LITTERATURFORMIDLING OG ANNET.

Formidling er blitt et nøkkelord.

Noe helt nødvendig om du skal få noen interessert i det du driver med, og skape en større forståelse. I Norge er det ikke like selvfølgelig. Det vi si, vi driver jo med det, på vår måte, men ikke mer omfattende enn slik vi alltid har gjort det. ”Slik vi pleier å gjøre det.” Et utsagn som nærmest er et repeterende mantra.

I England ble det tidlig pålagt kulturinstitusjoner som mottar offentlig støtte å ha et aktivt formidlingsapparat. Spesielt i forhold til barn og unge. I Norge er vi ikke pålagt noe sånt, og formidlingen avhenger mer av person enn av ide og strategi. Her ligger en enorm utfordring for teatrene. Det å legge til rette for et teaterbesøk, og gi publikum en inngang til forestillingen. Gi publikum kunnskap om dramatiker, tematikk, form, arbeid, og skuespillere. Ikke ta noe for gitt.    

Går du inn i en hvilken som helst bokhandel her i Frankrike, med respekt for seg selv, og det behøver ikke være en stor bokhandel, så driver de med en ting. De selger bøker.

Ikke alt det andre norske bokhandlere velger å selge. De som arbeider her er godt orientert( det er de også i Norge, om du velger riktig bokhandel). I den enorme bokavdelingen på Fnac i Nice er det alltid fullt av folk. De kikker, de leser og de spør. De tipser til og med hverandre. De setter seg ned med en bok, velger å kjøpe, og går i kafeen og begynner å lese.

Jeg var i bokhandelen her jeg bor for tiden. I en søvnig liten fransk middelhavsby, for å kjøpe et par nye bøker jeg hadde hørt om. Mannen i butikken var så lei seg, han hadde dem ikke, men han skulle bestille, og jeg kunne få dem om et par dager. Men hva kom det av at jeg, som åpenbart var utlending, var interessert i disse bøkene. Han hadde lest dem. Dermed var vi i gang med en lang samtale om litteratur, om tematikk og språk, om å skrive selvbiografisk og hvorfor en forfatter treffer deg. Om hva folk leser. Vi prøvde oss på mange teorier. Da jeg skulle gå, kastet han seg over en eldre dame, og anbefalte en ny fransk forfatter. Stoltheten og opptattheten lyste av ham. Dette er formidling på mellommenneskelig nivå.

På fransk TV 5, sendes hver uke et bokmagasin, La Grand Libraire, med varighet fra 1 til 2 timer. På direkten, med publikum i studio. Gode samtaler, lange samtaler, vanskelige bøker og viktige bøker. Før jul hadde de bedt lytterne kåre den boken som hadde forandret deres liv. 20 bøker ble valgt ut, og disse ble diskutert, av forfattere og skribenter. Skuespillere leste utdrag, og vi fikk også høre mailer med begrunnelser. Bøkene hadde enorm spennvidde. Fra Proust til Beaudelaire, fra Balsac til Celine osv., noen utenlandske også, og på topp, og det overrasket de fleste: Den lille prinsen.

Denne type litteraturformidling har en enorm betydning. Den ville aldri finne sted i en norsk tv-kanal. For der ville de mene at dette vil ikke folk se, eller forstå, eller klare å følge med på. Problemet er kanskje heller at det er dem som lager programmer, og bestemmer hva som skal sendes, som kan ha problemer med å forstå og henge med. Slik blir vi undervurdert. Isteden må de fjase programmene til, med hva de tror er coolt, trendy og tabloid, og sannsynligvis vet de ikke hvem de vil henvende seg til.

I aviser og magasiner er det alltid bokanmeldelser her. Du hører ikke at noen sier: ”Vi må tenke nytt” (slik VG sa da de begrunnet å slutte med bokanmeldelser). Det er bøkene som er nye, og som er nyhetene. Dette vil folk lese om, jeg ser dem på toget eller bussen. De river ut en anbefaling, eller krysser av.

Norske forlag har også en utfordring.  Markedsstyrte som de er, og kuet av bokkjedene. Eller i en felles, forvirret symbiose. Norske forlags formidlingsarbeid retter seg nok mot deres faste kanaler, bokhandlene. Men ikke i samme grad mot publikum. For vi har et sultent og nysgjerrig publikum i Norge når det gelder bøker, i flere aldre, og med kjøpekraft. Det er ikke like lett for dem å orientere seg, for de får bare vite om bestselgerne eller kjendisbøkene, som regel.

Jeg tror på en personlig og direkte formidling.  På å ta med leseren inn i forfatterens univers, og møte hverandre som personer. På arenaer i kulturhus, bibliotek, skoler, og foreninger, hvor forfatterne får snakke til og med et publikum. Hvor kulturaktørene og forlagene sammen legger til rette for ulike møter. Stuntarrangement. På trikken eller toget eller på Oslo S. Hvor den oppsøkende siden er viktig og den er offensiv, ikke avventende. Akkurat som et teater sitter på en enorm ressurs med sine skuespillere, og kan fronte dem, og bruke dem som frontriddere i ulike fora, så sitter forlagene på sine forfattere som bør kunne aktiv brukes mer enn det gjøres i dag. Det er bare fantasien som begrenser alle mulighetene vi har for formidling, av for eksempel bøker. Vi har fått litteraturhusene, og det er viktig og flott. Men de finnes bare noen ganske få steder. Så utfordringene er fortsatt mange. Jeg tror man kan lære av teatret, av å skape opplevelser, en slags ”forestillinger”, lære noe om at å formidle også handler om dramaturgi, tilstedeværelse, kroppsspråk, stemme, innlevelse og engasjement. Om presentasjon og levende møter.   

Bøkene overlever, selv om mange er ivrige etter å påstå noe annet. Man sa det om teatret også da filmen kom, og senere da TV kom. Nå var det slutt. Men litteraturen kan få en enda større betydning, og dermed gi et innhold i samfunnet, fylle et tomrom. Om vi har lyst og ideer til å skape direkte allianser og møteplasser mellom leser og forfatter.

I synonymordboken er formidling beskrevet slik: demonstrere, fortelle, informere, kommunisere, legge for dagen, visualisere.