THE IMITATION GAME

”Det er ofte den ingen har tro på som utfører noe utenom det vanlige”, er sånn omtrent en replikk fra The Imitation Game, filmen om Alan Turing, som knakk Enigma-koden, i regi av Morten Tyldum.

En meget interessant historie fortalt på en ypperlig måte. Alan Turing som var homoseksuell, kanskje fra barnsben av, mulig med Asberger syndrom også, og som ble den matematikeren som knekket tyskernes koder under annen verdens-krig. På denne måten hjalp han de allierte. Krigen ble forkortet med to år og millioner av menneskeliv ble spart. Dette skyldtes hans innsats. Av myndighetene ble han arrestert for uanstendig adferd, fordi han var homoseksuell, og fikk valget mellom å gå i fengsel, eller få en kjemisk hormonbehandling mot sin seksualitet. Han valgte det siste, og endte opp med å ta livet av seg. Riktignok fikk han en oppreisning posthumt av dronningen mange år etter, men det var i seneste laget.

Det interessante med historien, utover den innsatsen Turing gjorde (i en fantastisk tolkning av Benedict Cumberland), er at den tar for seg begrep som normalitet og det å skille seg ut, og være en outsider. Å stå på sidelinjen slik Turing gjorde ble både hans kraft og kreativitet, en enorm konsentrasjon og dedikasjon, samtidig som det skapte hans ensomhet, sårbarhet og avstand. Han valgte å sloss for det han trodde på, og gjorde en innsats, utover seg selv.

I vår tid som er så annerledes enn da Turing levde, er vi blitt frigjorte og åpne og liberale. Tilsynelatende, og innenfor en politisk korrekthet. Men du skal ikke bevege deg for mye utenfor A4-normen, før det fort blir bemerkninger og kom-mentarer. Kanskje stilt spørsmål ved hva du faktisk står for og kan. Det er morro med fargerike mennesker som sier gøyale ting på tv, men bare det ikke kommer for nært, og at de sier noe provoserende. Klovnene vil vi jo gjerne ha.

Jeg husker et arrangement på Litteraturhus en stund tilbake da John Irving snakket om sin siste bok som handler om en transvestitt. Etterpå sitter jeg ved et kafebord, og overhører samtalen fra to menn og kvinner, oppegående mennesker, som hadde vært og hørt ham de også. De syntes var rart at han skrev om en transvestitt, kunne det være noe tema da? Og for å være helt ærlig, det var blitt veldig mye homser og homseting overalt, i film og på tv, syntes de.

Jeg tror ikke vi er så liberale og åpne når det kommer til stykket. Det kan godt være vi ønsker å være det, men ikke for mye og ikke for nært. Vi er besatt av en slags tro på vanlighet. Derfor brukes det ordet hele tiden. Vanlige mennesker, sier vi, og journalistene. Og tror vi gjør noen en slags tjeneste. Men hvem er det? De vanlige?

I teatermiljøet hvor jeg arbeider har det vært skapt en myte om et meget liberalt og frisinnet miljø. Det er ikke riktig. Fobiene er like sterke der også til tider, og dermed sanksjonene. For det er sanksjon er det handler om. Ikke skill deg for mye ut, ikke ta for stor plass. Sanksjonene er ikke å bli tatt på alvor, bli mistenke-liggjort, eller ledd av. Ikke bli trodd på.

Da jeg gikk på folkeskolen på 50-tallet var det noe som het hjelpeklasse. Der ble de plassert som ikke klarte å følge med, eller som ikke passet inn. I ettertid er det ikke godt å si hva som var hva. Men det kan godt være at noen av disse, nettopp var de ingen trodde på, som viste seg etter hvert å utføre noe utenom det vanlige, som replikken fra The Imitation Game sier.

Alan Turing var en sjelden kapasitet. Men bortsett fra det, var han en annerledes person med andre slags koder og signaler. Det er vel faktisk slike mennesker vi trenger. Det er dem vi burde gi rom og plass. Slik at vi må justere vår labile og varierende toleranse. Isteden omfavner vi mer enn gjerne realitydeltagere, bakekonkurranse-kjendisene,4-stjernes middag-halvcelebriteter og værdamer, og synes det er eksotisk. Selv om de vel stort sett ikke har noe som helst å tilføre oss. I vår kamp etter å bli berømt og sett og omtalt, blir vi isteden mer og mer like, glatte og innholdsløse, pludrende, og ute av stand til å ha noe å fortelle. Fordi vi sannsynligvis ikke er noen som helst. Bare en glatt kopi av slik vi tror det skal være. En slags Imitation Game. Sånn sett er filmen The Imitation Game viktig. Den viser det helt motsatte. Viktigheten av mangfoldet, innholdet og respekten.

 

VI SOM ER GODT VOKSNE?

Hvem er nå det?

Jo, vi som har levd en stund, og har noen erfaringer og levd liv på baken. Men som ikke på noe vis har parkert oss, og som på ingen måte kan sammenlignes med våre foreldres generasjon.

Media synes det er morsomt å skrive om eldre som ønsker seg tilbake til slik det var før. Når vi klager over NRK, tror de at det er fordi vi savner Husker du og Kjell Thue i Nitimen og Kristen Gislefoss som meterolog. Media skriver som filmer og teaterstykker som handler om voksne mennesker, og kaller dem for nisjeprodukter. Det gjør de ikke med film og teater for ungdom.

Når NRK fjerner programmer for å tiltrekke seg et yngre publikum, så må det være fordi de ikke greier å gjøre to ting på en gang.

Det publikummet som vil ha nyheter, debatt, dokumentar og intervju, det er oss godt voksne, og det er nok vi som faktisk ser på tv. Ungdommen er ute et helt annet sted. Det er interessant at det er ledere rekruttert fra Dagbladet som nå skal styre NRK bort fra voksne seere. Vi ser jo hvordan det er gått med Dagbladet. Medieforsker Gunn Enli har uttalt: ” De eldre ser på tv som ikke er laget for dem. Mens de man lager tv for, ikke ser på.” Er det derfor Dagsrevyen er blitt et slags krimmagasin med bilulykker og overfall som viktigste innslag, og utenriksnyheter er forvist til korte highligts?

Ingen ting er slik det var.

Heldigvis. Heller ikke godt voksne og eldre. Mens min tantes høydepunkt i livet var turer til Strømstad for å kjøpe sukker og ananas, og Erik Bye på tv, drar idag noens tante i samme alder til Italia for å studere kunst. Det kan godt hende hun også har tatt kurs i både språk og litteratur også. Godt voksne i dag er aktive forbrukere. Av både reiser og kultur, og av media.  

Nå leser vi bøker om de gamle, skriver NRK, med en slags undring på nettsidene sine. ”Og det er ikke komiske bøker, men bøker om å realisere drømmer og starte på nytt.” 

Dette er bøker som Jonas Jonassons ” Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant,” på den ene siden, til kontrasten med Merethe Lindstrøms ”Dager i stillhetens historie,” til nå Nordisk råds nominerte Kristine Næss: ”Bare et menneske.” 

Hva er det disse bøkene forteller oss om?

Jo, nettopp det faktum at mennesker kan ikke puttes i en bås, fordi om vi har en alder eller et kjønn. Mennesker uansett, er mangfoldige, forskjellige og uforutsigbare. Nysgjerrige på livet, og med sine hemmeligheter, som av og til bør deles.

Forskjellen når du har levd noen år kan kanskje bare være at du har vært der ute en vinternatt, og vet at livet gir deg noen smell, men du går videre likevel. Forskjellen er at det er ikke like farlig lenger, om ikke alt lykkes og blir som du hadde tenkt. Forskjellen er at du må ikke verken bli berømt eller rik. Du har lært deg å gjennomskue, og forhåpentligvis ikke være så ”høy på deg selv.”

Tove Janssons Sommerboken

En fantastisk historie om en bestemor og en liten pike på en øy en sommer. En klassiker, som bør leses med jevne mellomrom. Den forteller nettopp om viktigheten av møter mellom aldre. Om hva vi lærer og forstår av hverandre, og hvor viktig slike møter er. Vi bærer dem med oss resten av livet.

Teatergenerasjoner.

Da jeg begynte med teater, hadde vi stor respekt for de eldre skuespillerne. Vi forsto at de kunne noe vi ennå ikke kunne, og at de hadde historier å fortelle. På Rogaland teater etter en prøve på en rolle som nok var krevende for meg, ble jeg vinket inn i garderoben til Guri Stormoen, teatrets nestor. Skrekkslagen gikk jeg inn. Hun tok opp manus, og gikk igjennom noen replikker og en scene vi hadde sammen. Forklarte meg en sammenheng, og sa meg noe om ikke å gjøre det for komplisert og utydelig.

En annen historie, mange år senere, var fra en ung skuespiller, som fortalte meg at en av Nationaltheatrets store skuespillerinner hadde gitt ham noen råd om rollen han prøvde på, om en scene de hadde sammen. Og jeg måtte da være enig med ham at det var helt uhørt, dette hadde da ikke hun noe med. Var jeg ikke enig? Det var jeg ikke.  

Problemet er at vi godt voksne er for greie.

Vi finner oss i mye. Vi sier ikke fra. Vi er for veloppdragne. I velferdsstaten Norge, og i politikken vi har rundt oss. Vi rister på skuldrene, og lar det bli med det. Det er muligens feilen med oss. På tide å klatre på barrikadene igjen?

 

 

LIVET PÅ FRANSK

Da er det bare en uke igjen. Til vi setter kursen tilbake til Norge etter 4 måneders exil. På Cote d’Azur, i den lille middelalderlandsbyen mellom Nice og Antibes.

TIDEN STÅR STILLE, MEN IKKE ALLTID.       
Her oppe på høyden står faktisk tiden litt stille. Vi vandrer i trange gater og smug, opp og ned, i trapper og portrom. Husene med sine karakteristiske murfasader med runde steiner. Blomster og grønne vekster finner fram over alt.  Siden 1400 tallet har den staselige borgen tilhørende Grimaldi-familien( i Monaco) ligget her, og ble omgjort til et slott tidlig 1600-tall, og like før siste krig til et museum.         
Haut de Cagnes betyr høyt bosted på en rundt topp. Byens historie har vært preget av okkupasjon og krig gjennom tidlige tider, strategisk til som den lå. Rundt 1903 slo maleren Jean Renoir seg ned her, og kjøpte en eiendom for å bevare de flotte trærne. Nå er dette er museum. Byen er fredet som et historisk minnesmerke. 

Landsbyen vår er uten butikker, uten skilt og reklame. Bortsett fra kafeene, og dem er det ni av. Pluss to hotell, ærverdige Hotel Cagnard og søte, lille Hotel Grimaldi, pluss tre pensjonater. Det betyr å vandre rundt i historien. Kikke inn i den gamle og slitne kirken, det lille kapellet, det eldste huset, og det gamle offentlige vaskeriet. Føle seg hensatt til en annen tid, puste roligere, og sette ned tempoet. Stanse, se og ta inn.     
Nedenfor ligger Cagnes sur Mer sentrum med butikker, buss og togstasjon. Tyve minutters spasertur fra borgen ligger havet og strandpromenaden. Cros de Cagnes var den gamle fiskelandsbyen, aktivt på tyve og tredve-tallet.  

RIVIERAENS MONTMARTRE.  Fra 1930 til 1980 var byen kalt rivieraens Montmartre. Her holdt de fleste kunstnere med respekt for seg selv til. Maigret-forfatteren Georges Simenon bodde her. Malere fra Yves Klein til Jean Cocteau var her. Det var atelierer, gallerier, kunstnerkafe og kunstnerkarneval. En sentral skikkelse i byen den gang var Suzy Solidor( bildet). Fransk kabaretsangerinne, samtidig med Piaf. Hun hadde egen kabaret i Paris, og spilte film. Men da kontakten med tyskerne ble litt for tett under krigen kom hun hit. Åpnet kabaretscene og antikivitetsbutikk. Alle malere malte henne, og bildene henger i Grimaldiborgen. Da hun døde ble huset hennes testamentert til kommunen, og er nå atelier for franske kunstnere. På kirkegården her ligger hun begravet, med sin kvinnelige kjæreste. Kirkegården Hitchcock for øvrig spilte inn en åpningssekvens fra, til en av filmene sine: To catch a thief.

HØFLIGHETSRITUALER.  Det går en liten shuttlebuss opp og ned til selve sentrum, gratis buss. Den bussen har mange ritualer. Hilse Bonjour til sjåfør og passasjerer, si takk og adjø når du går av. Hjelpe folk med poser og vesker, vente med å kjøre til alle er på plass. Vente på folk som kommer løpende. Er det en bil i veien, så har bussen tid til å vente til bilen blir flyttet. I grunnen ganske sunt for vanlig norsk innebygget utålmodighet og uhøflighet.     
Franskmenn er så arrogante, sier ofte nordmenn. Da jeg konfronterte fransk-lærerinnen min med den påstanden, sa hun at det ikke er så rart. Ofte kommer bare nordmenn bort og sier : ”Du, hvor er veien til hotellet da.” ” Mens vi sier god dag. Unnskyld, kunne De si meg veien til hotellet. Takk skal De ha. Ha en god dag.” Kunne være noe å overføre hjemme også?

DRONNINGEN OG FERDINAND FINNE. Keramikeren i huset ved siden av oss, fortalte begeistret at han hadde hatt andre norske kunder også. Som vi sikkert kjente. Den ene var dronningen. Den andre var Ferdinand Finne. Finne lært meg punktlighet, og det er ikke vi franskmenn så flinke til, sier han. Finne ringte. ”Møssjø, Møssjø” ropte han, og det tok litt tid før jeg forsto.”Hvorfor er De ikke i butikken Deres. De sa De skulle være der kl.10 i går, og jeg var der. Men ikke De. Slikt går ikke an.” Etter det var jeg der kl.10.

BOULE. På torget spilles det boule, eller petanque. Akkurat nå er det mest skandinavere som spiller. I de skrå bakkene har de til og med en gang i året her boule med firkantede kuler. Slik at de ikke skal trille vekk. Et spill som krever tålmodighet og finesser. Jeg ga meg etter en omgang, fordi da var jeg på høyden og vant. Riktig tilfeldig. Og tenkte at siden vil det bare gå nedover.

HVERDAGEN. Hvordan er så livet i en slik tilværelse? Frokostkaffe i solen med utsikt over Middelhavet, og morgenavisen, Nice Matin. Arbeid fram til lunsj med bokmanus. Lunsj på torget, eller ved kjøkkenbordet. En liten hvil. Ny arbeidsøkt fram til middag. Etter å ha vært i mathallen, og funnet flotte råvarer, eller spise på en av kafeene her, som har gode kjøkken. Etter hvert har vi blitt stamkunder, og får behandling der til. Vi har hatt mye besøk. Det betyr utflukter, gode samtaler og måltider igjen.

KULTUR.  Monte Carlo-balletten ga Faust, i en meget interessant oppsetning. Russisk kompani fra St. Petersburg danset om billedhuggeren Rodins liv, en mer teknisk forestilling. Operakonsert i borgen, og Nice-filharmonikerne i kirken. På Nasjonalteatret i Nice så vi Shakespeares Stormen, lekent og energisk i regi av Irina Brook. Deres nye teatersjef, og Peter Brooks datter. Det var for øvrig en stor feide da teatersjefen som hadde sittet i ti-femten år skulle gå i fjor, og ikke ville. Men Irina Brook overtok.  

Jeg føler meg privilegert som kan tilbringe fire måneder her. Riktignok for konsentrert og daglig arbeid med ny bok, og planlegging av noen teaterprosjekter. Men borte fra norsk vinter, kunne bestemme min egen tid og rytme. Få ting på avstand, litt unna den norske andedammen. Forsøke å gli inn i et annet samfunn. Lære seg om spilleregler og kultur her. Lytte og observere.        
Takk for oss. Det blir ikke siste gang. Au revoir, Haut de Cagnes.               

LITTERATURFORMIDLING OG ANNET.

Formidling er blitt et nøkkelord.

Noe helt nødvendig om du skal få noen interessert i det du driver med, og skape en større forståelse. I Norge er det ikke like selvfølgelig. Det vi si, vi driver jo med det, på vår måte, men ikke mer omfattende enn slik vi alltid har gjort det. ”Slik vi pleier å gjøre det.” Et utsagn som nærmest er et repeterende mantra.

I England ble det tidlig pålagt kulturinstitusjoner som mottar offentlig støtte å ha et aktivt formidlingsapparat. Spesielt i forhold til barn og unge. I Norge er vi ikke pålagt noe sånt, og formidlingen avhenger mer av person enn av ide og strategi. Her ligger en enorm utfordring for teatrene. Det å legge til rette for et teaterbesøk, og gi publikum en inngang til forestillingen. Gi publikum kunnskap om dramatiker, tematikk, form, arbeid, og skuespillere. Ikke ta noe for gitt.    

Går du inn i en hvilken som helst bokhandel her i Frankrike, med respekt for seg selv, og det behøver ikke være en stor bokhandel, så driver de med en ting. De selger bøker.

Ikke alt det andre norske bokhandlere velger å selge. De som arbeider her er godt orientert( det er de også i Norge, om du velger riktig bokhandel). I den enorme bokavdelingen på Fnac i Nice er det alltid fullt av folk. De kikker, de leser og de spør. De tipser til og med hverandre. De setter seg ned med en bok, velger å kjøpe, og går i kafeen og begynner å lese.

Jeg var i bokhandelen her jeg bor for tiden. I en søvnig liten fransk middelhavsby, for å kjøpe et par nye bøker jeg hadde hørt om. Mannen i butikken var så lei seg, han hadde dem ikke, men han skulle bestille, og jeg kunne få dem om et par dager. Men hva kom det av at jeg, som åpenbart var utlending, var interessert i disse bøkene. Han hadde lest dem. Dermed var vi i gang med en lang samtale om litteratur, om tematikk og språk, om å skrive selvbiografisk og hvorfor en forfatter treffer deg. Om hva folk leser. Vi prøvde oss på mange teorier. Da jeg skulle gå, kastet han seg over en eldre dame, og anbefalte en ny fransk forfatter. Stoltheten og opptattheten lyste av ham. Dette er formidling på mellommenneskelig nivå.

På fransk TV 5, sendes hver uke et bokmagasin, La Grand Libraire, med varighet fra 1 til 2 timer. På direkten, med publikum i studio. Gode samtaler, lange samtaler, vanskelige bøker og viktige bøker. Før jul hadde de bedt lytterne kåre den boken som hadde forandret deres liv. 20 bøker ble valgt ut, og disse ble diskutert, av forfattere og skribenter. Skuespillere leste utdrag, og vi fikk også høre mailer med begrunnelser. Bøkene hadde enorm spennvidde. Fra Proust til Beaudelaire, fra Balsac til Celine osv., noen utenlandske også, og på topp, og det overrasket de fleste: Den lille prinsen.

Denne type litteraturformidling har en enorm betydning. Den ville aldri finne sted i en norsk tv-kanal. For der ville de mene at dette vil ikke folk se, eller forstå, eller klare å følge med på. Problemet er kanskje heller at det er dem som lager programmer, og bestemmer hva som skal sendes, som kan ha problemer med å forstå og henge med. Slik blir vi undervurdert. Isteden må de fjase programmene til, med hva de tror er coolt, trendy og tabloid, og sannsynligvis vet de ikke hvem de vil henvende seg til.

I aviser og magasiner er det alltid bokanmeldelser her. Du hører ikke at noen sier: ”Vi må tenke nytt” (slik VG sa da de begrunnet å slutte med bokanmeldelser). Det er bøkene som er nye, og som er nyhetene. Dette vil folk lese om, jeg ser dem på toget eller bussen. De river ut en anbefaling, eller krysser av.

Norske forlag har også en utfordring.  Markedsstyrte som de er, og kuet av bokkjedene. Eller i en felles, forvirret symbiose. Norske forlags formidlingsarbeid retter seg nok mot deres faste kanaler, bokhandlene. Men ikke i samme grad mot publikum. For vi har et sultent og nysgjerrig publikum i Norge når det gelder bøker, i flere aldre, og med kjøpekraft. Det er ikke like lett for dem å orientere seg, for de får bare vite om bestselgerne eller kjendisbøkene, som regel.

Jeg tror på en personlig og direkte formidling.  På å ta med leseren inn i forfatterens univers, og møte hverandre som personer. På arenaer i kulturhus, bibliotek, skoler, og foreninger, hvor forfatterne får snakke til og med et publikum. Hvor kulturaktørene og forlagene sammen legger til rette for ulike møter. Stuntarrangement. På trikken eller toget eller på Oslo S. Hvor den oppsøkende siden er viktig og den er offensiv, ikke avventende. Akkurat som et teater sitter på en enorm ressurs med sine skuespillere, og kan fronte dem, og bruke dem som frontriddere i ulike fora, så sitter forlagene på sine forfattere som bør kunne aktiv brukes mer enn det gjøres i dag. Det er bare fantasien som begrenser alle mulighetene vi har for formidling, av for eksempel bøker. Vi har fått litteraturhusene, og det er viktig og flott. Men de finnes bare noen ganske få steder. Så utfordringene er fortsatt mange. Jeg tror man kan lære av teatret, av å skape opplevelser, en slags ”forestillinger”, lære noe om at å formidle også handler om dramaturgi, tilstedeværelse, kroppsspråk, stemme, innlevelse og engasjement. Om presentasjon og levende møter.   

Bøkene overlever, selv om mange er ivrige etter å påstå noe annet. Man sa det om teatret også da filmen kom, og senere da TV kom. Nå var det slutt. Men litteraturen kan få en enda større betydning, og dermed gi et innhold i samfunnet, fylle et tomrom. Om vi har lyst og ideer til å skape direkte allianser og møteplasser mellom leser og forfatter.

I synonymordboken er formidling beskrevet slik: demonstrere, fortelle, informere, kommunisere, legge for dagen, visualisere.         

ER VI FREMDELES I PUBERTETEN?

Det er ganske underlig å se hvilken interesse kulturmedia i Norge har for 50 Shades of Grey. Først filmen, nå boken. Begge middelmådige produkter i følge kritikerne, men oppslag får de, og temaet diskuteres.

Er vi fremdeles så pubertale at dette er en sensasjon? Føles det som noe forbudt, litt tabu, godt å meske seg i, men selvsagt ta avstand fra? Sex er fremdeles noe uopplevd i Norge kan det se ut som, siden bilder av nakne mennesker blir slått opp som noe sensasjonelt. Siden sex omtales med store overskrifter, og vi får anbefalinger om stillinger og hjelpemidler. Det er vel ikke stort vi ikke har hørt eller sett om sex, eller prøvd? Eller er det ikke slik?

Vi har fremdeles et umodent forhold til sex. Fremdeles rødmer vi, kniser, og er like nysgjerrige som da vi var 14 år. Hva kommer det av? Har vi ikke lært noe på vår vei, og ikke fått et naturlig forhold til sex? Ingen erfaring i å utforske det? Greier vi ikke å vedstå oss våre lyster? Uten å bli bluferdige og skamfulle, og litt moralske. Er det egentlig en stor uopplevdhet vi sliter med, siden en slik bok/ film gjør oss så interesserte?

Det er selvfølgelige mange som overhode ikke er opptatt av den boken og filmen. Men boken har solgt stort på verdensbasis, og nå står folk i kø på kino. Jeg bladde i 50 Shades of Grey i en bokhandel. Husmorporno har en kritiker kalt dette. Var det virkelig bare dette?Som var så grensesprengende, var min reaksjon ved litt spredt lesning. Det interessante med boken/ filmen er at når noen millioner kvinner og sikkert menn også, kjøper samme bok/ ser samme film, så er det en suppe kokt på en tynn spiker, en dårlig ide og et fattig språk, hvor klisjéene står i kø. Dette er den uerfarne kvinnen som blir fascinert av en mann som skal lære henne opp seksuelt. En ny kvinnetype, og et nytt kvinneideal? I så fall rimelig patetisk.

Men lenger er vi muligens ikke kommet, og derfor oppfører vi oss nærmest som barn når vi snakket om tissen første gang. Kanskje er det fordi den virkelige intimiteten mellom to mennesker, den reelle nærheten, fysisk og ikke minst psykisk, dette er vi redde for. Dette kan vi ingen ting om. Fordi vi er så umodne har vi isteden bare har tatt til oss klisjeene, og de vil media ha oss til å tro på. Drømmen om en evigvarende lidenskap, heftig begjær og romantikk, kan nok ta knekken på et forhold dessverre.

Vi gjør oss dummere enn vi er, og vi blir gjort dummere enn vi er. Derfor har 50 Shades of Grey et marked. Oppmerksomheten den blir gitt står likevel ikke i forhold til produktet.    

Les isteden Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin. Les Marguerite Duras, les John Wiliams Stoner, Les Rune Christiansen Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Dette er kvinner og menn som gir oss av sine erfaringer om seksualiteten.

PS: Du behøver forresten ikke lese Hanne Ørstaviks På terrassen i mørket, hvis du ikke liker kvinner som er ofre. Ofre fordi de ikke får ligge med han de vil ha, og må bruke sjamaner til hjelp.

VÅR KOSMETISKE BLÅBLÅ VIRKELIGHET

Valg av ny regjering.

Da jeg var i Russland for to år siden, og vi hadde valg i Norge og gikk til et politisk skifte, så spurte folk meg der borte om vi ikke hadde et velfungerende land og en god regjering. Jeg måtte svare ja på det. Hvorfor skifter dere dem da ut, spurte de og jeg ble svar skyldig.

Men vi gjorde altså det. Nå ser vi hva de holder på med. Av og til får jeg en underlig følelse. At vi ikke har noen regjering, men at det bare er noen som leker seg.( Med noen få unntak). Vi ser tydelig hva de er opptatt av og prioriterer. Vi ser tydelig hvilken dreining den høyrepolitiske profilen har fått, i dette samarbeidet som uforståelig nok er så viktig for Erna Solberg. Som ikke kan handle noe annet enn behovet for å ha makt. Visjonene er i hvert fall fullstendig fraværende.

Viktige politiske saker.

Denne tiden har vist oss hvor effektive de kan være. Like effektive som da de valgte sine fanesaker: pokerspill, proffboksing, snøscooterkjøring og ivret for større taxfreekvoter. Viktige saker å ha politikere til å ta seg av.

For nå vil de forby tigging,til og med gjøre det kriminelt å gi til tiggere eller andre på gaten. Vi vil jo ha rene og pene gater, sier Carl I. Hagen. ( Jeg vil heller at Oslo kommune feier gatene for søppel.) Utenlandske media gjør narr av oss.

Asylbarna.

Avtalen regjeringen gjorde med KrF og Venstre betød at hensynet til barnas beste skal tilrettelegges større vekt når søknad om opphold vurderes. Spesielt for asylbarna. De politiske føringene fra Justisdepartementet ble sendt Politi-direktoratet, men ikke videreformidlet til Politiets utlendingsenhet? Bergens tidende avdekket saken.

I 2014 ble 80 asylbarn transport ut som har bodd i over 4 år i Norge. 100% økning fra året før.

Det ser ut til at politidirektøren blir syndebukk i høringen på Stortinget. Men hva med justisministeren som ansvarlig overhode?  Jeg kunne ha gjort mer for at instruksen om lengeværende asylbarn ikke ble fulgt opp, sier justisministeren of sparker nedover. Her får vi hans menneskesyn.

FRP-talerstol.

I NRK har Per Sandberg uinnskrenket talestol, og finnes det en debatt om noe, kan du være sikker på at media henter en FRP-politiker. Er dette tabloiditet, eller kan det tenkes at man faktisk liker deres synspunkter? Her i Frankrike hvor jeg oppholder meg for tiden, var debattene etter attentatene i Paris/ Jeg er Charlie, forbilledlig grundige og fri for ”frittalende underholdnings-politikere”. Marine Le Pen var ikke en gang med.

Bort med de svakeste.

Man skulle kunne forvente høyrepolitikk av en høyreregjering? Men er dette virkelig det vi nå får? Jeg stemte ikke på dem, men mange gjorde. Var det dette de ville ha? Om svaret er ja, tegnes det et enda dystrere bilde av vårt norske samfunn. Høyresidens store mantra har vært individets frihet. Men det skal selvsagt bare gjelde for noen, så der har vi nok misforstått.

Jeg undres om vi har blitt så rike, mette og selvopptatte, at empatien ikke trenger igjennom? Livene til en tigger eller flyktning ligner ikke mye på livene vi selv lever. Er vi derfor ikke i stand til å forestille oss hvordan det må være? Er vi rett og slett ikke interessert? Disse siste tiltakene fra denne blåblå regjeringen tyder på at de svakeste er noe som ikke passer inn i deres kosmetiske samfunnsbilde.

Utenfor supermarkedet i min franske landsby sitter alltid et par, tre tiggere. De er på hils med de fleste. Jeg kan ikke noe om deres bakgrunn. Folk gir dem penger, og av og til mat. Det er mange sosiale forskjeller i dette landet, men jeg skulle likt å ha sett reaksjonene, om det ble forbudt å hjelpe disse tiggerne.

På barrikadene.

Da millioner av franskmenn marsjerte i gatene etter attentatene for å vise sin solidaritet, og si noe om hva slags samfunn de vil ha. Uansett alder, kjønn, hudfarge og religion, så viste det en styrke og et håp for andre verdier.

Dette ble litt latterliggjort i Norge kunne jeg lese, for nå var alle liksom Charlie, og det var jo så lettvint. Vi som heller er gode på å bøye nakken og synge Barn av regnbuen.

I Nice i forrige uke var det nye konfrontasjoner, en håpefull fremmedkriger mot de militære i hovedgaten. Sikkerhetsnivået her er hevet til øverste nivå. Foran butikker, skoler, på jernbanestasjoner og flyplasser bevæpnet politi eller militære. Et surrealistisk syn. Men folk her nede er tydelige, de har i hvert fall ikke blitt mindre: Jeg er Charlie.

Har vi fått som vi fortjener i Norge? Må vi komme oss opp på noen slags barrikader og ut i gatene?   

 

HVORFOR ER VI IKKE VÅR EGEN COACH?

HVORFOR ER VI IKKE VÅR EGEN COACH?

Det skrives i disse dager flere betraktninger om fenomenet selvhjelp og coaching.

Det rapporteres om hyllemeter på hyllemeter om slike bøker, og tusenvis av treff på Amazon. I USA er dette en milliardindustri. I Norge har vi for eksempel på den ene siden «den nye guruen» Erik Bertrand Larsen med program på tv 3 og engleskolen til prinsesse Martha Louise, som to bilder på all denne industrien.

Hva er det for noen behov dette fyller? Hva er det i livene våre som er så utilfredsstillende?

Vi lever i en tid som hyller slike ytre verktøy, og det er få kritiske røster. For vi skal jo være vellykkede og fulle av suksess, gjerne litt rike også. Vi skal leve i øyeblikket, og ikke se oss bakover. Vi skal være fleksible. Vi skifter jobb og bolig oftere. Gjerne partner også, for vi har ingen tålmodighet. Vi skal utvikle oss, rekke alt, være med på alt og være tilgjengelige. Kosthold og livsstil er det store mantraet. Slik blir selvutvikling en tvang, som igjen skaper et enda større stress.

Men hvorfor? Hvorfor går vi med på alt dette? Hvorfor trenger vi det? Hvorfor sier vi ikke nei til mye av dette? Av redsel for ikke å være vellykket nok? Er det en slags epidemi her i vesten som gjør oss frustrerte fordi vi ikke lever opp til den slags idealer, som er kreert av markedskreftene for å tjene penger på oss?  

Friheten vår er større enn noensinne.

Friheten til å velge. Å velge betyr at du velger bort noe annet, og det liker vi dårlig. Vi forstår liksom ikke at vi må velge noe. Vi kan ikke velge alt.

Av og til tenker jeg at det kan se ut som vi har så liten kontakt med oss selv.

Vi forstår oss selv så dårlig. Vi er ikke villige til å bli godt nok kjent med oss selv. Vi unnlater og hopper over, vi later som, og fyller vi hverdagen med utallige gjøremål, og klynger oss fast til noe utenfor oss selv, en selvhjelpsbok eller et englekurs.

Er vi redde for oss selv?

Er vi redde for å kjenne etter, bruke stillheten og tankene og følelsene for å se etter hva som finnes der inni i oss? Vi kan risikere å møte noe vi ikke liker, men vi kan like gjerne risikere å forstå noe nytt. Forstå at det vi syntes var vanskelig ikke var det, og ikke var så farlig eller viktig. Vi kan risikere å finne noe annet, og bedre. Risiko er i det hele tatt en del av det å leve. Det er innover vi må gå, ikke utover, sier den norske psykologiprofessoren Ole Jacob Madsen.

Hvorfor er jeg ikke bra nok som det er?

Hvorfor er ikke partneren det? Hvorfor er ikke jobben min det? Kroppen min, og utseendet mitt? For av og til må man spørre seg om hva som faktisk er bra nok, som Finn Skårderud sier i boken Uro. Han skrev for øvrig forleden i Aftenposten at å hevde vår individualitet med å lese masseprodusert selvhjelpsvare er et paradoks. Og han spør om hvis disse selvhjelpsbøkene hadde vært effektive, trenger man da å skrive nye hele tiden?

I det hele tatt tror jeg langt mer på psykologien enn selvhjelp og engler.

Men psykologien har ikke samme status i vårt samfunn. Er den for vanskelig, eller er den faktisk for avslørende? At psykologi ikke er et fag i vårt skolesystem er underlig. Som del av ulike studium, som del av lederutdannelse. Som et tilbud for etterutdanning i arbeidslivet. Et tilbud til lærere, til foreldre, til politikere, og til oss alle.

Jeg tror også langt mer på en tur i skogen, eller å sitte og se utover havet en time. Å lese en roman eller gå på teater. Å skrive av seg frustrasjonen eller utilfredsheten, og etter på kaste det du har skrevet av deg, i ovnen. Jeg tror til og med på noe så «utrendy» som å kjede seg. Da dukker tankene opp.

Med all den humbug og lettvinthet som finnes innen disse tilbudene vi søker til, selvhjelp og selvrealisering, new age og engleskoler, er det rart at vi ikke gjennomskuer hvor lettvint det er for en dyr penge. Hvor dårlig kvaliteten faktisk er, og at så å si hvem som helst kan drive med dette.

Jeg tror vi er bedre enn vi forstår. Jeg tror vi har kvaliteter og muligheter vi bare må innse og oppdage.

Istedenfor å finne oss selv uavlatelig, kanskje vi heller skulle avfinne oss med oss selv og bli vår egen coach, helt gratis.