UTDRAG FRA MIN NYE ROMAN: FORESTILLINGER.

Tematikk rundt arbeidet i teatret, kjærligheten og sykdommen.

BOKLANSERING LITTERATURHUSET i Oslo, Kjelleren kl.19.  Onsdag 12 mars.

 Teatret:

” Det meste handlet om forestillingene. Forestillinger som var vanskelige og viktige, andre uten noen betydning. Så mange. Borte og glemt. Nesten alle. Forgjengelighetens arbeid. Noen av de mest intense øyeblikkene i livet. Når bitene faller på plass, kommer den kriblende forventningen, og den kjenner han i hele kroppen.

     Under forestillingene når tankene er riktige og klare og ikke står i veien for følelsene. Da er det som lett champagneskum, selv om svetten siler. Han og publikum puster sammen. Den gode slitenheten etterpå. Aldri helt tilfreds, men nesten enkelte ganger. Så er det over. Forestillingen er forsvunnet ut av tiden og finnes ikke noe sted. Forgjengelig. ”

 Kjærligheten:

” Kroppene deres var uimottagelige for diskusjoner. De visste altfor godt hva de ville. Kroppene var fullstendig ubønnhørlige og nådeløse. De turte ikke puste for ikke å forstyrre. Den sakte nytelsen som begge ville ha. Berøringene fikk dem til å skjelve. Nyansene i forvirringen. Kjærtegnene var slag mot huden lik forte, små instrukser og gjorde at de overga seg. Sårbarhet og styrke, avmakt og avhengighet. De skjøv hverandre lenger og lenger utfor stupet.”

Sykdommen:

” Han hadde vært redd før. Men aldri på denne måten. Redselen var et ras og dro ham med i stor fart. Han forsøkte å holde seg i legeskranken for å stoppe ferden. Sykesøsteren kom med et glass vann, men han klarte ikke drikke. Hånden lystret ikke. Mellomgulvet og brystet fylte seg. En klump av redsel satte seg fast. Den veide flere tonn, var blank og mørk og gjorde at han nesten ikke kunne bevege seg. ”

 

FØLELSEN AV Å HØRE TIL

Jeg kommer ut av bilen i regnværet. Der ligger den lille byen, på høyden: Haut de Cagnes.
I fjor vinter bodde vi her i 4 måneder. Det var på alle måter vellykket. Roen, atmosfæren, kulturen, menneskene, maten, lyset og luktene. Bøker ble skrevet og Middelhavet lå der med alle sine skiftninger foran øynene våre. Appelsintrær og mimosa. Jeg har tenkt mye på dette oppholdet etterpå og på et vis ønsket meg tilbake. Men så skjer det så mye, dagene fylles opp av nye opplevelser, arbeid og reiser. Nye inntrykk.
Men så står jeg her igjen. Kjenner meg litt ærbødig. Begynner å gå sakte bortover gaten og fylles av noe overveldende og overraskende. En blanding av glede og noe trist. Jeg ser på de gamle husene som kryper opp mot hverandre, jeg må bort og ta på dem. Lene meg på dem og stryke dem. Det er godt ingen er ute og går. Jeg må sette meg på de benkene jeg ser, stå ved rekkverket og se resten av byen og havet under meg. Stryke litt på noen gamle dører. Det regner lett men jeg bryr meg ikke om det. Går opp trappen til huset der vi bodde. Det er pusset opp. Jeg vil gå inn, jeg bør jo det, det er jo mitt hus liksom. Jeg hviler litt mot veggen og der kommer en nabo, som ser ut som han akkurat har stått opp og sier undrende, er det deg? Vi står en stund og jeg har klump i halsen. På gjensyn sier jeg og går. Bort på torget som er bygget om siden sist, med benker og nye trær og boulebane. Det er så stille, bortsett fra regndråpene. Et par av kafeene er åpne og jeg går inn der vi ofte spiste. Ingen gjester. Det er mellom lunsj og middag. Damen bak disken er ny. Hvor er alle de andre da, tenker jeg og bestiller en kaffe. Sitter og rører i koppen og stirrer på regnet og en katt under et bord utenfor. Katten er den samme, men den kjenner ikke meg igjen.
Da forstår jeg hva det er som skjer med meg. Jeg er hjemme, jeg er kommet hjem igjen. Det er her jeg skal være. Det er her jeg vil være. Dette er en større del av meg enn jeg har turt å kjenne på. Aldri før har jeg hatt en slik følelse.
Her ligger denne vakre byen fremdeles og venter og tar imot. Det er det som fyller meg med glede. Samtidig går tiden og plutselig kan det være for sent. Plutselig har noe skjedd. Det er den triste følelsen. Vi fyller dagene våre med all verdens beskjeftigelser og bekreftelser, vi løper hit og dit og vil gjerne være viktige og vellykkede og synes. Her behøver man ikke det. Her blir du på en måte nullstilt. Det er saktetid og konsentrasjon. Du får hentet deg selv tilbake. Du får tenkt noen lange tanker, kanskje også noen nye. Jeg husker det nå og fylles av en takknemlighet. I det jeg går på den lille bussen for å dra ned til sentrum og ta toget tilbake til Nice. Det er viktig med påminnelser. Viktig med justeringer. På gjensyn hvisker jeg og får tårer i øynene.  

FRIVILLIG EXIL

               Å være i exil er å bo utenfor sitt land uten å ha sluppet identifikasjonen med sitt eget land. Det kan medføre ufrivillig tap av språklig, sosial og kulturell samhørighet og forankring - ifølge Wikipedia. Nå har jeg vært i exil, svært frivillig, i sør-Frankrike i 4 måneder. Aldri har jeg bodd så lenge borte fra Norge før.
Jeg kunne godt ha blitt her. Er det ikke noe jeg savner? Ikke vinteren selvsagt, ikke servicen i norske butikker eller kvaliteten på mat i Norge,. Ikke mangelen på høflighet hjemm. Ikke de vedvarende tabloidoppslagene og de samme gjengangerne i alle medier.
Om det ikke er noe jeg savner? Selvsagt vennene mine( som riktignok har vært her, en del av dem) og samtalene på eget språket som gir deg andre nyanser. Selv humor er ikke lett på et fremmed språk.
Men det gir en nødvendig avstand å bo i utlandet, du får et skråblikk og kanskje et mer nyansert syn på ting. Du ser deg selv og det du holder på med i et nytt lys. Du ser omverdenen din som du hadde rundt deg til daglig med friskere øyne. Uvesentlighetene blir borte. Om du må stå så lenge i kassa på supermarkedet fordi kunden foran alltid skal gjøre seg ferdig med varer i poser og betaling før det er din tur, eller om bussen venter på noen som kommer løpende eller en parkert bil, gjør ikke noe - fordi du må ikke rekke noe og du blir ikke lykkeligere av å bli ferdig fem minutter før.
Det er nok konservativt her på en del områder. Den katolske kirken står sterkt og kjønnsrollene ligger etter våre. Familien er viktig. Sånn sett ligner ikke Cote d'Azur på Paris. Men det er friske diskusjon-er og folk har ikke noe imot dem og er like gode venner etterpå og spanderer et glass.
                    Avisene ser annerledes ut. Andre type saker som gjelder samfunnet og som får god plass. Og er det intervjuer med kjendiser så er det også store intervjuer hvor de sannelig må svare for seg om både det ene og det andre. Ikke mikrofonstativ for å reklamere slik det er hjemme.
TV-programmene varer lenger, diskusjoner og samtaler tar tid. Bokprogrammet varer halvannen time i beste sendetid. Fordi franskmennene liker å snakke og bruke språket. Nyhetssendingene har faste store innslag om kultur. Jeg var forresten innom Paris noen dager og det slo meg at jeg har ikke sett så mye bøker på metroen før, som folk leste. Ikke aviser og ikke brett.
                             Dessuten er gjennomsnittsalderen høyere både på programledere og utøvere i TV. Selvsagt er det unge mennesker, men en langt større bredde av folk og derfor interessantere refer-anserammer og samtaler. I det hele tatt er det interessant å se hvor stor respekt og omtanke som vises eldre mennesker her, som en selvfølge og med en interesse( nei, jeg snakker ikke om meg selv!).
Filmen Amour, som jo er fransk, har et stort publikum og er gjenstand for mange diskusjoner. En an-nen egentlig litt sær film, Alceste på sykkel, om to godt voksne skuespillere som begge vil spille hovedrollen i Molieres Misantropen, er en stor publikumssuksess.
I denne lille middelalderlandsbyen hvor vi har bodd, oppe på høyden med utsikt over resten av byen og havet, med Nice på den ene siden og Antibes på den andre, full av trange gater og smug og eld-gamle rare, skjeve hus er det litt som om tiden ikke står stille, men den tar seg tid. Joda, en del hus er kjøpt opp eller leid av skandinavere. Men de innfødte råder fortsatt og på stamcafeen på torget, som bygges om, blir du tatt godt imot og innlemmet og spiser herlig vietnamesisk mat (!).
Byen har en mathall, nylig gjenåpnet. Det er en fryd å gå der og lukte og se og smake. Ferske varer og kvalitet, stolthet fra de som selger og varekunnskap. Folk handler inn hver dag, fordi det skal være ferskt. Ikke tilsatt all verdens greier for å holde mange dager og være veldig billig som hjemme. Dag-ens meny på de mange små cafeene er ikke stor men alltid god. Middelhavet bruser foran deg ved stranden, solen steker, østers og hvitvin og det er februar måned. Tilnærmelsesvis det gode liv?
                                                                            Jeg dro ikke hit for å være turist, men for å arbeide. Med bokmanus og teatermanus. Det er lettere å konsentrere seg når du er borte, tenker jeg faktisk.  Det krever disiplin men hverdagen forstyrrer ikke og igjen kommer dette med nødvendig distanse og overblikk. Og ikke minst konsentrasjon og ro. Det er nesten som om jeg har fått tid til å tenke igjen. Forbi appelsintrærne og kjenne lukten av Mimosa, ned bakken for å se på huset som renoveres og hilse på snekkeren, sitte på benken ved kirkeen i solen. Alt dette mens to setninger kverner i hodet og plutselig så løsner det.
Nå er det siste uken og det er nesten som en liten sorgprosess. Men jeg kommer tilbake. Fordi jeg føler faktisk at jeg har fått en ny samhørighet, en til-samhørighet - sosialt og kulturellt. Til og med fransken er blitt bedre. Selvsagt er det et privilegium å kunne gjøre noe slikt så lenge. Men rydd plass om du kan. Ta gjerne med deg noe du er opptatt av. Men viktigst : ta deg selv og tiden tilbake. Du lærer mye av det som du ikke visste om. Frivillig exil anbefales herved!

SELVSAGT KAN EN ROMAN BLI GODT TEATER

Det kan se ut som om det i Norge er en slags arroganse og bedre-viten mot litteratur på scenen. Ofte blant kritikere og teater/litteraturvitere. Debatten pågår i disse dager igjen.

Hvorfor velger man å lage teater av en roman? Først og fremst fordi tematikk og innhold angår en og kjennes viktig. Det interessante med en litterær tekst på scenen er at den gir muligheter for flere nivåer og utfordrer vår oppfatning om at dramaturgi alltid må følge Aristoteles og Ibsen. Når drama-tiseringer ikke fungerer er det fordi man er for tro mot boka og ikke tar klare nok personlige valg. Å dramatisere handler om å velge noe fremfor noe annet og velge bort noe. Merkelig nok er det ofte da man får kritikk for at det er jo enda mer i boken som ikke er med. Og når man ikke velger bort, får man kritikk fordi man har tatt med alt. Fortolkning, som alt teater handler om, er å være person-lig og det er et ansvar som dramatisør og regissør har. Mye teater i dag tør ikke ta seg selv på alvor og holder en ironisk armlengdes avstand til innhold og karakter. Mye teater idag er redd for et alvor.

I motsetning til Jon Fosse i Klassekampen forleden har jeg i den senere tid sett mange vellykkede dramatiseringer og moderniseringer av klassikere på scenen. Eksempelvis Unge Werther og Sorgen kler Elektra, på det Norske Teatret og Armin Petras versjon av G.Grass Blikktrommen i Berlin.

Klassisk drama og litteratur er tidløs. Fordi de er så rike og sterke, inviterer de til en rekke fortolk-ningsmuligheter. Det er derfor vi er opptatt av dem. Selvsagt kan man velge å omskrive en historie og gi den ny handling og nye motiver, da bør man kalle det noe annet enn originaltittelen. Jeg har selv gjort en rekke dramatiseringer og vet hvor vanskelig det er. Men det er ikke hvorvidt det er dramatisering, nyskrevet dramatikk eller klassiker som avgjør om det blir vellykket, det er resul-tatet og det er kvaliteten.

Armin Petras versjon av Anna Karenina ( på Riksteatret og Nationaltheatret) traff meg rett i hodet og maven. Den er nesten et selvstendig verk, men tro mot de tre viktigste historiene i boka og samtidig lest inn i vår egen tid. Både Tolstoj og Petras reflekterer over kjærlighetens motsetninger og myter. Det måtte jeg også gjøre både da jeg forberedte arbeidet som regissør av Anna Karenina og sammen med skuespillerne under prøvetiden. Aldri moralisere eller ironisere. Men lete etter karakterens menneskelige irrasjonalitet og teatralitet. Deretter finne frem til en visuell form og et uttrykk, en rytme gjennom bruk av bevegelse, lys og musikk.

Tar publikum feil når de vil se litteratur på scenen, gjerne kjente romaner? Eller har smaksdom-merne rett? De som hevder at litteratur på scenen er en lettvint måte å skaffe seg publikum på. Da må man spørre hvem vi lager teater for og det er publikum. Skal man velge bort historier publikum opplever som relevante i dag? Det finnes et oppegående og sultent publikum her i landet. Men vi skal ikke forutsette at de har lest eller vil lese boka. For dem som ikke har gjort det, blir forestill-ingen en døråpner. For de som har lest, en utvidelse. Så sant man ikke sitter med boka i den ene hånden og sammenligner slik smaksdommerne ofte gjør. Romantekstens inntog på scenen er ikke noe nytt. I USA, Russland og en rekke europeiske land er det lang tradisjon få har behov for å stille spørsmål ved.

Vi kan nå oppleve to versjoner av Anna Karenina med utgangspunkt i samme dramatisering på Nationaltheatret og Riksteatret ( som for øvrig spiller to ekstra forestillinger i Oslo 18 og 19 mai etter turne). Det er sjeldent og interessant.

Forøvrig er det er like stor plass for dramatisert litteratur som for klassikere og nyskrevet dramatikk i norsk teater. Det ene utelukker ikke det andre. Det skaper et mangfold.