torsdag 28. januar 2010
Ask Burlefot møtte publikum på Litteraturhuset tirsdag. Panel og diskusjon. Fullstappet av et oppegående publikum. Bernt Jacob Oksnes artikkel i Magasinet/ Dagbladet fikk enorm respons og over 200.000 brukere på nett. Den var mange sider lang. Og vel verdt det. Så tror fortsatt en del i media ( er det det eierne og styrene der også, som i kulturlivet?) at vi bare klarer å ta imot tabloide forenklinger? "Det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum". Det virker som mange medier stort sett henvender seg til 14 : iser. Leser de aviser da?
søndag 3. januar 2010
ASCHEHOUG FORLAG: DEN SISTE BJØRNEN I VASSFARET AV TOM H. DALBAK.
” Kvinner har rett til å føle seg fantastiske. Det står ingenting om hvordan menn har rett til å føle seg.”
Dette er forfatterens fjerde roman og er en underholdende og overraskende historie om savnet av en far og av en sønn. Hvis det er slik at menn tradisjonellt sett leser lite skjønnlitteratur så er dette boken å anbefale.
Hovedpersonen er Espen Alm, som har studert zoologi og nå har fått ny jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud. Fornøyelig beskrives jobbintervju-situasjonen i det offentlige, i tillegg til hverdagsrutinene og reglene som hersker der. Ikke minst er det en skarp satire av høgskolen som befinner seg i startgropen med en ambisiøs ledelse og skal levere prosjekter som analyserer naturnvern-behov i området, velger minste motstands vei til fordel for grunneiere, entrepre-nører og kapital , godt initiert av utdanningsdepartementet, fremfor interessene til naturnvern og vernere. Dette har Espen Alm et noe annet syn på .
Paralellt med dette går også Espens private historie, om oppveksten med sin far som stadig tok han med på tur ut i skog og mark, på jakt kanskje etter en romantisk guttedrøm, men også etter en maskulin tilhørighet og et fellesskap , som forfatteren overbeviser om gjennom sin skildring. Faren arbeider på anlegg og er mye borte, tilslutt blir han syk og dør av lungekreft. Sammen leste de Mikkjel Fønhus bok Skoggangsmann, en metafor for deres felles drøm.
Espen har frykt for å binde seg til andre etter at faren døde, mener psykologen. Men så treffer han Elisabeth Ryer, som arbeider med økonomi og er hans rake motsetning. Igjen viser for-fatteren et treffsikkert blikk slik han skildrer deres og vår forfengelige urbanitet, på samme måte som han med kjærlighet skildrer Espens 60 talls oppvekst. Elisabeth Ryer er på mange måter en slags ”monsterkvinne”, mer preget av mannsrollens krav og forventninger enn Espen. Sånn sett er det godt observert, men samtidig blir hun på et vis ikke noe menneske men for ekstrem og derfor litt opplagt som motstand for ham og historien. De får en sønn, som Espen vil skal hete Bjørn selvsagt, men det går ikke Elisabeth med på. Gradvis endres forholdet deres og tilslutt stikker hun av med en annen og med sønnen. Da går det utfor med Espen.
Han får sitt forskningsprosjekt på bjørn i Vassfaret og til høgskolens irritasjon oppdager han en bjørnestamme, en familie på tre, ikke helt ulik sin egen. Han mister jobben sin og søker tilflukt i skogen. Han finner til og med hytta til Tjuv-Hans i Fønhus bok og livnærer seg av innbrudd av god mat, vin og solcellepanel og av jakt og fiske. Han holder gående samtaler både med sin far og sønn i hodet sitt , samtidig som han studerer bjørnene. Han kontakter media og i en rus av god stjålet cognac og valium sender han stadig ut bulletiner om bjørnenes liv og ferdigheter, inntil en kvinnelig journalist dukker opp og henter ham ut. Han er på vei til sønnen i utlandet.
Egentlig ville jeg bare at han skulle slippe å savne faren sin så mye som jeg har gjort, sier Espen om sønnen. Hvordan kan han bli den beste pappaen? Det er en historie om å søke natur og overlevelse og enkle vilkår, en slags macho-drøm. Men mest forteller vel denne drømmen om at mannen ikke vet hvor han skal gjøre av seg og hvem han skal være. Hvor mye vanskeligere det er blitt å være mann i dag. Med så sammensatte krav og forventninger både utenfra og fra seg selv. For en leser som ikke har en tilhørighet til en slik villmarksverden må jeg allikevel inn-rømme at denne skildringen fascinerte meg, kreftene, atmosfæren og sanseligheten i natur-skildringene.
Morten Borgersen
” Kvinner har rett til å føle seg fantastiske. Det står ingenting om hvordan menn har rett til å føle seg.”
Dette er forfatterens fjerde roman og er en underholdende og overraskende historie om savnet av en far og av en sønn. Hvis det er slik at menn tradisjonellt sett leser lite skjønnlitteratur så er dette boken å anbefale.
Hovedpersonen er Espen Alm, som har studert zoologi og nå har fått ny jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud. Fornøyelig beskrives jobbintervju-situasjonen i det offentlige, i tillegg til hverdagsrutinene og reglene som hersker der. Ikke minst er det en skarp satire av høgskolen som befinner seg i startgropen med en ambisiøs ledelse og skal levere prosjekter som analyserer naturnvern-behov i området, velger minste motstands vei til fordel for grunneiere, entrepre-nører og kapital , godt initiert av utdanningsdepartementet, fremfor interessene til naturnvern og vernere. Dette har Espen Alm et noe annet syn på .
Paralellt med dette går også Espens private historie, om oppveksten med sin far som stadig tok han med på tur ut i skog og mark, på jakt kanskje etter en romantisk guttedrøm, men også etter en maskulin tilhørighet og et fellesskap , som forfatteren overbeviser om gjennom sin skildring. Faren arbeider på anlegg og er mye borte, tilslutt blir han syk og dør av lungekreft. Sammen leste de Mikkjel Fønhus bok Skoggangsmann, en metafor for deres felles drøm.
Espen har frykt for å binde seg til andre etter at faren døde, mener psykologen. Men så treffer han Elisabeth Ryer, som arbeider med økonomi og er hans rake motsetning. Igjen viser for-fatteren et treffsikkert blikk slik han skildrer deres og vår forfengelige urbanitet, på samme måte som han med kjærlighet skildrer Espens 60 talls oppvekst. Elisabeth Ryer er på mange måter en slags ”monsterkvinne”, mer preget av mannsrollens krav og forventninger enn Espen. Sånn sett er det godt observert, men samtidig blir hun på et vis ikke noe menneske men for ekstrem og derfor litt opplagt som motstand for ham og historien. De får en sønn, som Espen vil skal hete Bjørn selvsagt, men det går ikke Elisabeth med på. Gradvis endres forholdet deres og tilslutt stikker hun av med en annen og med sønnen. Da går det utfor med Espen.
Han får sitt forskningsprosjekt på bjørn i Vassfaret og til høgskolens irritasjon oppdager han en bjørnestamme, en familie på tre, ikke helt ulik sin egen. Han mister jobben sin og søker tilflukt i skogen. Han finner til og med hytta til Tjuv-Hans i Fønhus bok og livnærer seg av innbrudd av god mat, vin og solcellepanel og av jakt og fiske. Han holder gående samtaler både med sin far og sønn i hodet sitt , samtidig som han studerer bjørnene. Han kontakter media og i en rus av god stjålet cognac og valium sender han stadig ut bulletiner om bjørnenes liv og ferdigheter, inntil en kvinnelig journalist dukker opp og henter ham ut. Han er på vei til sønnen i utlandet.
Egentlig ville jeg bare at han skulle slippe å savne faren sin så mye som jeg har gjort, sier Espen om sønnen. Hvordan kan han bli den beste pappaen? Det er en historie om å søke natur og overlevelse og enkle vilkår, en slags macho-drøm. Men mest forteller vel denne drømmen om at mannen ikke vet hvor han skal gjøre av seg og hvem han skal være. Hvor mye vanskeligere det er blitt å være mann i dag. Med så sammensatte krav og forventninger både utenfra og fra seg selv. For en leser som ikke har en tilhørighet til en slik villmarksverden må jeg allikevel inn-rømme at denne skildringen fascinerte meg, kreftene, atmosfæren og sanseligheten i natur-skildringene.
Morten Borgersen
søndag 13. desember 2009
Les Synne Skouens kronikk i Aftenposten idag. Tankevekkende. Om NRKs forhold til kulturdekning. Akkurat bare litt kulturomtale for litt interesserte, men ikke noe for dem som virkelig er interesserte. Når så mange mennesker er storforbrukere av kunst og kultur i dette landet, hvorfor finner vi oss i det? Hadde sportsinteresserte avfunnet seg med det?
tirsdag 1. desember 2009
SANGEN OM DEN RØDE RUBIN. 4 prøveuke i Agnar Mykles univers. Vi har lest, diskutert, strøket, skrevet brev, fortalt hemmeligheter, luktet og smakt og befølt, rundt i rommet med plexiglass-elementer og prøvesalskaffekrus. Det er et dampende univers, surrealistisk, ømt og humoristisk. Og vi skal bryne oss mot Anne Grete Preus musikalske bilder og Ingun Bjørnsgaards koreografiske bilder. Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting. Presselansering på Riksteatret imorgen.Følg med oss.
lørdag 14. november 2009
AFGHANSK ROMAN PÅ ASCHEHOUG: TÅLMODIGHETENS STEN av ATIQ RAHIMI.
Den afghanske forfatteren Atiq Rahimi er tidliger utkommet på norsk med Aske og jord i 2001. Den laget han også film av . Nå foreligger på norsk Tålmodighetens sten og den fikk Rahimi den viktige franske Goncourtprisen for i fjor.
Tålmodighetens sten eller Seng-e-saboor som det betyr på farsi. I persisk mytologi er det en verdifull svart sten. ” Den du legger foran deg og henvender deg til med alle dine ulykker og lidelser og smerte , du betror denne stenen alt du ikke tør avsløre for andre. Stenen hører og suger opp alle dine ord og hemmeligheter, til den en vakker dag eksploderer og faller i grus. Da er du fri.”.
Det er en fascinerende historie om en en kvinne som våker ved sin manns sykeleie. Det er krig rundt dem og han har fått en kule i nakken. Han puster men om han hører henne vet hun ikke .Hun sitter med bønnekjedet og en dag for henne er lik nittini omganger på kjedet. Mannen er hennes vitne, han er hennes tålmodighetens sten, hennes Seng-e-saboor. Og mens krigen raser utenfor og barna holdes unna, forteller hun ham sin historie som stadig er full av hemmeligheter. Om sin oppvekst og alt hun ikke lærte om kjærlighet. Hun måtte til og med gifte seg med hans fotografi, siden han var i krigen. Hun forteller ham om sin ensomhet og om sine sterke drifter, om barna som ikke er hans og om sitt forhold til sin egen og mannens far. Det er en kvinne med en utrolig styrke og overlevelsesevne og som ikke minst skildrer sin seksualitet. Hun utfordres dessuten stadig av de overraskelser krigen utenfor døren har å by på.
Historien er sterk og vakker. Detaljene drar deg inn i denne spesielle atmosfæren. Språket er poetisk og presist, dialogene og bildene gode, nesten litt filmatiske. Det er en historie om en muslimsk kvinne som er ganske politisk ukorrekt og som dessuten er skrevet av en mann. Med mye klokskap og innsikt. En kvinnehistorie viktigere og mer spennende enn mange av de vestlige kvinnehistorier vi som oftest får del i.
Morten Borgersen
Den afghanske forfatteren Atiq Rahimi er tidliger utkommet på norsk med Aske og jord i 2001. Den laget han også film av . Nå foreligger på norsk Tålmodighetens sten og den fikk Rahimi den viktige franske Goncourtprisen for i fjor.
Tålmodighetens sten eller Seng-e-saboor som det betyr på farsi. I persisk mytologi er det en verdifull svart sten. ” Den du legger foran deg og henvender deg til med alle dine ulykker og lidelser og smerte , du betror denne stenen alt du ikke tør avsløre for andre. Stenen hører og suger opp alle dine ord og hemmeligheter, til den en vakker dag eksploderer og faller i grus. Da er du fri.”.
Det er en fascinerende historie om en en kvinne som våker ved sin manns sykeleie. Det er krig rundt dem og han har fått en kule i nakken. Han puster men om han hører henne vet hun ikke .Hun sitter med bønnekjedet og en dag for henne er lik nittini omganger på kjedet. Mannen er hennes vitne, han er hennes tålmodighetens sten, hennes Seng-e-saboor. Og mens krigen raser utenfor og barna holdes unna, forteller hun ham sin historie som stadig er full av hemmeligheter. Om sin oppvekst og alt hun ikke lærte om kjærlighet. Hun måtte til og med gifte seg med hans fotografi, siden han var i krigen. Hun forteller ham om sin ensomhet og om sine sterke drifter, om barna som ikke er hans og om sitt forhold til sin egen og mannens far. Det er en kvinne med en utrolig styrke og overlevelsesevne og som ikke minst skildrer sin seksualitet. Hun utfordres dessuten stadig av de overraskelser krigen utenfor døren har å by på.
Historien er sterk og vakker. Detaljene drar deg inn i denne spesielle atmosfæren. Språket er poetisk og presist, dialogene og bildene gode, nesten litt filmatiske. Det er en historie om en muslimsk kvinne som er ganske politisk ukorrekt og som dessuten er skrevet av en mann. Med mye klokskap og innsikt. En kvinnehistorie viktigere og mer spennende enn mange av de vestlige kvinnehistorier vi som oftest får del i.
Morten Borgersen
fredag 6. november 2009
Se i VG side 3 og side 41: 06.11.09
------------------------------- ------------
Landssvikoppgjøret – fortsatt tabubelagt?
De fleste familier har sine hemmeligheter. Av ulike grunner skal de helst forbli slik. Det er sjeld-en av det gode.
Som 40 åring fant jeg tilfeldig en mappe med noen etterlatte papirer etter min far. Medlem av Nasjonal samling, rettsak og dom. Siden jeg var totalt uvitende og uforberedt ble dette natur-lig nok en berg og dalbane gjennom sorg, sinne og følelsen av svik. Da jeg fikk tilgang til rettspapir-ene hans ble ikke bare hans historie tydeligere, men også selve oppgjøret.
Han mistet arbeidet sitt som lærer i 1940 og tok kontakt med Kirkedepartementet for å finne nytt arbeid. Han fikk beskjed om å melde seg inn i NS og det gjorde han samme høst, men til-synelatende ikke av ideologiske årsaker. Han fikk arbeid i skolekringkastingen og i et forlag.
Til slutt ble han ordinert som prest våren 1943, en gammel drøm siden han hadde teologisk ut-dannelse. Prestene og biskopene hadde jo lagt ned sine embeter. Han utførte sin prestegjerning og gjorde en sosial innsats for vanskeligstillte i samfunnet,ellers var han ikke ideologisk aktiv. Så kom freden og da mistet han sitt arbeid og ble arrestert.
Nå begynner den lange prosessen historiker Ingerid Hagen beskriver i sin interessante bok
” Oppgjørets time.” som forteller baksiden av landssvikoppgjøret. Varetekten til min far ble stadig forlenget uten begrunnelse. Avhøret var mangelfullt og gjort av tilfeldige. Han havnet i fangeleir og det var ikke enkelt å skaffe seg forsvarer når kontakt med omverdenen ikke var tillatt. Han ble arrestert 9 mai -45 og avhørt først i slutten av juni. Tiltalebeslutningen kom i mars året etter og rettsaken i oktober samme år. Da var det altså gått 1 år og 4 mnd siden arre-stasjonen med stadig forlenget fengsling. Aktor la ned påstand om tvangsarbeid i 2 år og 6 mnd, rettighetstap i 10 år og inndragning av lønn. Dommen endte på 1 år og 6 mnd, med be-grenset rettighetstap og erstatningsansvar. Da havnet han i arbeidsleir og kom ut sommeren 1947. En langvarig prosess og en streng dom tatt i betraktning av hva han faktisk hadde gjort.
”Alle vet at ondskap og overgrep ikke var ryddet ut av verden fordi om nazismen var overvunnet” skriver Arnfinn Moland, 1 amanuensis og leder av Norsk Hjemmefront-museum i VG 27.10 i forhold til Hagens bok. Er det et forsvar for at landssvikoppgjøret ble utført på en rettferdig måte? Om det var slik at streng straff utryddet de negative kreftene i verden så had-de det vært enkelt. Og er det sikkert at det lå ondskap og overgrep i hver av de ulike landssvik-tiltaltes historier? Jeg unnskylder ikke min fars valg. Men jeg prøver om jeg kan forstå noen av beveggrunnene nå ved å skrive hans historie som bok. Ettervirkningene av prosessen vet vi i andre generasjon mye om. Med foreldre preget av sykdom, isolering, øko-nomiske problem, følelsesmessig avstengning og hemmeligholdelse. Det var prisen vi alle betalte.
Moland er kritisk til Ingerid Hagens bok enda han ikke har lest den. Dermed er det vanskelig å forstå hans skepsis, om han da ikke ønsker en annen virkelighetsforståelse? Hagen hevder i sin bok at ” De som har styrt Norge etter krigen har hatt veldig bra kontroll på historien”. Moland er ikke enig i dette. Men vi som har fått kun den ene siden av historien fortalt helt fram til nyeste tid er ikke tvil om at det av ulike grunner har vært ”en svært bra kontroll på historien”.
Vi vil helst oppfatte verden i svart og hvitt, for det er så mye enklere. De fleste sannheter har minst to sider, men av ulike grunner liker vi ikke alltid det. Det er også sjelden til det gode.
Morten Borgersen.
------------------------------- ------------
Landssvikoppgjøret – fortsatt tabubelagt?
De fleste familier har sine hemmeligheter. Av ulike grunner skal de helst forbli slik. Det er sjeld-en av det gode.
Som 40 åring fant jeg tilfeldig en mappe med noen etterlatte papirer etter min far. Medlem av Nasjonal samling, rettsak og dom. Siden jeg var totalt uvitende og uforberedt ble dette natur-lig nok en berg og dalbane gjennom sorg, sinne og følelsen av svik. Da jeg fikk tilgang til rettspapir-ene hans ble ikke bare hans historie tydeligere, men også selve oppgjøret.
Han mistet arbeidet sitt som lærer i 1940 og tok kontakt med Kirkedepartementet for å finne nytt arbeid. Han fikk beskjed om å melde seg inn i NS og det gjorde han samme høst, men til-synelatende ikke av ideologiske årsaker. Han fikk arbeid i skolekringkastingen og i et forlag.
Til slutt ble han ordinert som prest våren 1943, en gammel drøm siden han hadde teologisk ut-dannelse. Prestene og biskopene hadde jo lagt ned sine embeter. Han utførte sin prestegjerning og gjorde en sosial innsats for vanskeligstillte i samfunnet,ellers var han ikke ideologisk aktiv. Så kom freden og da mistet han sitt arbeid og ble arrestert.
Nå begynner den lange prosessen historiker Ingerid Hagen beskriver i sin interessante bok
” Oppgjørets time.” som forteller baksiden av landssvikoppgjøret. Varetekten til min far ble stadig forlenget uten begrunnelse. Avhøret var mangelfullt og gjort av tilfeldige. Han havnet i fangeleir og det var ikke enkelt å skaffe seg forsvarer når kontakt med omverdenen ikke var tillatt. Han ble arrestert 9 mai -45 og avhørt først i slutten av juni. Tiltalebeslutningen kom i mars året etter og rettsaken i oktober samme år. Da var det altså gått 1 år og 4 mnd siden arre-stasjonen med stadig forlenget fengsling. Aktor la ned påstand om tvangsarbeid i 2 år og 6 mnd, rettighetstap i 10 år og inndragning av lønn. Dommen endte på 1 år og 6 mnd, med be-grenset rettighetstap og erstatningsansvar. Da havnet han i arbeidsleir og kom ut sommeren 1947. En langvarig prosess og en streng dom tatt i betraktning av hva han faktisk hadde gjort.
”Alle vet at ondskap og overgrep ikke var ryddet ut av verden fordi om nazismen var overvunnet” skriver Arnfinn Moland, 1 amanuensis og leder av Norsk Hjemmefront-museum i VG 27.10 i forhold til Hagens bok. Er det et forsvar for at landssvikoppgjøret ble utført på en rettferdig måte? Om det var slik at streng straff utryddet de negative kreftene i verden så had-de det vært enkelt. Og er det sikkert at det lå ondskap og overgrep i hver av de ulike landssvik-tiltaltes historier? Jeg unnskylder ikke min fars valg. Men jeg prøver om jeg kan forstå noen av beveggrunnene nå ved å skrive hans historie som bok. Ettervirkningene av prosessen vet vi i andre generasjon mye om. Med foreldre preget av sykdom, isolering, øko-nomiske problem, følelsesmessig avstengning og hemmeligholdelse. Det var prisen vi alle betalte.
Moland er kritisk til Ingerid Hagens bok enda han ikke har lest den. Dermed er det vanskelig å forstå hans skepsis, om han da ikke ønsker en annen virkelighetsforståelse? Hagen hevder i sin bok at ” De som har styrt Norge etter krigen har hatt veldig bra kontroll på historien”. Moland er ikke enig i dette. Men vi som har fått kun den ene siden av historien fortalt helt fram til nyeste tid er ikke tvil om at det av ulike grunner har vært ”en svært bra kontroll på historien”.
Vi vil helst oppfatte verden i svart og hvitt, for det er så mye enklere. De fleste sannheter har minst to sider, men av ulike grunner liker vi ikke alltid det. Det er også sjelden til det gode.
Morten Borgersen.
søndag 1. november 2009
SANGEN OM DEN RØDE RUBIN AV AGNAR MYKLE- KOMMER PÅ RIKSTEATRET I FEBRUAR 2010.
Hva er det med denne Ask Burlefot? Som slår ned i oss, som vi av og til misliker og overraskes av. Men som vi dypest inne gjenkjenner oss selv i. Denne unge mannen på leting etter seg selv og som ikke kan noe annet enn å lete etter kjærligheten. Som ikke ville nøye seg med biter av den. Som vil ha den optimale kjærligheten, iform av en rød rubin. En ung mann som vet at følelsen av øyeblikkene er så avgjørende og uopprettelige. Hvis de først er over, kommer de aldri tilbake. For kjærligheten er noe som som andre ikke vet om. Kjærligheten er ensom ting. Når det kommer stykket. Eller som Lars von Trier sier: Det finnes ingen større sorg enn kjærligheten
Ask strever med å finne ut hvem han er og hvem han skal være. På en måte kan man si han bedriver en form for selvrealisering. På sine egne premisser. Slik vi også bedriver i vår tid.
Resultatet av det er ikke alltid like heldig verken for ham eller de som blir berørt.
Med vårt tids metaforer kunne man spørre om det hele er en form for iscenesettelse, for å kunne realisere seg selv. Uten at det er gjort bevisst. Når du har en oppfatning av deg selv som omverdenen ikke bekrefter , så må du iscenesette deg . Når du ikke har makt og innflytelse nok over ditt eget liv, så må du iscenesette deg. Når du ikke blir hovedperson i ditt eget liv, men biperson fordi du er i evig kamp med å få bekreftet deg selv – så må du iscenesette deg
Når kartet ikke stemmer med terrenget og du forsøker å tilpasse deg – driver du en iscenesettelse. Når vi ikke vet hvem vi er eller skal eller vil være. Når vi spiller for mange roller.
Rundt oss blir nesten alt iscenesatt, slik har media, reklame, tv, politikk osv lært nettopp av teatret. Å skape dramaturgi og effekter.
Asks drifter og sanser er så sterke, lengselen så stor, ømheten så skjør og idealene så store. Og ikke minst er redselen for å bli avvist grenseløs.
Morten B/ regisssør og dramatiserer
Hva er det med denne Ask Burlefot? Som slår ned i oss, som vi av og til misliker og overraskes av. Men som vi dypest inne gjenkjenner oss selv i. Denne unge mannen på leting etter seg selv og som ikke kan noe annet enn å lete etter kjærligheten. Som ikke ville nøye seg med biter av den. Som vil ha den optimale kjærligheten, iform av en rød rubin. En ung mann som vet at følelsen av øyeblikkene er så avgjørende og uopprettelige. Hvis de først er over, kommer de aldri tilbake. For kjærligheten er noe som som andre ikke vet om. Kjærligheten er ensom ting. Når det kommer stykket. Eller som Lars von Trier sier: Det finnes ingen større sorg enn kjærligheten
Ask strever med å finne ut hvem han er og hvem han skal være. På en måte kan man si han bedriver en form for selvrealisering. På sine egne premisser. Slik vi også bedriver i vår tid.
Resultatet av det er ikke alltid like heldig verken for ham eller de som blir berørt.
Med vårt tids metaforer kunne man spørre om det hele er en form for iscenesettelse, for å kunne realisere seg selv. Uten at det er gjort bevisst. Når du har en oppfatning av deg selv som omverdenen ikke bekrefter , så må du iscenesette deg . Når du ikke har makt og innflytelse nok over ditt eget liv, så må du iscenesette deg. Når du ikke blir hovedperson i ditt eget liv, men biperson fordi du er i evig kamp med å få bekreftet deg selv – så må du iscenesette deg
Når kartet ikke stemmer med terrenget og du forsøker å tilpasse deg – driver du en iscenesettelse. Når vi ikke vet hvem vi er eller skal eller vil være. Når vi spiller for mange roller.
Rundt oss blir nesten alt iscenesatt, slik har media, reklame, tv, politikk osv lært nettopp av teatret. Å skape dramaturgi og effekter.
Asks drifter og sanser er så sterke, lengselen så stor, ømheten så skjør og idealene så store. Og ikke minst er redselen for å bli avvist grenseløs.
Morten B/ regisssør og dramatiserer
Abonner på:
Innlegg (Atom)