NORGES NYE KULTURELITE
Dagbladet presenterer oss for hvem dette er. Først trodde jeg det var 1 april, men det er 20 nov-ember. Stort sett er det kjente navn fra tv-skjerm og avisspalter. Alle i 30-40 årsalderen og de fleste menn. Grunnen til at de tilhører denne eliten er fordi de er " morsomme, innflytelsesrike og inviterer hverandre til tv og avisspalter," ifølge Dagbladet.
52 navn byr Dagbladet på. Av disse er 23 standup-komikere eller programledere på TV. 6 stk driver med musikk og 7 av dem vet jeg faktisk ikke hvem er. Den engere krets består av 3 i business, 3 forfattere og 3 innen journalistikk. Dessuten 2 i forlagsbransjen, 2 politikere og 2 kongelige,2 skuespillere og 1 filmregissør.
Dette betyr altså at standupere/ programledere er de som utgjør den største og viktigste delen. Ifølge Dagbladet igjen. Men er de viktigst for alle oss andre? Er de faktisk kultureliten? Elite i forhold til hva da? Og hvilken kultur snakker vi om? Det må vel være underholdningsindustrien?
Hvorfor er disse folkene viktigst og hvem har plukket den ut? De får spalteplass og mikrofoner ja, men hvem gir dem det? Ikke bare dem selv, mediafolk med samme referansebakgrunn og i samme alderssegment. De samme som plukket dem ut til å være eliten. Sin egen elite altså. Stort sett handler dette også om trygg geografisk plassering for alle parter innenfor Oslo 3.
La oss se på kriteriene til Dagbladet. Morsomme? Det er et definisjonsspørsmål avhengig av hvem som ser og leser. Umiddelbart tenker jeg ikke på Trond Giske og Celina Middelfart som morsomme, men jeg kan ta feil for jeg er over 35.
Innflytelsesrike og de inviterer hverandre? Ja, men de blir ofte invitert av andre som "beundrer " dem da og som vel ikke kjenner til noen andre enn disse her. At denne " eliten" har innflytelse og bruker sine nettverk, som så mange andre her i samfunnet er vel ikke urimelig. At de deltar på alle program i alle kanaler, viser oss vel først og fremst at Norge er et lite land og til tider nokså fatasiløst. For dette handler jo bare om en ting: Å bli sett og hørt.
Tidligere var media opptatt av ikke å være mikronfonstativ. Det er visst helt over.
Kanskje det er på tide å foreslå en ny "kulturelite"? Med en annen slags sammensetning, kjønns-messig, aldersmessig og geografisk? Som kunne ha interesse for andre en de mellom 20 og 40 i Oslo 3.
Karl Ove Knausgård, Per Pettersson, Gunnar Staalesen, Herbjørg Wassmo, Beate Grimstad, Nina Witozeck, Knut Olav Åmås, Frank Rossavik, Inger Sitter, Håkon Bleken, Margareth Ohlin, Håkon Gullvåg, Kåre Willoch, Kristin Clemet, Astrid Gunnestad, Finn Skårderud, Iren Reppen, Arne Nøst, Anders T. Andersen, Trude Ringheim og Bernt Jacob Oksnes- for eksempel.
Disse er ikke kjent for hvem de er, men hva de står for og gjennom det de skaper og mener. Røde løpere og fotooppslag pr uke ikke medregnet.
Det er lov å prøve seg. Og kanskje etter hvert helt nødvendig? For hvem skal ha enerett på dags-orden ?
søndag 21. november 2010
onsdag 18. august 2010
DET BRODERTE HJERTET
( Le coeur cousi) er Carole Martinez debutroman fra Frankrike 2007. Den kom på norsk iår på Aschehoug i Christine Amadous utmerkede oversettelse. Boka har vunnet flere priser i Fran-krike og det er kanskje ikke så rart tatt i betraktning av kvinneperspektivet og fortellerevnen hennes.
Vi er i Spania på tidlig 1900-tall.I en liten landsby bor en kvinne, Fraquita og hun innehar magi-ske evner, noen påstår også at hun er en heks. Hun lager brudekjoler som er så fantastiske at kvinnene i landsbyen blir mistenkelige og misunnelige. For Fraquita setter sommerfuglvinger på brudeviftene så de kan fly av gårde og hun får dessuten hjertet til Madonnafiguren i kirken til å banke. Mannen hennes spiller hanekamp og satser alt og Fraquita blir spilt bort til den rike olivenlundeieren. Men hun stikker av med barna sine og reiser rundt i Andalucia og føder en datter, Soledad, som blir familiens forteller.
På grunn av omtalen hadde jeg store forventninger til denne magiske realismen, i slekt med Allende og Marquez. Men på en måte fungerte det ikke for meg, det blir vel mye urkvinner og overtro, noen ganger litt hysteri. Det blir for mye detaljer og magi og det gjør på en måte at menneskene forsvinner i dette og det ytre blir viktigst. Språket til Martinez er poetisk særlig i landskapsdetaljer og noen ganger i dialogene. Og riktignok tar hun opp viktige temaer som lojalitet og misunnelse og viser kvinner med styrke, men på et vis virker det hele litt ” for riktig”. Det er mulig at jeg har blitt vaksinert i det siste gjennom Knausgårdrealismen som har gjort så stort inntrykk, slik at jeg ikke var i lesemodus for denne historien. Andre får dømme selv.
Morten Borgersen
( Le coeur cousi) er Carole Martinez debutroman fra Frankrike 2007. Den kom på norsk iår på Aschehoug i Christine Amadous utmerkede oversettelse. Boka har vunnet flere priser i Fran-krike og det er kanskje ikke så rart tatt i betraktning av kvinneperspektivet og fortellerevnen hennes.
Vi er i Spania på tidlig 1900-tall.I en liten landsby bor en kvinne, Fraquita og hun innehar magi-ske evner, noen påstår også at hun er en heks. Hun lager brudekjoler som er så fantastiske at kvinnene i landsbyen blir mistenkelige og misunnelige. For Fraquita setter sommerfuglvinger på brudeviftene så de kan fly av gårde og hun får dessuten hjertet til Madonnafiguren i kirken til å banke. Mannen hennes spiller hanekamp og satser alt og Fraquita blir spilt bort til den rike olivenlundeieren. Men hun stikker av med barna sine og reiser rundt i Andalucia og føder en datter, Soledad, som blir familiens forteller.
På grunn av omtalen hadde jeg store forventninger til denne magiske realismen, i slekt med Allende og Marquez. Men på en måte fungerte det ikke for meg, det blir vel mye urkvinner og overtro, noen ganger litt hysteri. Det blir for mye detaljer og magi og det gjør på en måte at menneskene forsvinner i dette og det ytre blir viktigst. Språket til Martinez er poetisk særlig i landskapsdetaljer og noen ganger i dialogene. Og riktignok tar hun opp viktige temaer som lojalitet og misunnelse og viser kvinner med styrke, men på et vis virker det hele litt ” for riktig”. Det er mulig at jeg har blitt vaksinert i det siste gjennom Knausgårdrealismen som har gjort så stort inntrykk, slik at jeg ikke var i lesemodus for denne historien. Andre får dømme selv.
Morten Borgersen
mandag 2. august 2010
FORFATTER- MON TRO?
Den lange fine, rare sommeren, stort sett i Telemark, utsikten over vannet, alle lysets sjatteringer, vinden tar tak fra ulike kanter, solnedgangen over de myke kollene og lyktene som blir tent, vin i glasset og gode venner, hunden sover på putene. Livet er godt etter en spennende arbeidsdag. Regnværsnetter inne med lånte perler fra fransk film: 60-80 tallet: Resnais, Goddard, Truffault. I tillegg litterær inspirasjon med Utrenskning/ Sofi Oksanen.
Men aller mest skriving- skriving- skriving: oversettelse av ny dansk roman for Piratforlaget og sluttføring av mitt eget manus, som ble påstartet i 2008 og nå er antatt og debuten blir i januar på Kagge. Spennende, litt skummelt og stolt.
Men aller mest skriving- skriving- skriving: oversettelse av ny dansk roman for Piratforlaget og sluttføring av mitt eget manus, som ble påstartet i 2008 og nå er antatt og debuten blir i januar på Kagge. Spennende, litt skummelt og stolt.
onsdag 2. juni 2010
FRI OSS FRA FOSSE.
Inger M. Lunde er i Aftenposten opptatt av at det var ubeskjedent og en bjørnetjeneste å gi Fosse Ibsenprisen. Det må hun gjerne være, men adjektivene hun begrunner det med er uforståelige og argumentene går i alle retninger. Slik får hun ment mye om det meste. Men hva har det egentlig med prisutdelingen å gjøre? Skulle vi ikke gi en dramatiker med et slikt verdensomfang en Ibsenpris fordi vi heller burde være beskjedne?
Noen liker mora og andre liker dattera og det er helt greit. Slik er det også med teater. Men det betyr at ikke at det går an å frata betydningen og omfanget av et kunstnerisk virke, særlig ikke av slike dimensjoner som hos Fosse, selv om man personlig ikke liker det. Lunde mener at Fosse arbeider for raskt, for han skriver stykker som varer kort, har få sider og ord. Arbei-der man raskt av den grunn? Lunde bruker til og med honorarstørrelsen som en mulig årsak til at han skriver så mye.
Noen dramatikere skriver raskt, andre ikke, noen skuespillere kommer fort til en rolle, andre ikke. Kvalitet har ikke noe med det å gjøre. Kvalitet har noe med om det endelige resultatet uansett prosess treffer deg. Jeg tror ikke teatrene verden rundt som produserer Fosse har latt seg lure. Hvor mange premiere av Fosse har vi pr år i Norge? En eller to maksimum. Noen år ikke det heller. Det er mye i forhold til andre norske dramatikere. Men dette handler da vel ikke om misunnelse? De frie gruppene har bedre forutsetninger enn institusjonsteatrene for å lage spennende Fosseteater, skriver Lunde, fordi de visualiserer i mellomrommene, i det som ikke blir sagt. Ja vel, jeg har like mye sett det motsatte, når en dyktig skuespiller fyller paus-ene til Fosse. Men hva har det med Ibsenprisen til Fosse å gjøre?
Mange betakker seg for nye Fosseproduksjoner og det hviskes mye, men få sier det høyt, skri-ver Lunde. Er det slik at vi må betakke oss og si fra når vi ser eller leser noe vi ikke liker og dermed bør det ikke skapes eller produseres? Er ikke hensikten at det er plass til et mangfold og at det til enhver tid er andre som har andre oppfatninger enn oss selv? Det jeg liker minst med debatter om norsk teater og for eksempel litteratur er smakstyrranniene. Det skal ikke være plass til annet enn det jeg liker og alt annet er ikke bra nok. Dette innlegget gir dessverre ikke plass til å gå i dybden på det her. Men når selv anmelderne er preget av smakstyrranniet, så er det synd.
Hurra for Knausgård og Fosse !
Morten Borgersen/ sceneinstruktør
Inger M. Lunde er i Aftenposten opptatt av at det var ubeskjedent og en bjørnetjeneste å gi Fosse Ibsenprisen. Det må hun gjerne være, men adjektivene hun begrunner det med er uforståelige og argumentene går i alle retninger. Slik får hun ment mye om det meste. Men hva har det egentlig med prisutdelingen å gjøre? Skulle vi ikke gi en dramatiker med et slikt verdensomfang en Ibsenpris fordi vi heller burde være beskjedne?
Noen liker mora og andre liker dattera og det er helt greit. Slik er det også med teater. Men det betyr at ikke at det går an å frata betydningen og omfanget av et kunstnerisk virke, særlig ikke av slike dimensjoner som hos Fosse, selv om man personlig ikke liker det. Lunde mener at Fosse arbeider for raskt, for han skriver stykker som varer kort, har få sider og ord. Arbei-der man raskt av den grunn? Lunde bruker til og med honorarstørrelsen som en mulig årsak til at han skriver så mye.
Noen dramatikere skriver raskt, andre ikke, noen skuespillere kommer fort til en rolle, andre ikke. Kvalitet har ikke noe med det å gjøre. Kvalitet har noe med om det endelige resultatet uansett prosess treffer deg. Jeg tror ikke teatrene verden rundt som produserer Fosse har latt seg lure. Hvor mange premiere av Fosse har vi pr år i Norge? En eller to maksimum. Noen år ikke det heller. Det er mye i forhold til andre norske dramatikere. Men dette handler da vel ikke om misunnelse? De frie gruppene har bedre forutsetninger enn institusjonsteatrene for å lage spennende Fosseteater, skriver Lunde, fordi de visualiserer i mellomrommene, i det som ikke blir sagt. Ja vel, jeg har like mye sett det motsatte, når en dyktig skuespiller fyller paus-ene til Fosse. Men hva har det med Ibsenprisen til Fosse å gjøre?
Mange betakker seg for nye Fosseproduksjoner og det hviskes mye, men få sier det høyt, skri-ver Lunde. Er det slik at vi må betakke oss og si fra når vi ser eller leser noe vi ikke liker og dermed bør det ikke skapes eller produseres? Er ikke hensikten at det er plass til et mangfold og at det til enhver tid er andre som har andre oppfatninger enn oss selv? Det jeg liker minst med debatter om norsk teater og for eksempel litteratur er smakstyrranniene. Det skal ikke være plass til annet enn det jeg liker og alt annet er ikke bra nok. Dette innlegget gir dessverre ikke plass til å gå i dybden på det her. Men når selv anmelderne er preget av smakstyrranniet, så er det synd.
Hurra for Knausgård og Fosse !
Morten Borgersen/ sceneinstruktør
torsdag 29. april 2010
EKSTRAFORESTILLINGER etter turne, sett av 20.000 rundt i Norge:
Siste sjanse Riksteatret i Nydalen 3, 4 ,5 mai kl.19, SANGEN OM DEN RØDE RUBIN.
Få billetter igjen. www.billettluka.no
Siste sjanse Riksteatret i Nydalen 3, 4 ,5 mai kl.19, SANGEN OM DEN RØDE RUBIN.
Få billetter igjen. www.billettluka.no
tirsdag 20. april 2010
KIRKEGÅRD, PARIS.
Så rart å gå på den berømte kirkegården, Pere Lachaise. Den er enormt stor og vakkert anlagt.
De eldste gravene er små hus,1 ganger 1 m ca og en 2-3 m høye,med dør, søyler og tak og et lite alter inni. Utenpå står bare familienavnet . De ”nyere” er liggende, men store, som hele kisten.
Her ligger jo så mange, berømte og ikke berømte og man kan ikke få med seg alle. Men noen besøkte jeg : Simone Signoret og Yves Montand, diskret grav, rett ved en vakkert lite bjerke-tre og med friske blomster, roser i vase og små potter med prestekraver.
Oscar Wildes grav er en massiv sten og delvis hugget ut som et dyr eller en fugl. Der legger folk blomster og som eneste gravsten skriver de en hilsen på steinen fortsatt til ham.
For Edith Piaf må det ha vært et jubileum for fødsel eller død for den var neddynget i blom-ster og kranser, alt fra prinsessene i Monaco til borgermesteren i Paris.Lys ,enkel sten med et lite bilde av henne .
Men det mest fascinerende stedet var der hvor de som er kremert ligger. Rundt en åpen plass er det bygget ulike vegger , høye med delvis tak over og en søyegang foran. Hele veggen består av små ”skuffer”, i den ligger urnen og fronten er en navneplate med årstall og noen ganger bilde pluss en liten vase til blomster. Det var hundrevis, så mange historier og så mange liv. Her er både Maria Callas og Isodora Duncan, men også helt ukjente. Noen av frontene var svært gamle og falmet, noen få skuffer var tomme og ledige. I en av dem lå et feiebrett og en kost. Det hele var nesten som et kunstverk, hundrevis av små bilder med sine historier.
Et eksempel: Juliette Charoissy 1948-2002. Hvem var hun? Blomsten er visnet. Men det er et bilde av henne, et lite rundt bilde i farger. Hun har kort lyst hår, lys genser og briller.
Hun ser ensom ut og ser ikke i kameraet. Men bare ned på den lille hvite hunden som hun holder i fanget. De to alene og sammen. Var det bare det eller kanskje mye mer?Hvem kjente henne?
Morten B
Så rart å gå på den berømte kirkegården, Pere Lachaise. Den er enormt stor og vakkert anlagt.
De eldste gravene er små hus,1 ganger 1 m ca og en 2-3 m høye,med dør, søyler og tak og et lite alter inni. Utenpå står bare familienavnet . De ”nyere” er liggende, men store, som hele kisten.
Her ligger jo så mange, berømte og ikke berømte og man kan ikke få med seg alle. Men noen besøkte jeg : Simone Signoret og Yves Montand, diskret grav, rett ved en vakkert lite bjerke-tre og med friske blomster, roser i vase og små potter med prestekraver.
Oscar Wildes grav er en massiv sten og delvis hugget ut som et dyr eller en fugl. Der legger folk blomster og som eneste gravsten skriver de en hilsen på steinen fortsatt til ham.
For Edith Piaf må det ha vært et jubileum for fødsel eller død for den var neddynget i blom-ster og kranser, alt fra prinsessene i Monaco til borgermesteren i Paris.Lys ,enkel sten med et lite bilde av henne .
Men det mest fascinerende stedet var der hvor de som er kremert ligger. Rundt en åpen plass er det bygget ulike vegger , høye med delvis tak over og en søyegang foran. Hele veggen består av små ”skuffer”, i den ligger urnen og fronten er en navneplate med årstall og noen ganger bilde pluss en liten vase til blomster. Det var hundrevis, så mange historier og så mange liv. Her er både Maria Callas og Isodora Duncan, men også helt ukjente. Noen av frontene var svært gamle og falmet, noen få skuffer var tomme og ledige. I en av dem lå et feiebrett og en kost. Det hele var nesten som et kunstverk, hundrevis av små bilder med sine historier.
Et eksempel: Juliette Charoissy 1948-2002. Hvem var hun? Blomsten er visnet. Men det er et bilde av henne, et lite rundt bilde i farger. Hun har kort lyst hår, lys genser og briller.
Hun ser ensom ut og ser ikke i kameraet. Men bare ned på den lille hvite hunden som hun holder i fanget. De to alene og sammen. Var det bare det eller kanskje mye mer?Hvem kjente henne?
Morten B
torsdag 25. mars 2010
SPENNENDE Å VÆRE MANN.
Geir Gulliksen skrev en tankevekkende artikkel i VG forleden om mannsrollen. ” Se, jeg har kjole på meg ”, skriver han. ” Jeg er en sånn mann som må gripe etter det kvinnelige for å kjenne igjen min egen mannlighet.”
Det er en god metafor og bringer oss til kjernen. Ikke på grunn av kjolen eller kvinneligheten. Men fordi vi må oppdage det irrasjonelle og uforutsigbare i oss hvis vi skal skape en identitet som er verdt å leve med. Og hvis vi kal bli opptatt av og interessert i andres identitet. Å styre unna forenklingene og klisjeene, hvilket kjønn og legning det enn måtte gjelde.
Jeg vet ikke om noen som har skildret en så sammensatt og annerledes mannsrolle enn Agnar Mykle gjennom sin Ask Burlefot. Det er ingen mannsrolle uten feilskjær og ego og kontroll-behov. Men også like mye av en hudløs usikkerhet, lengsel og ømhet som man ikke skulle trodd var en mann mulig, i hvert fall ikke på Mykles 50- tall og som gjenkjennes av unge menn av idag. ” Min tid forlangte å få se mitt pass og ta mine fingeravtrykk. Men jeg hadde en skjult identitet. Min tid forlangte å få se mitt pass. Men den oppdaget ikke min ømhet.”
Menn er ikke lenger trygge på sin maskulinitet? Menns driftsliv blir demonisert, for menn er pr definisjon seksualforbrytere og voldsutøvere uttalte svenske feminister i en større tv- serie. Er det fortsatt flest menn som ruser seg og færrest menn leser bøker og mangler noen å snakke med? Er det slik at når tapet rammer en, så står mannen oftest alene? Mannsrollen har gått igjennom store endringer fra den patriarkalske og Victorianske til femti-tallets ensomme au-toritet og inn i 70 tallet hvor mannen skulle bygges om. Vel finnes det fortsatt menn som er fastlåst i sin fremmedgjorthet og sine holdninger, men det gjelder begge kjønn.
Derimot finnes en ny generasjon unge menn med ansvarsfølelse, livsapetitt, nysgjerrighet, omsorgssevne og integritet. Menn som utforsker maskuline og feminine sider og er glad i sin seksualitet. At menn ikke kan snakke sammen er en myte. Men det gjøres nok på en annen måte enn av kvinner. Kvinners sette-ord-på-alt-behov må ikke bestandig forveksles med føl-elsesmessig intelligens. Møtet med en ny generasjon menn gir håp og inspirasjon til oss midt-veis i livet. Vi med de tause fedrene som vi lærte litt for mye av. Det er faktisk nå det er blitt spennende å være mann, når man er blitt voksen.
” Den vanlige mannligheten blir for fattig, for avgrenset og for uttrykksløs for noen av oss” skriver Gulliksen i VG. ” For min del handler det også om at jeg ikke synes jeg mestrer den så godt.” Det kan like gjerne handle om menneskerollen. Fordi rollene vi forventes å spille er for trange og banale. Derfor må vi la dem være. Agnar Mykle vet noe om dette. Om alt vi er redde for og samtidig higer etter. ”Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting ”.
Morten Borgersen. Sceneinstruktør og skuespiller.
Geir Gulliksen skrev en tankevekkende artikkel i VG forleden om mannsrollen. ” Se, jeg har kjole på meg ”, skriver han. ” Jeg er en sånn mann som må gripe etter det kvinnelige for å kjenne igjen min egen mannlighet.”
Det er en god metafor og bringer oss til kjernen. Ikke på grunn av kjolen eller kvinneligheten. Men fordi vi må oppdage det irrasjonelle og uforutsigbare i oss hvis vi skal skape en identitet som er verdt å leve med. Og hvis vi kal bli opptatt av og interessert i andres identitet. Å styre unna forenklingene og klisjeene, hvilket kjønn og legning det enn måtte gjelde.
Jeg vet ikke om noen som har skildret en så sammensatt og annerledes mannsrolle enn Agnar Mykle gjennom sin Ask Burlefot. Det er ingen mannsrolle uten feilskjær og ego og kontroll-behov. Men også like mye av en hudløs usikkerhet, lengsel og ømhet som man ikke skulle trodd var en mann mulig, i hvert fall ikke på Mykles 50- tall og som gjenkjennes av unge menn av idag. ” Min tid forlangte å få se mitt pass og ta mine fingeravtrykk. Men jeg hadde en skjult identitet. Min tid forlangte å få se mitt pass. Men den oppdaget ikke min ømhet.”
Menn er ikke lenger trygge på sin maskulinitet? Menns driftsliv blir demonisert, for menn er pr definisjon seksualforbrytere og voldsutøvere uttalte svenske feminister i en større tv- serie. Er det fortsatt flest menn som ruser seg og færrest menn leser bøker og mangler noen å snakke med? Er det slik at når tapet rammer en, så står mannen oftest alene? Mannsrollen har gått igjennom store endringer fra den patriarkalske og Victorianske til femti-tallets ensomme au-toritet og inn i 70 tallet hvor mannen skulle bygges om. Vel finnes det fortsatt menn som er fastlåst i sin fremmedgjorthet og sine holdninger, men det gjelder begge kjønn.
Derimot finnes en ny generasjon unge menn med ansvarsfølelse, livsapetitt, nysgjerrighet, omsorgssevne og integritet. Menn som utforsker maskuline og feminine sider og er glad i sin seksualitet. At menn ikke kan snakke sammen er en myte. Men det gjøres nok på en annen måte enn av kvinner. Kvinners sette-ord-på-alt-behov må ikke bestandig forveksles med føl-elsesmessig intelligens. Møtet med en ny generasjon menn gir håp og inspirasjon til oss midt-veis i livet. Vi med de tause fedrene som vi lærte litt for mye av. Det er faktisk nå det er blitt spennende å være mann, når man er blitt voksen.
” Den vanlige mannligheten blir for fattig, for avgrenset og for uttrykksløs for noen av oss” skriver Gulliksen i VG. ” For min del handler det også om at jeg ikke synes jeg mestrer den så godt.” Det kan like gjerne handle om menneskerollen. Fordi rollene vi forventes å spille er for trange og banale. Derfor må vi la dem være. Agnar Mykle vet noe om dette. Om alt vi er redde for og samtidig higer etter. ”Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting ”.
Morten Borgersen. Sceneinstruktør og skuespiller.
søndag 14. februar 2010
LITTLE BEE av CHRIS CLEAVE. ASCHEHOUG FORLAG : En opprivende og utrolig historie, kjøp og les!
Så velskrevet og urovekkende, så intenst og klok .Det er historien om den 16 årige Nigerianske jenta Little Bees umenneskelige kamp for å overleve og beholde sin verdighet.
På en strand i Nigeria utspilles opptakten til et skjebnedrama der Little Bee og hennes søster tilfeldig møter et ungt engelsk ektepar, Sarah og Andrew, som begge arbeider i media og som nå på ferie , forsøker å redde forholdet sitt.
Uløselig blir disse personene knyttet til hverandres liv og to år etter dukker Little Bee opp i deres virkelighet i England, etter å ha vært to år på et interneringssenter .Dramatikken fortsetter og kan ikke røpes.
” På et tidspunkt kan man bare snu seg og se livet sitt i hvitøyet” sier Sarah. ”Nei, det var ikke lenger mulig å fornekte henne eller fornekte det som hadde skjedd i Afrika. Et minne kan for-drives på ubestemt tid… et menneske blir noe helt annet”.
Little Bees refleksjoner over kulturforskjellene er kloke. ” Fremtiden er den største eksport-varen i landet mitt. Den forsvinner så raskt ut av havnene våre at mesteparten av folket mitt aldri engang har sett den og de vet ikke hvordan den ser ut. … Frihet for Sarah er en lang fremtid der hun kan leve det livet hun ønsker….. Det er dager da jeg skulle ønske jeg hadde vært en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. En pundmynt kan dra dit den tror er tryggest”. Little Bee har gjort alt for å forstå det engelske samfunnet gjennom tiden i internering, også språket.
Denne unge piken er full av empati og undring, men har også en sjelden innsikt og observa-sjonsevne , som gjør henne til en skarp betrakter av seg selv, av urettferdigheten rundt seg, av mulighetene og av vestlig sivilisasjon. Det er nesten ikke til å fatte hva hun faktisk gjennomgår, men dessverre ikke langt fra virkeligheten.
Nigeria som verdens 8 største olje-eksporterende nasjon og som den nest største eksportør av afrikanske flyktninger til England danner bakteppet for historien. Hvor menneskeverdet hele tiden blir forbundet med kapitalismens grådighet og enten det dreier seg om flyktninger inn eller ut av landet, så er det noen som tjener på det.
Sarah og Little Bee er kvinnene som bærer og forteller historien. Både de to og de øvrige karakterene er rikt skildret. Dramaturgien er like spennende som en krim, historien er bare så mye større og viktigere. Språket er nyansert og overraskende, til tider humoristisk til tross for alvoret.
Chris Cleave han har også skrevet romanen ”Incendiary”. Little Bee boka kom ut i England i 2008 med under tittelen ”The Other Hand”. Cleave er en meget viktig og god forteller og forståelig nok skal boka filmes, med bla. Nicole Kidman. Oversettelsen fungerer utmerket av Guro Dimmen.
Morten Borgersen
Så velskrevet og urovekkende, så intenst og klok .Det er historien om den 16 årige Nigerianske jenta Little Bees umenneskelige kamp for å overleve og beholde sin verdighet.
På en strand i Nigeria utspilles opptakten til et skjebnedrama der Little Bee og hennes søster tilfeldig møter et ungt engelsk ektepar, Sarah og Andrew, som begge arbeider i media og som nå på ferie , forsøker å redde forholdet sitt.
Uløselig blir disse personene knyttet til hverandres liv og to år etter dukker Little Bee opp i deres virkelighet i England, etter å ha vært to år på et interneringssenter .Dramatikken fortsetter og kan ikke røpes.
” På et tidspunkt kan man bare snu seg og se livet sitt i hvitøyet” sier Sarah. ”Nei, det var ikke lenger mulig å fornekte henne eller fornekte det som hadde skjedd i Afrika. Et minne kan for-drives på ubestemt tid… et menneske blir noe helt annet”.
Little Bees refleksjoner over kulturforskjellene er kloke. ” Fremtiden er den største eksport-varen i landet mitt. Den forsvinner så raskt ut av havnene våre at mesteparten av folket mitt aldri engang har sett den og de vet ikke hvordan den ser ut. … Frihet for Sarah er en lang fremtid der hun kan leve det livet hun ønsker….. Det er dager da jeg skulle ønske jeg hadde vært en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. En pundmynt kan dra dit den tror er tryggest”. Little Bee har gjort alt for å forstå det engelske samfunnet gjennom tiden i internering, også språket.
Denne unge piken er full av empati og undring, men har også en sjelden innsikt og observa-sjonsevne , som gjør henne til en skarp betrakter av seg selv, av urettferdigheten rundt seg, av mulighetene og av vestlig sivilisasjon. Det er nesten ikke til å fatte hva hun faktisk gjennomgår, men dessverre ikke langt fra virkeligheten.
Nigeria som verdens 8 største olje-eksporterende nasjon og som den nest største eksportør av afrikanske flyktninger til England danner bakteppet for historien. Hvor menneskeverdet hele tiden blir forbundet med kapitalismens grådighet og enten det dreier seg om flyktninger inn eller ut av landet, så er det noen som tjener på det.
Sarah og Little Bee er kvinnene som bærer og forteller historien. Både de to og de øvrige karakterene er rikt skildret. Dramaturgien er like spennende som en krim, historien er bare så mye større og viktigere. Språket er nyansert og overraskende, til tider humoristisk til tross for alvoret.
Chris Cleave han har også skrevet romanen ”Incendiary”. Little Bee boka kom ut i England i 2008 med under tittelen ”The Other Hand”. Cleave er en meget viktig og god forteller og forståelig nok skal boka filmes, med bla. Nicole Kidman. Oversettelsen fungerer utmerket av Guro Dimmen.
Morten Borgersen
torsdag 28. januar 2010
Ask Burlefot møtte publikum på Litteraturhuset tirsdag. Panel og diskusjon. Fullstappet av et oppegående publikum. Bernt Jacob Oksnes artikkel i Magasinet/ Dagbladet fikk enorm respons og over 200.000 brukere på nett. Den var mange sider lang. Og vel verdt det. Så tror fortsatt en del i media ( er det det eierne og styrene der også, som i kulturlivet?) at vi bare klarer å ta imot tabloide forenklinger? "Det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum". Det virker som mange medier stort sett henvender seg til 14 : iser. Leser de aviser da?
søndag 3. januar 2010
ASCHEHOUG FORLAG: DEN SISTE BJØRNEN I VASSFARET AV TOM H. DALBAK.
” Kvinner har rett til å føle seg fantastiske. Det står ingenting om hvordan menn har rett til å føle seg.”
Dette er forfatterens fjerde roman og er en underholdende og overraskende historie om savnet av en far og av en sønn. Hvis det er slik at menn tradisjonellt sett leser lite skjønnlitteratur så er dette boken å anbefale.
Hovedpersonen er Espen Alm, som har studert zoologi og nå har fått ny jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud. Fornøyelig beskrives jobbintervju-situasjonen i det offentlige, i tillegg til hverdagsrutinene og reglene som hersker der. Ikke minst er det en skarp satire av høgskolen som befinner seg i startgropen med en ambisiøs ledelse og skal levere prosjekter som analyserer naturnvern-behov i området, velger minste motstands vei til fordel for grunneiere, entrepre-nører og kapital , godt initiert av utdanningsdepartementet, fremfor interessene til naturnvern og vernere. Dette har Espen Alm et noe annet syn på .
Paralellt med dette går også Espens private historie, om oppveksten med sin far som stadig tok han med på tur ut i skog og mark, på jakt kanskje etter en romantisk guttedrøm, men også etter en maskulin tilhørighet og et fellesskap , som forfatteren overbeviser om gjennom sin skildring. Faren arbeider på anlegg og er mye borte, tilslutt blir han syk og dør av lungekreft. Sammen leste de Mikkjel Fønhus bok Skoggangsmann, en metafor for deres felles drøm.
Espen har frykt for å binde seg til andre etter at faren døde, mener psykologen. Men så treffer han Elisabeth Ryer, som arbeider med økonomi og er hans rake motsetning. Igjen viser for-fatteren et treffsikkert blikk slik han skildrer deres og vår forfengelige urbanitet, på samme måte som han med kjærlighet skildrer Espens 60 talls oppvekst. Elisabeth Ryer er på mange måter en slags ”monsterkvinne”, mer preget av mannsrollens krav og forventninger enn Espen. Sånn sett er det godt observert, men samtidig blir hun på et vis ikke noe menneske men for ekstrem og derfor litt opplagt som motstand for ham og historien. De får en sønn, som Espen vil skal hete Bjørn selvsagt, men det går ikke Elisabeth med på. Gradvis endres forholdet deres og tilslutt stikker hun av med en annen og med sønnen. Da går det utfor med Espen.
Han får sitt forskningsprosjekt på bjørn i Vassfaret og til høgskolens irritasjon oppdager han en bjørnestamme, en familie på tre, ikke helt ulik sin egen. Han mister jobben sin og søker tilflukt i skogen. Han finner til og med hytta til Tjuv-Hans i Fønhus bok og livnærer seg av innbrudd av god mat, vin og solcellepanel og av jakt og fiske. Han holder gående samtaler både med sin far og sønn i hodet sitt , samtidig som han studerer bjørnene. Han kontakter media og i en rus av god stjålet cognac og valium sender han stadig ut bulletiner om bjørnenes liv og ferdigheter, inntil en kvinnelig journalist dukker opp og henter ham ut. Han er på vei til sønnen i utlandet.
Egentlig ville jeg bare at han skulle slippe å savne faren sin så mye som jeg har gjort, sier Espen om sønnen. Hvordan kan han bli den beste pappaen? Det er en historie om å søke natur og overlevelse og enkle vilkår, en slags macho-drøm. Men mest forteller vel denne drømmen om at mannen ikke vet hvor han skal gjøre av seg og hvem han skal være. Hvor mye vanskeligere det er blitt å være mann i dag. Med så sammensatte krav og forventninger både utenfra og fra seg selv. For en leser som ikke har en tilhørighet til en slik villmarksverden må jeg allikevel inn-rømme at denne skildringen fascinerte meg, kreftene, atmosfæren og sanseligheten i natur-skildringene.
Morten Borgersen
” Kvinner har rett til å føle seg fantastiske. Det står ingenting om hvordan menn har rett til å føle seg.”
Dette er forfatterens fjerde roman og er en underholdende og overraskende historie om savnet av en far og av en sønn. Hvis det er slik at menn tradisjonellt sett leser lite skjønnlitteratur så er dette boken å anbefale.
Hovedpersonen er Espen Alm, som har studert zoologi og nå har fått ny jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud. Fornøyelig beskrives jobbintervju-situasjonen i det offentlige, i tillegg til hverdagsrutinene og reglene som hersker der. Ikke minst er det en skarp satire av høgskolen som befinner seg i startgropen med en ambisiøs ledelse og skal levere prosjekter som analyserer naturnvern-behov i området, velger minste motstands vei til fordel for grunneiere, entrepre-nører og kapital , godt initiert av utdanningsdepartementet, fremfor interessene til naturnvern og vernere. Dette har Espen Alm et noe annet syn på .
Paralellt med dette går også Espens private historie, om oppveksten med sin far som stadig tok han med på tur ut i skog og mark, på jakt kanskje etter en romantisk guttedrøm, men også etter en maskulin tilhørighet og et fellesskap , som forfatteren overbeviser om gjennom sin skildring. Faren arbeider på anlegg og er mye borte, tilslutt blir han syk og dør av lungekreft. Sammen leste de Mikkjel Fønhus bok Skoggangsmann, en metafor for deres felles drøm.
Espen har frykt for å binde seg til andre etter at faren døde, mener psykologen. Men så treffer han Elisabeth Ryer, som arbeider med økonomi og er hans rake motsetning. Igjen viser for-fatteren et treffsikkert blikk slik han skildrer deres og vår forfengelige urbanitet, på samme måte som han med kjærlighet skildrer Espens 60 talls oppvekst. Elisabeth Ryer er på mange måter en slags ”monsterkvinne”, mer preget av mannsrollens krav og forventninger enn Espen. Sånn sett er det godt observert, men samtidig blir hun på et vis ikke noe menneske men for ekstrem og derfor litt opplagt som motstand for ham og historien. De får en sønn, som Espen vil skal hete Bjørn selvsagt, men det går ikke Elisabeth med på. Gradvis endres forholdet deres og tilslutt stikker hun av med en annen og med sønnen. Da går det utfor med Espen.
Han får sitt forskningsprosjekt på bjørn i Vassfaret og til høgskolens irritasjon oppdager han en bjørnestamme, en familie på tre, ikke helt ulik sin egen. Han mister jobben sin og søker tilflukt i skogen. Han finner til og med hytta til Tjuv-Hans i Fønhus bok og livnærer seg av innbrudd av god mat, vin og solcellepanel og av jakt og fiske. Han holder gående samtaler både med sin far og sønn i hodet sitt , samtidig som han studerer bjørnene. Han kontakter media og i en rus av god stjålet cognac og valium sender han stadig ut bulletiner om bjørnenes liv og ferdigheter, inntil en kvinnelig journalist dukker opp og henter ham ut. Han er på vei til sønnen i utlandet.
Egentlig ville jeg bare at han skulle slippe å savne faren sin så mye som jeg har gjort, sier Espen om sønnen. Hvordan kan han bli den beste pappaen? Det er en historie om å søke natur og overlevelse og enkle vilkår, en slags macho-drøm. Men mest forteller vel denne drømmen om at mannen ikke vet hvor han skal gjøre av seg og hvem han skal være. Hvor mye vanskeligere det er blitt å være mann i dag. Med så sammensatte krav og forventninger både utenfra og fra seg selv. For en leser som ikke har en tilhørighet til en slik villmarksverden må jeg allikevel inn-rømme at denne skildringen fascinerte meg, kreftene, atmosfæren og sanseligheten i natur-skildringene.
Morten Borgersen
Abonner på:
Innlegg (Atom)