lørdag 14. november 2009

AFGHANSK ROMAN PÅ ASCHEHOUG: TÅLMODIGHETENS STEN av ATIQ RAHIMI.

Den afghanske forfatteren Atiq Rahimi er tidliger utkommet på norsk med Aske og jord i 2001. Den laget han også film av . Nå foreligger på norsk Tålmodighetens sten og den fikk Rahimi den viktige franske Goncourtprisen for i fjor.
Tålmodighetens sten eller Seng-e-saboor som det betyr på farsi. I persisk mytologi er det en verdifull svart sten. ” Den du legger foran deg og henvender deg til med alle dine ulykker og lidelser og smerte , du betror denne stenen alt du ikke tør avsløre for andre. Stenen hører og suger opp alle dine ord og hemmeligheter, til den en vakker dag eksploderer og faller i grus. Da er du fri.”.
Det er en fascinerende historie om en en kvinne som våker ved sin manns sykeleie. Det er krig rundt dem og han har fått en kule i nakken. Han puster men om han hører henne vet hun ikke .Hun sitter med bønnekjedet og en dag for henne er lik nittini omganger på kjedet. Mannen er hennes vitne, han er hennes tålmodighetens sten, hennes Seng-e-saboor. Og mens krigen raser utenfor og barna holdes unna, forteller hun ham sin historie som stadig er full av hemmeligheter. Om sin oppvekst og alt hun ikke lærte om kjærlighet. Hun måtte til og med gifte seg med hans fotografi, siden han var i krigen. Hun forteller ham om sin ensomhet og om sine sterke drifter, om barna som ikke er hans og om sitt forhold til sin egen og mannens far. Det er en kvinne med en utrolig styrke og overlevelsesevne og som ikke minst skildrer sin seksualitet. Hun utfordres dessuten stadig av de overraskelser krigen utenfor døren har å by på.
Historien er sterk og vakker. Detaljene drar deg inn i denne spesielle atmosfæren. Språket er poetisk og presist, dialogene og bildene gode, nesten litt filmatiske. Det er en historie om en muslimsk kvinne som er ganske politisk ukorrekt og som dessuten er skrevet av en mann. Med mye klokskap og innsikt. En kvinnehistorie viktigere og mer spennende enn mange av de vestlige kvinnehistorier vi som oftest får del i.
Morten Borgersen

fredag 6. november 2009

Se i VG side 3 og side 41: 06.11.09
------------------------------- ------------
Landssvikoppgjøret – fortsatt tabubelagt?

De fleste familier har sine hemmeligheter. Av ulike grunner skal de helst forbli slik. Det er sjeld-en av det gode.
Som 40 åring fant jeg tilfeldig en mappe med noen etterlatte papirer etter min far. Medlem av Nasjonal samling, rettsak og dom. Siden jeg var totalt uvitende og uforberedt ble dette natur-lig nok en berg og dalbane gjennom sorg, sinne og følelsen av svik. Da jeg fikk tilgang til rettspapir-ene hans ble ikke bare hans historie tydeligere, men også selve oppgjøret.
Han mistet arbeidet sitt som lærer i 1940 og tok kontakt med Kirkedepartementet for å finne nytt arbeid. Han fikk beskjed om å melde seg inn i NS og det gjorde han samme høst, men til-synelatende ikke av ideologiske årsaker. Han fikk arbeid i skolekringkastingen og i et forlag.
Til slutt ble han ordinert som prest våren 1943, en gammel drøm siden han hadde teologisk ut-dannelse. Prestene og biskopene hadde jo lagt ned sine embeter. Han utførte sin prestegjerning og gjorde en sosial innsats for vanskeligstillte i samfunnet,ellers var han ikke ideologisk aktiv. Så kom freden og da mistet han sitt arbeid og ble arrestert.
Nå begynner den lange prosessen historiker Ingerid Hagen beskriver i sin interessante bok
” Oppgjørets time.” som forteller baksiden av landssvikoppgjøret. Varetekten til min far ble stadig forlenget uten begrunnelse. Avhøret var mangelfullt og gjort av tilfeldige. Han havnet i fangeleir og det var ikke enkelt å skaffe seg forsvarer når kontakt med omverdenen ikke var tillatt. Han ble arrestert 9 mai -45 og avhørt først i slutten av juni. Tiltalebeslutningen kom i mars året etter og rettsaken i oktober samme år. Da var det altså gått 1 år og 4 mnd siden arre-stasjonen med stadig forlenget fengsling. Aktor la ned påstand om tvangsarbeid i 2 år og 6 mnd, rettighetstap i 10 år og inndragning av lønn. Dommen endte på 1 år og 6 mnd, med be-grenset rettighetstap og erstatningsansvar. Da havnet han i arbeidsleir og kom ut sommeren 1947. En langvarig prosess og en streng dom tatt i betraktning av hva han faktisk hadde gjort.
”Alle vet at ondskap og overgrep ikke var ryddet ut av verden fordi om nazismen var overvunnet” skriver Arnfinn Moland, 1 amanuensis og leder av Norsk Hjemmefront-museum i VG 27.10 i forhold til Hagens bok. Er det et forsvar for at landssvikoppgjøret ble utført på en rettferdig måte? Om det var slik at streng straff utryddet de negative kreftene i verden så had-de det vært enkelt. Og er det sikkert at det lå ondskap og overgrep i hver av de ulike landssvik-tiltaltes historier? Jeg unnskylder ikke min fars valg. Men jeg prøver om jeg kan forstå noen av beveggrunnene nå ved å skrive hans historie som bok. Ettervirkningene av prosessen vet vi i andre generasjon mye om. Med foreldre preget av sykdom, isolering, øko-nomiske problem, følelsesmessig avstengning og hemmeligholdelse. Det var prisen vi alle betalte.
Moland er kritisk til Ingerid Hagens bok enda han ikke har lest den. Dermed er det vanskelig å forstå hans skepsis, om han da ikke ønsker en annen virkelighetsforståelse? Hagen hevder i sin bok at ” De som har styrt Norge etter krigen har hatt veldig bra kontroll på historien”. Moland er ikke enig i dette. Men vi som har fått kun den ene siden av historien fortalt helt fram til nyeste tid er ikke tvil om at det av ulike grunner har vært ”en svært bra kontroll på historien”.
Vi vil helst oppfatte verden i svart og hvitt, for det er så mye enklere. De fleste sannheter har minst to sider, men av ulike grunner liker vi ikke alltid det. Det er også sjelden til det gode.
Morten Borgersen.

søndag 1. november 2009

SANGEN OM DEN RØDE RUBIN AV AGNAR MYKLE- KOMMER PÅ RIKSTEATRET I FEBRUAR 2010.
Hva er det med denne Ask Burlefot? Som slår ned i oss, som vi av og til misliker og overraskes av. Men som vi dypest inne gjenkjenner oss selv i. Denne unge mannen på leting etter seg selv og som ikke kan noe annet enn å lete etter kjærligheten. Som ikke ville nøye seg med biter av den. Som vil ha den optimale kjærligheten, iform av en rød rubin. En ung mann som vet at følelsen av øyeblikkene er så avgjørende og uopprettelige. Hvis de først er over, kommer de aldri tilbake. For kjærligheten er noe som som andre ikke vet om. Kjærligheten er ensom ting. Når det kommer stykket. Eller som Lars von Trier sier: Det finnes ingen større sorg enn kjærligheten

Ask strever med å finne ut hvem han er og hvem han skal være. På en måte kan man si han bedriver en form for selvrealisering. På sine egne premisser. Slik vi også bedriver i vår tid.
Resultatet av det er ikke alltid like heldig verken for ham eller de som blir berørt.
Med vårt tids metaforer kunne man spørre om det hele er en form for iscenesettelse, for å kunne realisere seg selv. Uten at det er gjort bevisst. Når du har en oppfatning av deg selv som omverdenen ikke bekrefter , så må du iscenesette deg . Når du ikke har makt og innflytelse nok over ditt eget liv, så må du iscenesette deg. Når du ikke blir hovedperson i ditt eget liv, men biperson fordi du er i evig kamp med å få bekreftet deg selv – så må du iscenesette deg
Når kartet ikke stemmer med terrenget og du forsøker å tilpasse deg – driver du en iscenesettelse. Når vi ikke vet hvem vi er eller skal eller vil være. Når vi spiller for mange roller.
Rundt oss blir nesten alt iscenesatt, slik har media, reklame, tv, politikk osv lært nettopp av teatret. Å skape dramaturgi og effekter.
Asks drifter og sanser er så sterke, lengselen så stor, ømheten så skjør og idealene så store. Og ikke minst er redselen for å bli avvist grenseløs.
Morten B/ regisssør og dramatiserer