FØLELSEN AV Å HØRE TIL

Jeg kommer ut av bilen i regnværet. Der ligger den lille byen, på høyden: Haut de Cagnes.
I fjor vinter bodde vi her i 4 måneder. Det var på alle måter vellykket. Roen, atmosfæren, kulturen, menneskene, maten, lyset og luktene. Bøker ble skrevet og Middelhavet lå der med alle sine skiftninger foran øynene våre. Appelsintrær og mimosa. Jeg har tenkt mye på dette oppholdet etterpå og på et vis ønsket meg tilbake. Men så skjer det så mye, dagene fylles opp av nye opplevelser, arbeid og reiser. Nye inntrykk.
Men så står jeg her igjen. Kjenner meg litt ærbødig. Begynner å gå sakte bortover gaten og fylles av noe overveldende og overraskende. En blanding av glede og noe trist. Jeg ser på de gamle husene som kryper opp mot hverandre, jeg må bort og ta på dem. Lene meg på dem og stryke dem. Det er godt ingen er ute og går. Jeg må sette meg på de benkene jeg ser, stå ved rekkverket og se resten av byen og havet under meg. Stryke litt på noen gamle dører. Det regner lett men jeg bryr meg ikke om det. Går opp trappen til huset der vi bodde. Det er pusset opp. Jeg vil gå inn, jeg bør jo det, det er jo mitt hus liksom. Jeg hviler litt mot veggen og der kommer en nabo, som ser ut som han akkurat har stått opp og sier undrende, er det deg? Vi står en stund og jeg har klump i halsen. På gjensyn sier jeg og går. Bort på torget som er bygget om siden sist, med benker og nye trær og boulebane. Det er så stille, bortsett fra regndråpene. Et par av kafeene er åpne og jeg går inn der vi ofte spiste. Ingen gjester. Det er mellom lunsj og middag. Damen bak disken er ny. Hvor er alle de andre da, tenker jeg og bestiller en kaffe. Sitter og rører i koppen og stirrer på regnet og en katt under et bord utenfor. Katten er den samme, men den kjenner ikke meg igjen.
Da forstår jeg hva det er som skjer med meg. Jeg er hjemme, jeg er kommet hjem igjen. Det er her jeg skal være. Det er her jeg vil være. Dette er en større del av meg enn jeg har turt å kjenne på. Aldri før har jeg hatt en slik følelse.
Her ligger denne vakre byen fremdeles og venter og tar imot. Det er det som fyller meg med glede. Samtidig går tiden og plutselig kan det være for sent. Plutselig har noe skjedd. Det er den triste følelsen. Vi fyller dagene våre med all verdens beskjeftigelser og bekreftelser, vi løper hit og dit og vil gjerne være viktige og vellykkede og synes. Her behøver man ikke det. Her blir du på en måte nullstilt. Det er saktetid og konsentrasjon. Du får hentet deg selv tilbake. Du får tenkt noen lange tanker, kanskje også noen nye. Jeg husker det nå og fylles av en takknemlighet. I det jeg går på den lille bussen for å dra ned til sentrum og ta toget tilbake til Nice. Det er viktig med påminnelser. Viktig med justeringer. På gjensyn hvisker jeg og får tårer i øynene.  

FRIVILLIG EXIL

               Å være i exil er å bo utenfor sitt land uten å ha sluppet identifikasjonen med sitt eget land. Det kan medføre ufrivillig tap av språklig, sosial og kulturell samhørighet og forankring - ifølge Wikipedia. Nå har jeg vært i exil, svært frivillig, i sør-Frankrike i 4 måneder. Aldri har jeg bodd så lenge borte fra Norge før.
Jeg kunne godt ha blitt her. Er det ikke noe jeg savner? Ikke vinteren selvsagt, ikke servicen i norske butikker eller kvaliteten på mat i Norge,. Ikke mangelen på høflighet hjemm. Ikke de vedvarende tabloidoppslagene og de samme gjengangerne i alle medier.
Om det ikke er noe jeg savner? Selvsagt vennene mine( som riktignok har vært her, en del av dem) og samtalene på eget språket som gir deg andre nyanser. Selv humor er ikke lett på et fremmed språk.
Men det gir en nødvendig avstand å bo i utlandet, du får et skråblikk og kanskje et mer nyansert syn på ting. Du ser deg selv og det du holder på med i et nytt lys. Du ser omverdenen din som du hadde rundt deg til daglig med friskere øyne. Uvesentlighetene blir borte. Om du må stå så lenge i kassa på supermarkedet fordi kunden foran alltid skal gjøre seg ferdig med varer i poser og betaling før det er din tur, eller om bussen venter på noen som kommer løpende eller en parkert bil, gjør ikke noe - fordi du må ikke rekke noe og du blir ikke lykkeligere av å bli ferdig fem minutter før.
Det er nok konservativt her på en del områder. Den katolske kirken står sterkt og kjønnsrollene ligger etter våre. Familien er viktig. Sånn sett ligner ikke Cote d'Azur på Paris. Men det er friske diskusjon-er og folk har ikke noe imot dem og er like gode venner etterpå og spanderer et glass.
                    Avisene ser annerledes ut. Andre type saker som gjelder samfunnet og som får god plass. Og er det intervjuer med kjendiser så er det også store intervjuer hvor de sannelig må svare for seg om både det ene og det andre. Ikke mikrofonstativ for å reklamere slik det er hjemme.
TV-programmene varer lenger, diskusjoner og samtaler tar tid. Bokprogrammet varer halvannen time i beste sendetid. Fordi franskmennene liker å snakke og bruke språket. Nyhetssendingene har faste store innslag om kultur. Jeg var forresten innom Paris noen dager og det slo meg at jeg har ikke sett så mye bøker på metroen før, som folk leste. Ikke aviser og ikke brett.
                             Dessuten er gjennomsnittsalderen høyere både på programledere og utøvere i TV. Selvsagt er det unge mennesker, men en langt større bredde av folk og derfor interessantere refer-anserammer og samtaler. I det hele tatt er det interessant å se hvor stor respekt og omtanke som vises eldre mennesker her, som en selvfølge og med en interesse( nei, jeg snakker ikke om meg selv!).
Filmen Amour, som jo er fransk, har et stort publikum og er gjenstand for mange diskusjoner. En an-nen egentlig litt sær film, Alceste på sykkel, om to godt voksne skuespillere som begge vil spille hovedrollen i Molieres Misantropen, er en stor publikumssuksess.
I denne lille middelalderlandsbyen hvor vi har bodd, oppe på høyden med utsikt over resten av byen og havet, med Nice på den ene siden og Antibes på den andre, full av trange gater og smug og eld-gamle rare, skjeve hus er det litt som om tiden ikke står stille, men den tar seg tid. Joda, en del hus er kjøpt opp eller leid av skandinavere. Men de innfødte råder fortsatt og på stamcafeen på torget, som bygges om, blir du tatt godt imot og innlemmet og spiser herlig vietnamesisk mat (!).
Byen har en mathall, nylig gjenåpnet. Det er en fryd å gå der og lukte og se og smake. Ferske varer og kvalitet, stolthet fra de som selger og varekunnskap. Folk handler inn hver dag, fordi det skal være ferskt. Ikke tilsatt all verdens greier for å holde mange dager og være veldig billig som hjemme. Dag-ens meny på de mange små cafeene er ikke stor men alltid god. Middelhavet bruser foran deg ved stranden, solen steker, østers og hvitvin og det er februar måned. Tilnærmelsesvis det gode liv?
                                                                            Jeg dro ikke hit for å være turist, men for å arbeide. Med bokmanus og teatermanus. Det er lettere å konsentrere seg når du er borte, tenker jeg faktisk.  Det krever disiplin men hverdagen forstyrrer ikke og igjen kommer dette med nødvendig distanse og overblikk. Og ikke minst konsentrasjon og ro. Det er nesten som om jeg har fått tid til å tenke igjen. Forbi appelsintrærne og kjenne lukten av Mimosa, ned bakken for å se på huset som renoveres og hilse på snekkeren, sitte på benken ved kirkeen i solen. Alt dette mens to setninger kverner i hodet og plutselig så løsner det.
Nå er det siste uken og det er nesten som en liten sorgprosess. Men jeg kommer tilbake. Fordi jeg føler faktisk at jeg har fått en ny samhørighet, en til-samhørighet - sosialt og kulturellt. Til og med fransken er blitt bedre. Selvsagt er det et privilegium å kunne gjøre noe slikt så lenge. Men rydd plass om du kan. Ta gjerne med deg noe du er opptatt av. Men viktigst : ta deg selv og tiden tilbake. Du lærer mye av det som du ikke visste om. Frivillig exil anbefales herved!

SELVSAGT KAN EN ROMAN BLI GODT TEATER

Det kan se ut som om det i Norge er en slags arroganse og bedre-viten mot litteratur på scenen. Ofte blant kritikere og teater/litteraturvitere. Debatten pågår i disse dager igjen.

Hvorfor velger man å lage teater av en roman? Først og fremst fordi tematikk og innhold angår en og kjennes viktig. Det interessante med en litterær tekst på scenen er at den gir muligheter for flere nivåer og utfordrer vår oppfatning om at dramaturgi alltid må følge Aristoteles og Ibsen. Når drama-tiseringer ikke fungerer er det fordi man er for tro mot boka og ikke tar klare nok personlige valg. Å dramatisere handler om å velge noe fremfor noe annet og velge bort noe. Merkelig nok er det ofte da man får kritikk for at det er jo enda mer i boken som ikke er med. Og når man ikke velger bort, får man kritikk fordi man har tatt med alt. Fortolkning, som alt teater handler om, er å være person-lig og det er et ansvar som dramatisør og regissør har. Mye teater i dag tør ikke ta seg selv på alvor og holder en ironisk armlengdes avstand til innhold og karakter. Mye teater idag er redd for et alvor.

I motsetning til Jon Fosse i Klassekampen forleden har jeg i den senere tid sett mange vellykkede dramatiseringer og moderniseringer av klassikere på scenen. Eksempelvis Unge Werther og Sorgen kler Elektra, på det Norske Teatret og Armin Petras versjon av G.Grass Blikktrommen i Berlin.

Klassisk drama og litteratur er tidløs. Fordi de er så rike og sterke, inviterer de til en rekke fortolk-ningsmuligheter. Det er derfor vi er opptatt av dem. Selvsagt kan man velge å omskrive en historie og gi den ny handling og nye motiver, da bør man kalle det noe annet enn originaltittelen. Jeg har selv gjort en rekke dramatiseringer og vet hvor vanskelig det er. Men det er ikke hvorvidt det er dramatisering, nyskrevet dramatikk eller klassiker som avgjør om det blir vellykket, det er resul-tatet og det er kvaliteten.

Armin Petras versjon av Anna Karenina ( på Riksteatret og Nationaltheatret) traff meg rett i hodet og maven. Den er nesten et selvstendig verk, men tro mot de tre viktigste historiene i boka og samtidig lest inn i vår egen tid. Både Tolstoj og Petras reflekterer over kjærlighetens motsetninger og myter. Det måtte jeg også gjøre både da jeg forberedte arbeidet som regissør av Anna Karenina og sammen med skuespillerne under prøvetiden. Aldri moralisere eller ironisere. Men lete etter karakterens menneskelige irrasjonalitet og teatralitet. Deretter finne frem til en visuell form og et uttrykk, en rytme gjennom bruk av bevegelse, lys og musikk.

Tar publikum feil når de vil se litteratur på scenen, gjerne kjente romaner? Eller har smaksdom-merne rett? De som hevder at litteratur på scenen er en lettvint måte å skaffe seg publikum på. Da må man spørre hvem vi lager teater for og det er publikum. Skal man velge bort historier publikum opplever som relevante i dag? Det finnes et oppegående og sultent publikum her i landet. Men vi skal ikke forutsette at de har lest eller vil lese boka. For dem som ikke har gjort det, blir forestill-ingen en døråpner. For de som har lest, en utvidelse. Så sant man ikke sitter med boka i den ene hånden og sammenligner slik smaksdommerne ofte gjør. Romantekstens inntog på scenen er ikke noe nytt. I USA, Russland og en rekke europeiske land er det lang tradisjon få har behov for å stille spørsmål ved.

Vi kan nå oppleve to versjoner av Anna Karenina med utgangspunkt i samme dramatisering på Nationaltheatret og Riksteatret ( som for øvrig spiller to ekstra forestillinger i Oslo 18 og 19 mai etter turne). Det er sjeldent og interessant.

Forøvrig er det er like stor plass for dramatisert litteratur som for klassikere og nyskrevet dramatikk i norsk teater. Det ene utelukker ikke det andre. Det skaper et mangfold.

PUBLIKUM ER SULTNE.

Folk er sultne. Ikke på mat og materielle goder, men på i nspirasjon og tankegods. Noe som berører og åpner. Kanskje er det lett å glemme?
For det er så lett å beklage seg over at avisene bare er fulle av tøvete nyheter og tv-programmene som byr på overfladisk repetisjon med de samme menneskene. At det meste handler om vårt behov for å kikke og at mye handler om nødvendigheten av 5 minutter i kameralyset for mange. At alle refer-anser er de som 25 åringene har. Det er da man føler seg ofte trett og samtidig undervurdert. Hva med meg da, hvem henvender seg til meg? Er ikke jeg en målgruppe, 60+, mann, arbeider med teater og litteratur, kulturforbruker, politisk engasjert. Det er mange som meg, ikke minst kvinner. Hva får de? Finner de seg i det? Hvorfor sier ikke folk fra at nok er nok?
Det er er så lett å si at alt var så mye bedre før. Ingenting var nok bedre før. Det eneste måtte være at man selv var yngre. Men bakenfor all "støyen" så finnes det jo alternativer. Det finnes gode forfat-tere, journalister, avisartikler, tidsskrift, tv-dokumentarer, kunstopplevelser osv. Så da er det vel slik at folk forsyner seg av dette uten å gjøre så mye ut av det og til tross for at det ikke står på medienes dagsorden.
Jeg gjør noen fine erfaringer for tiden. De handler ikke primært om meg men om folk der ute. Om publikum. I anledning Riksteatrets turne med Anna Karenina som jeg har regien på, ble jeg spurt av teatret om å holde en introduksjon til forestillingen for publikum rundt i landet. Siden jeg akkurat har romandebutert med Jeg har arvet en mørk skog på Piratforlaget, tenkte mitt kyniske sinn at her kan jeg slå to fluer i en...jeg kan vel introdusere begge deler. Teatret la opp "turneen" min til kulturhus og bibliotek. Snart 14 steder er hittil besøkt, snart 700 mennesker har funnet veien til 45-60 minutters  foredrag og høytlesning av en som slett ikke er A-kjendis.
Jeg ser dem inn i øynene, hører pusten og ser ansiktsuttrykkene når jeg holder på. Det er en "dialog". Etterpå vil mange gjerne snakke litt, kjøpe en bok og få en hilsen, men like gjerne fortelle, fortelle sin historie. Når jeg var liten måtte jeg gå på Folkeakademiet i Skien med min far, det var lysbilder og foredrag. Det var opplysningsvirksomhet og det var spennende. Jeg føler meg slik igjen, nå i motsatt rolle. Jeg har droppet lysbildene, fordi de har folk selv inne i seg.
Folk flest sier man, alminnelige folk sier man også, Slik at vanlige folk forstår. Jeg vet ikke om så mange alminnelige, vanlige folk. Jeg ser på dem som sitter der under foredragene mine og tenker at de er ganske så unike med alle sine historier og erfaringer. Jeg merker at de har sine drømmer og lengsler. Men det er ikke alltid så lett å sette ord på de innerste følelsene, sa en eldre,vakker dame til meg etterpå og fortsatte, det er vel derfor vi trenger litteratur og teater.
Hva har egentlig Anna Karenina og min roman med hverandre å gjøre. Svært lite og svært mye. Begge handler om hemmeligheter, begge om å være på sporet av seg selv. Eller som Tolstoj sier: Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.
Ihvertfall er jeg heldigvis blitt påminnet om det nå. Folk er sultne. Hurra for publikum!     

ROMANDEBUT 12 MARS

"JEG HAR ARVET EN MØRK SKOG ". Roman av Morten Borgersen . Piratforlaget.
LANSERING 12 MARS PÅ LITTERATURHUSET.

« Den nederste hyllen er nesten tom. Men bare nesten. Det ligger en kniv der. Sliren er ikke av lær, men av svart metall. Knivskaftet av blankt stål med et mørkt belegg. En geometrisk figur i rødt og hvitt er innfelt på skaftet og midt i den lyser det. Et hakekors. «

Martin Meyer er hovedperson i boka. Hans historie rommer til dels mørke hemmeligheter som sønnen hans i ettertid føler et sterkt behov for å avsløre. På farens arbeidsværelse finner han dokumenter som avslører at faren var NS-medlem under krigen og at han ble arrestert i 1945. Dette visste ikke sønnen noe om, og en intens opprulling av fortiden settes i gang.
Boka består av to parallellhistorier – farens og sønnens. Faren, Martin er en tenksom og grub-lende gutt som barn. En tragisk ulykkesbrann som han selv er skyld i tar livet av lillesøsteren hans, og han skal aldri komme seg helt etter dette. Faren hans tar avstand fra ham, og Martin bruker store deler av livet på selv å markere avstand til mennesker rundt seg. Han er et ensomt menneske. Elskerinnen Emilies posisjon i livet hans befester det. Hun er en kvinne han drømmer om når livet butter, oppnåelig i korte og stjålne stunder.
Martins lillebror Inge er en av få som Martin knytter seg til. Hans død (drept av de alliertes bom-betokt på Victoria terrasse) går sterkt inn på Martin, og avgjørelsen hans om å ta enken og dat-teren etter Inge til seg får følger, også for fortelleren. Dette blir hans mor og halvsøster.
Behovet for å forstå faren – hans motiver og beveggrunner – bunner i et behov hos sønnen for å forstå seg selv. Han er skuespiller, reflekterer over gleden ved stadig å spille roller, og sorgen over ikke å leve et autentisk liv. I et homofilt samliv er han den som gir minst og han blir stadig kon-frontert med det.
Parallellhistoriene møtes der fortellerens erkjennelse av hvor lik han tross alt er faren sin inntrer. Sønnen har blant annet arvet farens ensomhetsfølelse, og den eneste måte for ham å håndtere den på, er å forstå og forsone seg med farens skjebne.
Basert på en sann historie.
( Denne teksten bygger på Anne Lise Jomiskos omtale for Piratforlaget)

FRANSKE FØLELSER

På 80 tallet begynte jeg første gang å dra til Frankrike, det vil si Paris. Stort sett har det blitt den byen siden. Så ofte det lot seg gjøre. En eller to ganger i året.

Jeg forsto det med en gang at det var oss, Paris og meg. Luktene, lydene, husene, ansiktene, språ-ket og smakene. Historien fra før som er der tilstede hele tiden og samtiden nå som blander seg inn og fyller ut. Paris er stolt og vakker, flirtende og sensuell, avventende og direkte. Som en god partner skal være.

Jardin des Plantes, den vakre botaniske hagen og det tyrkiske badet. Stoffmarkedene på Pigalle og blomster og dyremarkedet ved Hotel de ville. Pere la chaise med alle gravene. La Coupole med sin historie og den moderne takrestauranten på Pompidou. Alle smågatene i Marais. Luxem-bourghagen og museet Gare D'Orsy. Square Trosseau og markedet, Aligre. Teaterområdet ute hos Mnouchkine.

Faste steder å vende tilbake til. Denne gangen ble det to uker i Marais. Leiligheten lå øverst med utsikt til takene og skorstene og antennene og den gråblå himmelen. I Rue de Bretagne med alle matbutikkene, kafeene og markedet er alltid godt å være. Noisetten på utecafeen med franske aviser er fast rituale. Det er så mye å se på. Men også å lese.

På Olympia, Europas eneste og eldste scene for artister og skuespillere som synger og formidler, er Charles Aznavour. 78 år gammel alene på scenen i to timer med orkester. Slentrende, under-fundig, poetisk formidler han historier. De franske chansons som bare de har. Og forteller også hvor viktig det er å ha en tekst å formidle som betyr noe. Ellers er det ingen grunn til å synge.

Publikum er sammensatt, de eldre kjenner visene, de unge vil bare ha mer. Når applausen bryter løs kjenner jeg tårene komme. Først og fremst i ydmykhet og respekt for hva som kan gjøres på en scene, for alder, erfaring og levd liv, som settes pris på. En aften renset for trendyness og manisk humor. Dette tør franskmennene fortsatt.

Noen av mine største kunstopplevelser har jeg nok hatt her, f.eks. Pina Bausch på Garnier, operaen, Mephisto med Theatre du Soleil, Lucien Freud i Pompidou.

Kanskje har jeg levd her i et tidligere liv( hvis jeg har hatt ett)? De flimrer forbi på netthinnen, bilder av alle stedene jeg har bodd her. I mange år hotellet i rue Cardinal Lemoine. Loftsleilig-heten like ved Sacre Coeur med utsikt fra sengen til stjernene. Kunstnerforeningens Thaulow-atelier i Cite des Arts med Seinen og Notre Dame som nabo. Og så de siste årene i Marais-området.

Dette er min subjektive opplevelse, andre har sine steder. Men jeg tror det kommer nær en for-elskelse, en som aldri går over. Slike forelskelser som ikke er i mennesker kan være lettere å håndtere. Uansett humør eller årstid, de franske følelsene fornekter seg ikke.

DET ONDE KONTRA DET GODE.

DET ONDE KONTRA DET GODE.

Et par nye filmer på kino i Paris gir grunn til ettertanke. Begge har tema: forandring og mulig-heter, men begge ender med å dyrke destruksjonen. Lisa Langseths nye svenske film: Til det som er vakkert, er en overraskende og til å begynne positiv historie. En unge pike i Gøteborg faller utenfor de fleste rammer, men har oppdaget Mozart. Det møtet gjør noe med henne. Hun får seg jobb i resepsjonen på Gøteborg Symfoniorkester. Der treffer hun etterhvert dirigenten, som virkelig ser henne og lar henne overvære prøver, gir henne dikt av Ekeløf og Kierkegaards filosofi. En ny verden åpner seg. Det finnes andre muligheter og det finnes forandring. Så langt tenker jeg at dette er fantastisk. Dette er en fabel om at ting kan skje. Men så innleder de et forhold, som han som gift mann selvsagt ikke kan gå videre på. Hun mister jobben, til hennes store fortvilelse. Ja, hun er ung og naiv. Ja, han er en sedvanlig drittsekk. Men hun klarer ikke å avfinne seg med hans avvisning og tar livet av ham. Det blir ikke oppdaget. Hun får en ny jobb i Symfoniorkestret og livet går videre. Ja, det skjedde en forandring. Men til hvilken pris. Et menneskeliv. Var det nødvendig å gjøre det så banalt og destruktivt?

Den franske filmen Notre Paradis av Gael Morel handler om to mannlige prostituerte som møtes, ulik alder og erfaring, men de innleder et kjærlighetsforhold. Et vakkert forhold som viser nye sider av dem, men så begynner de å arbeide sammen. Den eldste må ta livet av kundene etterpå, de han selv har og de kjæresten har. Av og til arbeider de sammen. Et tidligere vennskap med en kvinne og hennes sønn dukker opp og følgene blir katastrofale.

Jeg sitter igjen og misliker dette. Ikke øyeblikkene og viljen i noen av filmene. Men dyrkingen av destruksjonen, opptattheten av det onde. Hvor man lar det gode trekke det korteste strået. Jeg forlanger ingen Hollywoodforenkling. Verden er som den er. Men etter 22 juli er det akkurat som vi ser at noe annet bør være mulig. At det er viktig å satse på og fokusere på andre muligheter. Uten å bli naiv. Kanskje er det her kunsten akkurat nå burde gå foran.

På fransk TV 1 sendte de et interessant program, over to hele timer: Une Monde, Six Jeune:En verden, seks unge. I lys av studentrevolusjonen i-68 ser man på ungdoms engasjement og sam-funnsinteresse av idag. Noen av dem møter denne gamle franske filosof og forfatter, som jeg nå har glemt navnet på, som ga ut boken om å engasjere seg og være indignert. Et utradisjonellt møte om erfaringer før og nå. Det er ikke trendy med 20 åringer og 80 åringer i Norge, men det funker! En av de unge drar til ungdom og opprør i Libyia, en til Marokko for å se facebook/ internetts betydning for informasjon og kommunikasjon. Den tredje til Norge og møter AUF-ungdom etter Utøya og er med på valgkamp. Kloke refleksjoner, tanker og visjoner er resultatet av dette. Kjøp det inn NRK eller lag noe lignende. Ikke bare lag ungdomsprogram som er trendy og handler om analstillinger. Ungdom er ikke så enkle.