VÅR KOSMETISKE BLÅBLÅ VIRKELIGHET

Valg av ny regjering.

Da jeg var i Russland for to år siden, og vi hadde valg i Norge og gikk til et politisk skifte, så spurte folk meg der borte om vi ikke hadde et velfungerende land og en god regjering. Jeg måtte svare ja på det. Hvorfor skifter dere dem da ut, spurte de og jeg ble svar skyldig.

Men vi gjorde altså det. Nå ser vi hva de holder på med. Av og til får jeg en underlig følelse. At vi ikke har noen regjering, men at det bare er noen som leker seg.( Med noen få unntak). Vi ser tydelig hva de er opptatt av og prioriterer. Vi ser tydelig hvilken dreining den høyrepolitiske profilen har fått, i dette samarbeidet som uforståelig nok er så viktig for Erna Solberg. Som ikke kan handle noe annet enn behovet for å ha makt. Visjonene er i hvert fall fullstendig fraværende.

Viktige politiske saker.

Denne tiden har vist oss hvor effektive de kan være. Like effektive som da de valgte sine fanesaker: pokerspill, proffboksing, snøscooterkjøring og ivret for større taxfreekvoter. Viktige saker å ha politikere til å ta seg av.

For nå vil de forby tigging,til og med gjøre det kriminelt å gi til tiggere eller andre på gaten. Vi vil jo ha rene og pene gater, sier Carl I. Hagen. ( Jeg vil heller at Oslo kommune feier gatene for søppel.) Utenlandske media gjør narr av oss.

Asylbarna.

Avtalen regjeringen gjorde med KrF og Venstre betød at hensynet til barnas beste skal tilrettelegges større vekt når søknad om opphold vurderes. Spesielt for asylbarna. De politiske føringene fra Justisdepartementet ble sendt Politi-direktoratet, men ikke videreformidlet til Politiets utlendingsenhet? Bergens tidende avdekket saken.

I 2014 ble 80 asylbarn transport ut som har bodd i over 4 år i Norge. 100% økning fra året før.

Det ser ut til at politidirektøren blir syndebukk i høringen på Stortinget. Men hva med justisministeren som ansvarlig overhode?  Jeg kunne ha gjort mer for at instruksen om lengeværende asylbarn ikke ble fulgt opp, sier justisministeren of sparker nedover. Her får vi hans menneskesyn.

FRP-talerstol.

I NRK har Per Sandberg uinnskrenket talestol, og finnes det en debatt om noe, kan du være sikker på at media henter en FRP-politiker. Er dette tabloiditet, eller kan det tenkes at man faktisk liker deres synspunkter? Her i Frankrike hvor jeg oppholder meg for tiden, var debattene etter attentatene i Paris/ Jeg er Charlie, forbilledlig grundige og fri for ”frittalende underholdnings-politikere”. Marine Le Pen var ikke en gang med.

Bort med de svakeste.

Man skulle kunne forvente høyrepolitikk av en høyreregjering? Men er dette virkelig det vi nå får? Jeg stemte ikke på dem, men mange gjorde. Var det dette de ville ha? Om svaret er ja, tegnes det et enda dystrere bilde av vårt norske samfunn. Høyresidens store mantra har vært individets frihet. Men det skal selvsagt bare gjelde for noen, så der har vi nok misforstått.

Jeg undres om vi har blitt så rike, mette og selvopptatte, at empatien ikke trenger igjennom? Livene til en tigger eller flyktning ligner ikke mye på livene vi selv lever. Er vi derfor ikke i stand til å forestille oss hvordan det må være? Er vi rett og slett ikke interessert? Disse siste tiltakene fra denne blåblå regjeringen tyder på at de svakeste er noe som ikke passer inn i deres kosmetiske samfunnsbilde.

Utenfor supermarkedet i min franske landsby sitter alltid et par, tre tiggere. De er på hils med de fleste. Jeg kan ikke noe om deres bakgrunn. Folk gir dem penger, og av og til mat. Det er mange sosiale forskjeller i dette landet, men jeg skulle likt å ha sett reaksjonene, om det ble forbudt å hjelpe disse tiggerne.

På barrikadene.

Da millioner av franskmenn marsjerte i gatene etter attentatene for å vise sin solidaritet, og si noe om hva slags samfunn de vil ha. Uansett alder, kjønn, hudfarge og religion, så viste det en styrke og et håp for andre verdier.

Dette ble litt latterliggjort i Norge kunne jeg lese, for nå var alle liksom Charlie, og det var jo så lettvint. Vi som heller er gode på å bøye nakken og synge Barn av regnbuen.

I Nice i forrige uke var det nye konfrontasjoner, en håpefull fremmedkriger mot de militære i hovedgaten. Sikkerhetsnivået her er hevet til øverste nivå. Foran butikker, skoler, på jernbanestasjoner og flyplasser bevæpnet politi eller militære. Et surrealistisk syn. Men folk her nede er tydelige, de har i hvert fall ikke blitt mindre: Jeg er Charlie.

Har vi fått som vi fortjener i Norge? Må vi komme oss opp på noen slags barrikader og ut i gatene?