SPENNENDE Å VÆRE MANN.
Geir Gulliksen skrev en tankevekkende artikkel i VG forleden om mannsrollen. ” Se, jeg har kjole på meg ”, skriver han. ” Jeg er en sånn mann som må gripe etter det kvinnelige for å kjenne igjen min egen mannlighet.”
Det er en god metafor og bringer oss til kjernen. Ikke på grunn av kjolen eller kvinneligheten. Men fordi vi må oppdage det irrasjonelle og uforutsigbare i oss hvis vi skal skape en identitet som er verdt å leve med. Og hvis vi kal bli opptatt av og interessert i andres identitet. Å styre unna forenklingene og klisjeene, hvilket kjønn og legning det enn måtte gjelde.
Jeg vet ikke om noen som har skildret en så sammensatt og annerledes mannsrolle enn Agnar Mykle gjennom sin Ask Burlefot. Det er ingen mannsrolle uten feilskjær og ego og kontroll-behov. Men også like mye av en hudløs usikkerhet, lengsel og ømhet som man ikke skulle trodd var en mann mulig, i hvert fall ikke på Mykles 50- tall og som gjenkjennes av unge menn av idag. ” Min tid forlangte å få se mitt pass og ta mine fingeravtrykk. Men jeg hadde en skjult identitet. Min tid forlangte å få se mitt pass. Men den oppdaget ikke min ømhet.”
Menn er ikke lenger trygge på sin maskulinitet? Menns driftsliv blir demonisert, for menn er pr definisjon seksualforbrytere og voldsutøvere uttalte svenske feminister i en større tv- serie. Er det fortsatt flest menn som ruser seg og færrest menn leser bøker og mangler noen å snakke med? Er det slik at når tapet rammer en, så står mannen oftest alene? Mannsrollen har gått igjennom store endringer fra den patriarkalske og Victorianske til femti-tallets ensomme au-toritet og inn i 70 tallet hvor mannen skulle bygges om. Vel finnes det fortsatt menn som er fastlåst i sin fremmedgjorthet og sine holdninger, men det gjelder begge kjønn.
Derimot finnes en ny generasjon unge menn med ansvarsfølelse, livsapetitt, nysgjerrighet, omsorgssevne og integritet. Menn som utforsker maskuline og feminine sider og er glad i sin seksualitet. At menn ikke kan snakke sammen er en myte. Men det gjøres nok på en annen måte enn av kvinner. Kvinners sette-ord-på-alt-behov må ikke bestandig forveksles med føl-elsesmessig intelligens. Møtet med en ny generasjon menn gir håp og inspirasjon til oss midt-veis i livet. Vi med de tause fedrene som vi lærte litt for mye av. Det er faktisk nå det er blitt spennende å være mann, når man er blitt voksen.
” Den vanlige mannligheten blir for fattig, for avgrenset og for uttrykksløs for noen av oss” skriver Gulliksen i VG. ” For min del handler det også om at jeg ikke synes jeg mestrer den så godt.” Det kan like gjerne handle om menneskerollen. Fordi rollene vi forventes å spille er for trange og banale. Derfor må vi la dem være. Agnar Mykle vet noe om dette. Om alt vi er redde for og samtidig higer etter. ”Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting ”.
Morten Borgersen. Sceneinstruktør og skuespiller.

LITTLE BEE av CHRIS CLEAVE. ASCHEHOUG FORLAG : En opprivende og utrolig historie, kjøp og les!

Så velskrevet og urovekkende, så intenst og klok .Det er historien om den 16 årige Nigerianske jenta Little Bees umenneskelige kamp for å overleve og beholde sin verdighet.
På en strand i Nigeria utspilles opptakten til et skjebnedrama der Little Bee og hennes søster tilfeldig møter et ungt engelsk ektepar, Sarah og Andrew, som begge arbeider i media og som nå på ferie , forsøker å redde forholdet sitt.
Uløselig blir disse personene knyttet til hverandres liv og to år etter dukker Little Bee opp i deres virkelighet i England, etter å ha vært to år på et interneringssenter .Dramatikken fortsetter og kan ikke røpes.
” På et tidspunkt kan man bare snu seg og se livet sitt i hvitøyet” sier Sarah. ”Nei, det var ikke lenger mulig å fornekte henne eller fornekte det som hadde skjedd i Afrika. Et minne kan for-drives på ubestemt tid… et menneske blir noe helt annet”.
Little Bees refleksjoner over kulturforskjellene er kloke. ” Fremtiden er den største eksport-varen i landet mitt. Den forsvinner så raskt ut av havnene våre at mesteparten av folket mitt aldri engang har sett den og de vet ikke hvordan den ser ut. … Frihet for Sarah er en lang fremtid der hun kan leve det livet hun ønsker….. Det er dager da jeg skulle ønske jeg hadde vært en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. En pundmynt kan dra dit den tror er tryggest”. Little Bee har gjort alt for å forstå det engelske samfunnet gjennom tiden i internering, også språket.
Denne unge piken er full av empati og undring, men har også en sjelden innsikt og observa-sjonsevne , som gjør henne til en skarp betrakter av seg selv, av urettferdigheten rundt seg, av mulighetene og av vestlig sivilisasjon. Det er nesten ikke til å fatte hva hun faktisk gjennomgår, men dessverre ikke langt fra virkeligheten.
Nigeria som verdens 8 største olje-eksporterende nasjon og som den nest største eksportør av afrikanske flyktninger til England danner bakteppet for historien. Hvor menneskeverdet hele tiden blir forbundet med kapitalismens grådighet og enten det dreier seg om flyktninger inn eller ut av landet, så er det noen som tjener på det.
Sarah og Little Bee er kvinnene som bærer og forteller historien. Både de to og de øvrige karakterene er rikt skildret. Dramaturgien er like spennende som en krim, historien er bare så mye større og viktigere. Språket er nyansert og overraskende, til tider humoristisk til tross for alvoret.
Chris Cleave han har også skrevet romanen ”Incendiary”. Little Bee boka kom ut i England i 2008 med under tittelen ”The Other Hand”. Cleave er en meget viktig og god forteller og forståelig nok skal boka filmes, med bla. Nicole Kidman. Oversettelsen fungerer utmerket av Guro Dimmen.

Morten Borgersen

Ask Burlefot møtte publikum på Litteraturhuset tirsdag. Panel og diskusjon. Fullstappet av et oppegående publikum. Bernt Jacob Oksnes artikkel i Magasinet/ Dagbladet fikk enorm respons og over 200.000 brukere på nett. Den var mange sider lang. Og vel verdt det. Så tror fortsatt en del i media ( er det det eierne og styrene der også, som i kulturlivet?) at vi bare klarer å ta imot tabloide forenklinger? "Det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum". Det virker som mange medier stort sett henvender seg til 14 : iser. Leser de aviser da?

ASCHEHOUG FORLAG: DEN SISTE BJØRNEN I VASSFARET AV TOM H. DALBAK.
” Kvinner har rett til å føle seg fantastiske. Det står ingenting om hvordan menn har rett til å føle seg.”
Dette er forfatterens fjerde roman og er en underholdende og overraskende historie om savnet av en far og av en sønn. Hvis det er slik at menn tradisjonellt sett leser lite skjønnlitteratur så er dette boken å anbefale.
Hovedpersonen er Espen Alm, som har studert zoologi og nå har fått ny jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud. Fornøyelig beskrives jobbintervju-situasjonen i det offentlige, i tillegg til hverdagsrutinene og reglene som hersker der. Ikke minst er det en skarp satire av høgskolen som befinner seg i startgropen med en ambisiøs ledelse og skal levere prosjekter som analyserer naturnvern-behov i området, velger minste motstands vei til fordel for grunneiere, entrepre-nører og kapital , godt initiert av utdanningsdepartementet, fremfor interessene til naturnvern og vernere. Dette har Espen Alm et noe annet syn på .
Paralellt med dette går også Espens private historie, om oppveksten med sin far som stadig tok han med på tur ut i skog og mark, på jakt kanskje etter en romantisk guttedrøm, men også etter en maskulin tilhørighet og et fellesskap , som forfatteren overbeviser om gjennom sin skildring. Faren arbeider på anlegg og er mye borte, tilslutt blir han syk og dør av lungekreft. Sammen leste de Mikkjel Fønhus bok Skoggangsmann, en metafor for deres felles drøm.
Espen har frykt for å binde seg til andre etter at faren døde, mener psykologen. Men så treffer han Elisabeth Ryer, som arbeider med økonomi og er hans rake motsetning. Igjen viser for-fatteren et treffsikkert blikk slik han skildrer deres og vår forfengelige urbanitet, på samme måte som han med kjærlighet skildrer Espens 60 talls oppvekst. Elisabeth Ryer er på mange måter en slags ”monsterkvinne”, mer preget av mannsrollens krav og forventninger enn Espen. Sånn sett er det godt observert, men samtidig blir hun på et vis ikke noe menneske men for ekstrem og derfor litt opplagt som motstand for ham og historien. De får en sønn, som Espen vil skal hete Bjørn selvsagt, men det går ikke Elisabeth med på. Gradvis endres forholdet deres og tilslutt stikker hun av med en annen og med sønnen. Da går det utfor med Espen.
Han får sitt forskningsprosjekt på bjørn i Vassfaret og til høgskolens irritasjon oppdager han en bjørnestamme, en familie på tre, ikke helt ulik sin egen. Han mister jobben sin og søker tilflukt i skogen. Han finner til og med hytta til Tjuv-Hans i Fønhus bok og livnærer seg av innbrudd av god mat, vin og solcellepanel og av jakt og fiske. Han holder gående samtaler både med sin far og sønn i hodet sitt , samtidig som han studerer bjørnene. Han kontakter media og i en rus av god stjålet cognac og valium sender han stadig ut bulletiner om bjørnenes liv og ferdigheter, inntil en kvinnelig journalist dukker opp og henter ham ut. Han er på vei til sønnen i utlandet.
Egentlig ville jeg bare at han skulle slippe å savne faren sin så mye som jeg har gjort, sier Espen om sønnen. Hvordan kan han bli den beste pappaen? Det er en historie om å søke natur og overlevelse og enkle vilkår, en slags macho-drøm. Men mest forteller vel denne drømmen om at mannen ikke vet hvor han skal gjøre av seg og hvem han skal være. Hvor mye vanskeligere det er blitt å være mann i dag. Med så sammensatte krav og forventninger både utenfra og fra seg selv. For en leser som ikke har en tilhørighet til en slik villmarksverden må jeg allikevel inn-rømme at denne skildringen fascinerte meg, kreftene, atmosfæren og sanseligheten i natur-skildringene.
Morten Borgersen

Les Synne Skouens kronikk i Aftenposten idag. Tankevekkende. Om NRKs forhold til kulturdekning. Akkurat bare litt kulturomtale for litt interesserte, men ikke noe for dem som virkelig er interesserte. Når så mange mennesker er storforbrukere av kunst og kultur i dette landet, hvorfor finner vi oss i det? Hadde sportsinteresserte avfunnet seg med det?

SANGEN OM DEN RØDE RUBIN. 4 prøveuke i Agnar Mykles univers. Vi har lest, diskutert, strøket, skrevet brev, fortalt hemmeligheter, luktet og smakt og befølt, rundt i rommet med plexiglass-elementer og prøvesalskaffekrus. Det er et dampende univers, surrealistisk, ømt og humoristisk. Og vi skal bryne oss mot Anne Grete Preus musikalske bilder og Ingun Bjørnsgaards koreografiske bilder. Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting. Presselansering på Riksteatret imorgen.Følg med oss.

AFGHANSK ROMAN PÅ ASCHEHOUG: TÅLMODIGHETENS STEN av ATIQ RAHIMI.

Den afghanske forfatteren Atiq Rahimi er tidliger utkommet på norsk med Aske og jord i 2001. Den laget han også film av . Nå foreligger på norsk Tålmodighetens sten og den fikk Rahimi den viktige franske Goncourtprisen for i fjor.
Tålmodighetens sten eller Seng-e-saboor som det betyr på farsi. I persisk mytologi er det en verdifull svart sten. ” Den du legger foran deg og henvender deg til med alle dine ulykker og lidelser og smerte , du betror denne stenen alt du ikke tør avsløre for andre. Stenen hører og suger opp alle dine ord og hemmeligheter, til den en vakker dag eksploderer og faller i grus. Da er du fri.”.
Det er en fascinerende historie om en en kvinne som våker ved sin manns sykeleie. Det er krig rundt dem og han har fått en kule i nakken. Han puster men om han hører henne vet hun ikke .Hun sitter med bønnekjedet og en dag for henne er lik nittini omganger på kjedet. Mannen er hennes vitne, han er hennes tålmodighetens sten, hennes Seng-e-saboor. Og mens krigen raser utenfor og barna holdes unna, forteller hun ham sin historie som stadig er full av hemmeligheter. Om sin oppvekst og alt hun ikke lærte om kjærlighet. Hun måtte til og med gifte seg med hans fotografi, siden han var i krigen. Hun forteller ham om sin ensomhet og om sine sterke drifter, om barna som ikke er hans og om sitt forhold til sin egen og mannens far. Det er en kvinne med en utrolig styrke og overlevelsesevne og som ikke minst skildrer sin seksualitet. Hun utfordres dessuten stadig av de overraskelser krigen utenfor døren har å by på.
Historien er sterk og vakker. Detaljene drar deg inn i denne spesielle atmosfæren. Språket er poetisk og presist, dialogene og bildene gode, nesten litt filmatiske. Det er en historie om en muslimsk kvinne som er ganske politisk ukorrekt og som dessuten er skrevet av en mann. Med mye klokskap og innsikt. En kvinnehistorie viktigere og mer spennende enn mange av de vestlige kvinnehistorier vi som oftest får del i.
Morten Borgersen