo vest, har en borgerlig bakgrunn, han har utdannelse og penger. Da kan han da ikke være i Arbeiderpartiet, eller fronte deres saker.

Det er ganske rart å se hvor enormt opptatt vi er av merkelapper og båser, og hvor forvirrende og irriterende det nærmest er, når noen ikke følger systemet vårt. Ikke gjør som vi pleier. Demokratiet hadde vært svært mye fattigere og mindre spennende, om ikke nettopp mennesker på tvers av bakgrunn og tilhørighet, tar annerledes valg og gjør seg til talspersoner for andre verdier. Som dermed tilfører dette nye tanker.

Men det er klart at i et samfunn som forakter erfaring, kunnskap og alder, så er det ofte viktigere med en uerfaren, ung kandidat. Det er som det gjør oss tryggere, for da føler vi oss verken truet eller utfordret.

Hører du, Hillary? Go for it!

NÅR FANTASIEN BLIR VIRKELIGHET.

I en undersøkelse nylig hevdes det at barn heller vil leke med databrett enn å leke med andre barn.

Hva forteller det oss? I hvert fall et eller annet om at vi ikke lærer å bli gode på å omgås og interessere oss for andre mennesker, muligens. Læringskurven må i alle fall bli brattere på denne måten. At barn fascineres av databrett og spill er ikke underlig, men hva har vi voksne å tilby som et tillegg til dette? Våre egne stive øyne også rettet mot et dataspill, pc eller mobiltelefon?

Den amerikanske psykologen Christopher Ferguson hevder i en rapport at det ikke finnes noen sammenheng mellom voldelige spill, og hvordan barn/unge oppfører seg i det virkelige liv. Rapporten viser at kriminalitet blant unge har gått ned, mens voldseksponering i film, tv og dataspill har gått opp, i USA. 

Men flere er kritiske til rapporten, fordi han ikke setter den i en sammenheng med for eksempel voldsforebyggende program, og nye straffeutmålinger som hindrer unge å begå lovbrudd, etter sitt tredje. Ferguson hevder også at det å slå barn ikke har noen effekt på senere vold hos barnet. Fordi aggresjon er biologisk betinget.

Mens en amerikansk forsker, Karen Dill, i boka How fantasy becomes Reality, påviser årsakssammenheng mellom eksponering av voldsskildringer og voldelige handlinger. Hun har studert barnas adferd i tidlige år, hva de ser, hvem ser det sammen med og hvor lenge.

Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Politihøyskolen, har en studie av barns virkelighetsforståelse bak seg. Hun undersøkte hvordan medieskildringer bidro til barns virkelighetsforståelse. Det hun etter hvert fant fram til var bl.a. at i situasjoner hvor barn følte seg utrygge, eller at det kunne bli bruk for vold, dukket autimatiserte voldstanker opp. Det er en kjede av risikofaktorer som fører til vold, mener Bjørnebekk. Derfor er det feil å si at ikke også mediene inngår i dette.

Det som slår meg mer og mer, er at volden i film og på tv er blitt så selvfølgelig, og så naturlig. Det er ofte den eneste handlingen eller reaksjonen folk i disse historiene har å komme med. Og historiene er jo skrevet av mennesker, som mener at slik er det. Men som gjør det lett for seg selv, ved ikke å kunne by på noe annet. Det er nok riktig at noen har ikke et annet språk enn vold, og ikke har muligheten til refleksjon, fordi de aldri har lært det. Og selvsagt skal man vise virkeligheten. Men det finnes også det motsatte, og etter å ha sett nettopp stereotypien i voldutøvelse på film og tv mange nok ganger, på nøyaktig den samme måten, så kunne det vært interessant å få satt opp et annet bilde, en annen mulighet, og en annen tilnærming til å løse en konflikt. Det kan hende vi kunne ha lært noe av det.

Et annet aspekt med vold på film og på tv er at den etter hvert er så estetisert, så delikat og formfullendt, nesten vakker. Det er en iscenesettelse og et valg en regissør og manusforfatter og fotograf gjør. Men hvorfor? Det kan absolutt få oss fascinert, men er det dette de vil?

I min hobbypsykologsfære tenker jeg at konsekvensen nettopp er den at vi kan fristes, fordi det ser så flott ut, spennende og coolt.  Vi kan fristes fordi det ser så enkelt ut, å få overtaket eller få det som du vil, eller straffe noen. Fordi det er slik man gjør det. I hvertfall blant de coole gutta på film og tv, og etter hvert blant noen damer også.

Det er ikke lett å sortere slike overveldende inntrykk, særlig ikke hvis du er ung og sårbar, og føler deg verken sett eller hørt. Å øve deg i å tro at det er bedre å være sammen med et databrett enn andre mennesker, gjør ikke veien videre enkel for deg.

Det ligger et ansvar her, ikke for å bli moralistiske, men rett og slett vise andre fram muligheter og andre måter. Det ansvaret påhviler oss alle, enten vi lager historier for film og tv, eller er foreldre, eller selv er blitt konsumenter med flakkende og fjerne øyne.

Som barn og unge tror vi det skal være slik, for det er dette vi ser rundt oss. Men som voksne? Er det oss selv vi flykter fra, for å gjøre om på den virkeligheten vi lever i?

    

 

THE IMITATION GAME

”Det er ofte den ingen har tro på som utfører noe utenom det vanlige”, er sånn omtrent en replikk fra The Imitation Game, filmen om Alan Turing, som knakk Enigma-koden, i regi av Morten Tyldum.

En meget interessant historie fortalt på en ypperlig måte. Alan Turing som var homoseksuell, kanskje fra barnsben av, mulig med Asberger syndrom også, og som ble den matematikeren som knekket tyskernes koder under annen verdens-krig. På denne måten hjalp han de allierte. Krigen ble forkortet med to år og millioner av menneskeliv ble spart. Dette skyldtes hans innsats. Av myndighetene ble han arrestert for uanstendig adferd, fordi han var homoseksuell, og fikk valget mellom å gå i fengsel, eller få en kjemisk hormonbehandling mot sin seksualitet. Han valgte det siste, og endte opp med å ta livet av seg. Riktignok fikk han en oppreisning posthumt av dronningen mange år etter, men det var i seneste laget.

Det interessante med historien, utover den innsatsen Turing gjorde (i en fantastisk tolkning av Benedict Cumberland), er at den tar for seg begrep som normalitet og det å skille seg ut, og være en outsider. Å stå på sidelinjen slik Turing gjorde ble både hans kraft og kreativitet, en enorm konsentrasjon og dedikasjon, samtidig som det skapte hans ensomhet, sårbarhet og avstand. Han valgte å sloss for det han trodde på, og gjorde en innsats, utover seg selv.

I vår tid som er så annerledes enn da Turing levde, er vi blitt frigjorte og åpne og liberale. Tilsynelatende, og innenfor en politisk korrekthet. Men du skal ikke bevege deg for mye utenfor A4-normen, før det fort blir bemerkninger og kom-mentarer. Kanskje stilt spørsmål ved hva du faktisk står for og kan. Det er morro med fargerike mennesker som sier gøyale ting på tv, men bare det ikke kommer for nært, og at de sier noe provoserende. Klovnene vil vi jo gjerne ha.

Jeg husker et arrangement på Litteraturhus en stund tilbake da John Irving snakket om sin siste bok som handler om en transvestitt. Etterpå sitter jeg ved et kafebord, og overhører samtalen fra to menn og kvinner, oppegående mennesker, som hadde vært og hørt ham de også. De syntes var rart at han skrev om en transvestitt, kunne det være noe tema da? Og for å være helt ærlig, det var blitt veldig mye homser og homseting overalt, i film og på tv, syntes de.

Jeg tror ikke vi er så liberale og åpne når det kommer til stykket. Det kan godt være vi ønsker å være det, men ikke for mye og ikke for nært. Vi er besatt av en slags tro på vanlighet. Derfor brukes det ordet hele tiden. Vanlige mennesker, sier vi, og journalistene. Og tror vi gjør noen en slags tjeneste. Men hvem er det? De vanlige?

I teatermiljøet hvor jeg arbeider har det vært skapt en myte om et meget liberalt og frisinnet miljø. Det er ikke riktig. Fobiene er like sterke der også til tider, og dermed sanksjonene. For det er sanksjon er det handler om. Ikke skill deg for mye ut, ikke ta for stor plass. Sanksjonene er ikke å bli tatt på alvor, bli mistenke-liggjort, eller ledd av. Ikke bli trodd på.

Da jeg gikk på folkeskolen på 50-tallet var det noe som het hjelpeklasse. Der ble de plassert som ikke klarte å følge med, eller som ikke passet inn. I ettertid er det ikke godt å si hva som var hva. Men det kan godt være at noen av disse, nettopp var de ingen trodde på, som viste seg etter hvert å utføre noe utenom det vanlige, som replikken fra The Imitation Game sier.

Alan Turing var en sjelden kapasitet. Men bortsett fra det, var han en annerledes person med andre slags koder og signaler. Det er vel faktisk slike mennesker vi trenger. Det er dem vi burde gi rom og plass. Slik at vi må justere vår labile og varierende toleranse. Isteden omfavner vi mer enn gjerne realitydeltagere, bakekonkurranse-kjendisene,4-stjernes middag-halvcelebriteter og værdamer, og synes det er eksotisk. Selv om de vel stort sett ikke har noe som helst å tilføre oss. I vår kamp etter å bli berømt og sett og omtalt, blir vi isteden mer og mer like, glatte og innholdsløse, pludrende, og ute av stand til å ha noe å fortelle. Fordi vi sannsynligvis ikke er noen som helst. Bare en glatt kopi av slik vi tror det skal være. En slags Imitation Game. Sånn sett er filmen The Imitation Game viktig. Den viser det helt motsatte. Viktigheten av mangfoldet, innholdet og respekten.

 

VI SOM ER GODT VOKSNE?

Hvem er nå det?

Jo, vi som har levd en stund, og har noen erfaringer og levd liv på baken. Men som ikke på noe vis har parkert oss, og som på ingen måte kan sammenlignes med våre foreldres generasjon.

Media synes det er morsomt å skrive om eldre som ønsker seg tilbake til slik det var før. Når vi klager over NRK, tror de at det er fordi vi savner Husker du og Kjell Thue i Nitimen og Kristen Gislefoss som meterolog. Media skriver som filmer og teaterstykker som handler om voksne mennesker, og kaller dem for nisjeprodukter. Det gjør de ikke med film og teater for ungdom.

Når NRK fjerner programmer for å tiltrekke seg et yngre publikum, så må det være fordi de ikke greier å gjøre to ting på en gang.

Det publikummet som vil ha nyheter, debatt, dokumentar og intervju, det er oss godt voksne, og det er nok vi som faktisk ser på tv. Ungdommen er ute et helt annet sted. Det er interessant at det er ledere rekruttert fra Dagbladet som nå skal styre NRK bort fra voksne seere. Vi ser jo hvordan det er gått med Dagbladet. Medieforsker Gunn Enli har uttalt: ” De eldre ser på tv som ikke er laget for dem. Mens de man lager tv for, ikke ser på.” Er det derfor Dagsrevyen er blitt et slags krimmagasin med bilulykker og overfall som viktigste innslag, og utenriksnyheter er forvist til korte highligts?

Ingen ting er slik det var.

Heldigvis. Heller ikke godt voksne og eldre. Mens min tantes høydepunkt i livet var turer til Strømstad for å kjøpe sukker og ananas, og Erik Bye på tv, drar idag noens tante i samme alder til Italia for å studere kunst. Det kan godt hende hun også har tatt kurs i både språk og litteratur også. Godt voksne i dag er aktive forbrukere. Av både reiser og kultur, og av media.  

Nå leser vi bøker om de gamle, skriver NRK, med en slags undring på nettsidene sine. ”Og det er ikke komiske bøker, men bøker om å realisere drømmer og starte på nytt.” 

Dette er bøker som Jonas Jonassons ” Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant,” på den ene siden, til kontrasten med Merethe Lindstrøms ”Dager i stillhetens historie,” til nå Nordisk råds nominerte Kristine Næss: ”Bare et menneske.” 

Hva er det disse bøkene forteller oss om?

Jo, nettopp det faktum at mennesker kan ikke puttes i en bås, fordi om vi har en alder eller et kjønn. Mennesker uansett, er mangfoldige, forskjellige og uforutsigbare. Nysgjerrige på livet, og med sine hemmeligheter, som av og til bør deles.

Forskjellen når du har levd noen år kan kanskje bare være at du har vært der ute en vinternatt, og vet at livet gir deg noen smell, men du går videre likevel. Forskjellen er at det er ikke like farlig lenger, om ikke alt lykkes og blir som du hadde tenkt. Forskjellen er at du må ikke verken bli berømt eller rik. Du har lært deg å gjennomskue, og forhåpentligvis ikke være så ”høy på deg selv.”

Tove Janssons Sommerboken

En fantastisk historie om en bestemor og en liten pike på en øy en sommer. En klassiker, som bør leses med jevne mellomrom. Den forteller nettopp om viktigheten av møter mellom aldre. Om hva vi lærer og forstår av hverandre, og hvor viktig slike møter er. Vi bærer dem med oss resten av livet.

Teatergenerasjoner.

Da jeg begynte med teater, hadde vi stor respekt for de eldre skuespillerne. Vi forsto at de kunne noe vi ennå ikke kunne, og at de hadde historier å fortelle. På Rogaland teater etter en prøve på en rolle som nok var krevende for meg, ble jeg vinket inn i garderoben til Guri Stormoen, teatrets nestor. Skrekkslagen gikk jeg inn. Hun tok opp manus, og gikk igjennom noen replikker og en scene vi hadde sammen. Forklarte meg en sammenheng, og sa meg noe om ikke å gjøre det for komplisert og utydelig.

En annen historie, mange år senere, var fra en ung skuespiller, som fortalte meg at en av Nationaltheatrets store skuespillerinner hadde gitt ham noen råd om rollen han prøvde på, om en scene de hadde sammen. Og jeg måtte da være enig med ham at det var helt uhørt, dette hadde da ikke hun noe med. Var jeg ikke enig? Det var jeg ikke.  

Problemet er at vi godt voksne er for greie.

Vi finner oss i mye. Vi sier ikke fra. Vi er for veloppdragne. I velferdsstaten Norge, og i politikken vi har rundt oss. Vi rister på skuldrene, og lar det bli med det. Det er muligens feilen med oss. På tide å klatre på barrikadene igjen?

 

 

LIVET PÅ FRANSK

Da er det bare en uke igjen. Til vi setter kursen tilbake til Norge etter 4 måneders exil. På Cote d’Azur, i den lille middelalderlandsbyen mellom Nice og Antibes.

TIDEN STÅR STILLE, MEN IKKE ALLTID.       
Her oppe på høyden står faktisk tiden litt stille. Vi vandrer i trange gater og smug, opp og ned, i trapper og portrom. Husene med sine karakteristiske murfasader med runde steiner. Blomster og grønne vekster finner fram over alt.  Siden 1400 tallet har den staselige borgen tilhørende Grimaldi-familien( i Monaco) ligget her, og ble omgjort til et slott tidlig 1600-tall, og like før siste krig til et museum.         
Haut de Cagnes betyr høyt bosted på en rundt topp. Byens historie har vært preget av okkupasjon og krig gjennom tidlige tider, strategisk til som den lå. Rundt 1903 slo maleren Jean Renoir seg ned her, og kjøpte en eiendom for å bevare de flotte trærne. Nå er dette er museum. Byen er fredet som et historisk minnesmerke. 

Landsbyen vår er uten butikker, uten skilt og reklame. Bortsett fra kafeene, og dem er det ni av. Pluss to hotell, ærverdige Hotel Cagnard og søte, lille Hotel Grimaldi, pluss tre pensjonater. Det betyr å vandre rundt i historien. Kikke inn i den gamle og slitne kirken, det lille kapellet, det eldste huset, og det gamle offentlige vaskeriet. Føle seg hensatt til en annen tid, puste roligere, og sette ned tempoet. Stanse, se og ta inn.     
Nedenfor ligger Cagnes sur Mer sentrum med butikker, buss og togstasjon. Tyve minutters spasertur fra borgen ligger havet og strandpromenaden. Cros de Cagnes var den gamle fiskelandsbyen, aktivt på tyve og tredve-tallet.  

RIVIERAENS MONTMARTRE.  Fra 1930 til 1980 var byen kalt rivieraens Montmartre. Her holdt de fleste kunstnere med respekt for seg selv til. Maigret-forfatteren Georges Simenon bodde her. Malere fra Yves Klein til Jean Cocteau var her. Det var atelierer, gallerier, kunstnerkafe og kunstnerkarneval. En sentral skikkelse i byen den gang var Suzy Solidor( bildet). Fransk kabaretsangerinne, samtidig med Piaf. Hun hadde egen kabaret i Paris, og spilte film. Men da kontakten med tyskerne ble litt for tett under krigen kom hun hit. Åpnet kabaretscene og antikivitetsbutikk. Alle malere malte henne, og bildene henger i Grimaldiborgen. Da hun døde ble huset hennes testamentert til kommunen, og er nå atelier for franske kunstnere. På kirkegården her ligger hun begravet, med sin kvinnelige kjæreste. Kirkegården Hitchcock for øvrig spilte inn en åpningssekvens fra, til en av filmene sine: To catch a thief.

HØFLIGHETSRITUALER.  Det går en liten shuttlebuss opp og ned til selve sentrum, gratis buss. Den bussen har mange ritualer. Hilse Bonjour til sjåfør og passasjerer, si takk og adjø når du går av. Hjelpe folk med poser og vesker, vente med å kjøre til alle er på plass. Vente på folk som kommer løpende. Er det en bil i veien, så har bussen tid til å vente til bilen blir flyttet. I grunnen ganske sunt for vanlig norsk innebygget utålmodighet og uhøflighet.     
Franskmenn er så arrogante, sier ofte nordmenn. Da jeg konfronterte fransk-lærerinnen min med den påstanden, sa hun at det ikke er så rart. Ofte kommer bare nordmenn bort og sier : ”Du, hvor er veien til hotellet da.” ” Mens vi sier god dag. Unnskyld, kunne De si meg veien til hotellet. Takk skal De ha. Ha en god dag.” Kunne være noe å overføre hjemme også?

DRONNINGEN OG FERDINAND FINNE. Keramikeren i huset ved siden av oss, fortalte begeistret at han hadde hatt andre norske kunder også. Som vi sikkert kjente. Den ene var dronningen. Den andre var Ferdinand Finne. Finne lært meg punktlighet, og det er ikke vi franskmenn så flinke til, sier han. Finne ringte. ”Møssjø, Møssjø” ropte han, og det tok litt tid før jeg forsto.”Hvorfor er De ikke i butikken Deres. De sa De skulle være der kl.10 i går, og jeg var der. Men ikke De. Slikt går ikke an.” Etter det var jeg der kl.10.

BOULE. På torget spilles det boule, eller petanque. Akkurat nå er det mest skandinavere som spiller. I de skrå bakkene har de til og med en gang i året her boule med firkantede kuler. Slik at de ikke skal trille vekk. Et spill som krever tålmodighet og finesser. Jeg ga meg etter en omgang, fordi da var jeg på høyden og vant. Riktig tilfeldig. Og tenkte at siden vil det bare gå nedover.

HVERDAGEN. Hvordan er så livet i en slik tilværelse? Frokostkaffe i solen med utsikt over Middelhavet, og morgenavisen, Nice Matin. Arbeid fram til lunsj med bokmanus. Lunsj på torget, eller ved kjøkkenbordet. En liten hvil. Ny arbeidsøkt fram til middag. Etter å ha vært i mathallen, og funnet flotte råvarer, eller spise på en av kafeene her, som har gode kjøkken. Etter hvert har vi blitt stamkunder, og får behandling der til. Vi har hatt mye besøk. Det betyr utflukter, gode samtaler og måltider igjen.

KULTUR.  Monte Carlo-balletten ga Faust, i en meget interessant oppsetning. Russisk kompani fra St. Petersburg danset om billedhuggeren Rodins liv, en mer teknisk forestilling. Operakonsert i borgen, og Nice-filharmonikerne i kirken. På Nasjonalteatret i Nice så vi Shakespeares Stormen, lekent og energisk i regi av Irina Brook. Deres nye teatersjef, og Peter Brooks datter. Det var for øvrig en stor feide da teatersjefen som hadde sittet i ti-femten år skulle gå i fjor, og ikke ville. Men Irina Brook overtok.  

Jeg føler meg privilegert som kan tilbringe fire måneder her. Riktignok for konsentrert og daglig arbeid med ny bok, og planlegging av noen teaterprosjekter. Men borte fra norsk vinter, kunne bestemme min egen tid og rytme. Få ting på avstand, litt unna den norske andedammen. Forsøke å gli inn i et annet samfunn. Lære seg om spilleregler og kultur her. Lytte og observere.        
Takk for oss. Det blir ikke siste gang. Au revoir, Haut de Cagnes.               

LITTERATURFORMIDLING OG ANNET.

Formidling er blitt et nøkkelord.

Noe helt nødvendig om du skal få noen interessert i det du driver med, og skape en større forståelse. I Norge er det ikke like selvfølgelig. Det vi si, vi driver jo med det, på vår måte, men ikke mer omfattende enn slik vi alltid har gjort det. ”Slik vi pleier å gjøre det.” Et utsagn som nærmest er et repeterende mantra.

I England ble det tidlig pålagt kulturinstitusjoner som mottar offentlig støtte å ha et aktivt formidlingsapparat. Spesielt i forhold til barn og unge. I Norge er vi ikke pålagt noe sånt, og formidlingen avhenger mer av person enn av ide og strategi. Her ligger en enorm utfordring for teatrene. Det å legge til rette for et teaterbesøk, og gi publikum en inngang til forestillingen. Gi publikum kunnskap om dramatiker, tematikk, form, arbeid, og skuespillere. Ikke ta noe for gitt.    

Går du inn i en hvilken som helst bokhandel her i Frankrike, med respekt for seg selv, og det behøver ikke være en stor bokhandel, så driver de med en ting. De selger bøker.

Ikke alt det andre norske bokhandlere velger å selge. De som arbeider her er godt orientert( det er de også i Norge, om du velger riktig bokhandel). I den enorme bokavdelingen på Fnac i Nice er det alltid fullt av folk. De kikker, de leser og de spør. De tipser til og med hverandre. De setter seg ned med en bok, velger å kjøpe, og går i kafeen og begynner å lese.

Jeg var i bokhandelen her jeg bor for tiden. I en søvnig liten fransk middelhavsby, for å kjøpe et par nye bøker jeg hadde hørt om. Mannen i butikken var så lei seg, han hadde dem ikke, men han skulle bestille, og jeg kunne få dem om et par dager. Men hva kom det av at jeg, som åpenbart var utlending, var interessert i disse bøkene. Han hadde lest dem. Dermed var vi i gang med en lang samtale om litteratur, om tematikk og språk, om å skrive selvbiografisk og hvorfor en forfatter treffer deg. Om hva folk leser. Vi prøvde oss på mange teorier. Da jeg skulle gå, kastet han seg over en eldre dame, og anbefalte en ny fransk forfatter. Stoltheten og opptattheten lyste av ham. Dette er formidling på mellommenneskelig nivå.

På fransk TV 5, sendes hver uke et bokmagasin, La Grand Libraire, med varighet fra 1 til 2 timer. På direkten, med publikum i studio. Gode samtaler, lange samtaler, vanskelige bøker og viktige bøker. Før jul hadde de bedt lytterne kåre den boken som hadde forandret deres liv. 20 bøker ble valgt ut, og disse ble diskutert, av forfattere og skribenter. Skuespillere leste utdrag, og vi fikk også høre mailer med begrunnelser. Bøkene hadde enorm spennvidde. Fra Proust til Beaudelaire, fra Balsac til Celine osv., noen utenlandske også, og på topp, og det overrasket de fleste: Den lille prinsen.

Denne type litteraturformidling har en enorm betydning. Den ville aldri finne sted i en norsk tv-kanal. For der ville de mene at dette vil ikke folk se, eller forstå, eller klare å følge med på. Problemet er kanskje heller at det er dem som lager programmer, og bestemmer hva som skal sendes, som kan ha problemer med å forstå og henge med. Slik blir vi undervurdert. Isteden må de fjase programmene til, med hva de tror er coolt, trendy og tabloid, og sannsynligvis vet de ikke hvem de vil henvende seg til.

I aviser og magasiner er det alltid bokanmeldelser her. Du hører ikke at noen sier: ”Vi må tenke nytt” (slik VG sa da de begrunnet å slutte med bokanmeldelser). Det er bøkene som er nye, og som er nyhetene. Dette vil folk lese om, jeg ser dem på toget eller bussen. De river ut en anbefaling, eller krysser av.

Norske forlag har også en utfordring.  Markedsstyrte som de er, og kuet av bokkjedene. Eller i en felles, forvirret symbiose. Norske forlags formidlingsarbeid retter seg nok mot deres faste kanaler, bokhandlene. Men ikke i samme grad mot publikum. For vi har et sultent og nysgjerrig publikum i Norge når det gelder bøker, i flere aldre, og med kjøpekraft. Det er ikke like lett for dem å orientere seg, for de får bare vite om bestselgerne eller kjendisbøkene, som regel.

Jeg tror på en personlig og direkte formidling.  På å ta med leseren inn i forfatterens univers, og møte hverandre som personer. På arenaer i kulturhus, bibliotek, skoler, og foreninger, hvor forfatterne får snakke til og med et publikum. Hvor kulturaktørene og forlagene sammen legger til rette for ulike møter. Stuntarrangement. På trikken eller toget eller på Oslo S. Hvor den oppsøkende siden er viktig og den er offensiv, ikke avventende. Akkurat som et teater sitter på en enorm ressurs med sine skuespillere, og kan fronte dem, og bruke dem som frontriddere i ulike fora, så sitter forlagene på sine forfattere som bør kunne aktiv brukes mer enn det gjøres i dag. Det er bare fantasien som begrenser alle mulighetene vi har for formidling, av for eksempel bøker. Vi har fått litteraturhusene, og det er viktig og flott. Men de finnes bare noen ganske få steder. Så utfordringene er fortsatt mange. Jeg tror man kan lære av teatret, av å skape opplevelser, en slags ”forestillinger”, lære noe om at å formidle også handler om dramaturgi, tilstedeværelse, kroppsspråk, stemme, innlevelse og engasjement. Om presentasjon og levende møter.   

Bøkene overlever, selv om mange er ivrige etter å påstå noe annet. Man sa det om teatret også da filmen kom, og senere da TV kom. Nå var det slutt. Men litteraturen kan få en enda større betydning, og dermed gi et innhold i samfunnet, fylle et tomrom. Om vi har lyst og ideer til å skape direkte allianser og møteplasser mellom leser og forfatter.

I synonymordboken er formidling beskrevet slik: demonstrere, fortelle, informere, kommunisere, legge for dagen, visualisere.