ASCHEHOUG FORLAG: DEN SISTE BJØRNEN I VASSFARET AV TOM H. DALBAK.
” Kvinner har rett til å føle seg fantastiske. Det står ingenting om hvordan menn har rett til å føle seg.”
Dette er forfatterens fjerde roman og er en underholdende og overraskende historie om savnet av en far og av en sønn. Hvis det er slik at menn tradisjonellt sett leser lite skjønnlitteratur så er dette boken å anbefale.
Hovedpersonen er Espen Alm, som har studert zoologi og nå har fått ny jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud. Fornøyelig beskrives jobbintervju-situasjonen i det offentlige, i tillegg til hverdagsrutinene og reglene som hersker der. Ikke minst er det en skarp satire av høgskolen som befinner seg i startgropen med en ambisiøs ledelse og skal levere prosjekter som analyserer naturnvern-behov i området, velger minste motstands vei til fordel for grunneiere, entrepre-nører og kapital , godt initiert av utdanningsdepartementet, fremfor interessene til naturnvern og vernere. Dette har Espen Alm et noe annet syn på .
Paralellt med dette går også Espens private historie, om oppveksten med sin far som stadig tok han med på tur ut i skog og mark, på jakt kanskje etter en romantisk guttedrøm, men også etter en maskulin tilhørighet og et fellesskap , som forfatteren overbeviser om gjennom sin skildring. Faren arbeider på anlegg og er mye borte, tilslutt blir han syk og dør av lungekreft. Sammen leste de Mikkjel Fønhus bok Skoggangsmann, en metafor for deres felles drøm.
Espen har frykt for å binde seg til andre etter at faren døde, mener psykologen. Men så treffer han Elisabeth Ryer, som arbeider med økonomi og er hans rake motsetning. Igjen viser for-fatteren et treffsikkert blikk slik han skildrer deres og vår forfengelige urbanitet, på samme måte som han med kjærlighet skildrer Espens 60 talls oppvekst. Elisabeth Ryer er på mange måter en slags ”monsterkvinne”, mer preget av mannsrollens krav og forventninger enn Espen. Sånn sett er det godt observert, men samtidig blir hun på et vis ikke noe menneske men for ekstrem og derfor litt opplagt som motstand for ham og historien. De får en sønn, som Espen vil skal hete Bjørn selvsagt, men det går ikke Elisabeth med på. Gradvis endres forholdet deres og tilslutt stikker hun av med en annen og med sønnen. Da går det utfor med Espen.
Han får sitt forskningsprosjekt på bjørn i Vassfaret og til høgskolens irritasjon oppdager han en bjørnestamme, en familie på tre, ikke helt ulik sin egen. Han mister jobben sin og søker tilflukt i skogen. Han finner til og med hytta til Tjuv-Hans i Fønhus bok og livnærer seg av innbrudd av god mat, vin og solcellepanel og av jakt og fiske. Han holder gående samtaler både med sin far og sønn i hodet sitt , samtidig som han studerer bjørnene. Han kontakter media og i en rus av god stjålet cognac og valium sender han stadig ut bulletiner om bjørnenes liv og ferdigheter, inntil en kvinnelig journalist dukker opp og henter ham ut. Han er på vei til sønnen i utlandet.
Egentlig ville jeg bare at han skulle slippe å savne faren sin så mye som jeg har gjort, sier Espen om sønnen. Hvordan kan han bli den beste pappaen? Det er en historie om å søke natur og overlevelse og enkle vilkår, en slags macho-drøm. Men mest forteller vel denne drømmen om at mannen ikke vet hvor han skal gjøre av seg og hvem han skal være. Hvor mye vanskeligere det er blitt å være mann i dag. Med så sammensatte krav og forventninger både utenfra og fra seg selv. For en leser som ikke har en tilhørighet til en slik villmarksverden må jeg allikevel inn-rømme at denne skildringen fascinerte meg, kreftene, atmosfæren og sanseligheten i natur-skildringene.
Morten Borgersen